Kil
Det som gjorde Kil til hovedstaden i Sannidal 1880-90 årene var istrafikken.
Kil betyr en smal inntrengende vik. Kil er bygd delvis på Rinde og Torsdals grunn og hadde kommunehuset for Kragerø frem til 1666. I 1880 årene var det mye skipsbygging og issjau på stedet. Torsdalskjenna ble grunnlaget for den store istrafikken fra Kil. Før istrafikken kom var Kil et knutepunkt i trafikken oppover til Drangedal og Tørdal og en stasjon på veien til Kragerø fra disse distrikter. Det var midten av 80-årene at man begynte å ta is på Torsdalskjenna, det var brødrene Jensen i Kragerø som først satte i gang istrafikken i Kil. På ”fjellet” nedenfor der hvor Kils bedehus var, ble det bygd store ishus. Senere ble det bygd store isbinger som sto til dels på Menstads og Halvor Thovsens eiendom.
Om høsten før kulda satt inn ble Torsdalskjenna ryddet for gress og rusk langs strandkanten. Det ble rodd langs stranda for å slå gresset som vokste opp fra bunnen ut fra land med kniver og ljåer på lange stenger. Det var om å gjøre å få så fin og ren is som mulig. Kom det snø, ble det måking på kjenna. Hvis ikke isen var fri for snø, var det fare for snøis. Snøisen var mindre verdifull enn stålisen, men samtidig var måkingen en strek i regninga for eierne av isbrukene, men en velkommen fortjeneste for arbeidsfolkene. Når isen var dårlig i Torsdalskjenna, ble det satt i gang issjau fra Lofthaugkjenna. Det var ca 30 hester med i iskjøringa fra Lofthaugkjenna til brygga i Kil.
I 1922 – 23 var istrafikken slutt i Kragerødistriktet, ishusene var revet ned og var blitt til bygningsmaterialer og ved. Fra den store isplanen ved kjenna var det store renner ned til de store ishusene på ”fjellet” ved Landstad gård. Fra ishusene gikk fortsatte isrennene ned til Kilsfjorden. Fra kjenna gikk isrennene omtrent parallellt med storveien eller Nyeveien, som det hette den gang. Nesten hele januar og februar var det svak torden eller rumling mellom heiene i Kil når isblokkene rutsjet nedover rennene ned til de store og dominerende ishusene. Rennene lå på stolpeunderlag som var ganske lavt ved ishusene. Nede ved ”Sletta” og videre ut i sjøen var stolpene og renna nesten så høyt som et to-etasjers hus. Isrenna gikk ca 50-70 meter ut i fjorden til en isplan på stolper. Det var ikke rekkverk på isplanen som ble kalt skuteplanen. Det var ved denne skutene la til for laste isblokkene. Isblokkene ble lagt i lag eller florer som det hette, det underste laget kaltes bånnflora, det øverste toppflora. Det ble pakket inn i store mengder sagmugg for hindre smelting. Så ble døra inn til huset forseglet, som ikke ble åpnet før isskutene ut på sommeren kom inn til Kil. Når sommeren nærmet seg kom ”Napp” rundt Kolviktangen med en stor skute på slep. Skutene ble sakte slept inn til isplanen, som sto på solide stolper ute i sjøen utenfor ”Sletta” som det hette da. De store skutene fylte nesten hele fjorden, det var ofte barkskip som ble brukt i isfarten. Hele sommeren igjennom var det livlig ved planen dersom forholdene og isprisene var gunstige. Det var ofte at det lå to skuter ved siden av hverandre ved planen i Kil. Rundt århundreskiftet 1900 begynte det også å komme dampskip inn i isfarten. Det var gode tider for Kil, isbruket var i sesongmessig drift i bortimot 30 år. Det var flere isbruk i Kilsfjorden, blant annet ved Lyngdalen, Snekkvika, Kjølebrønd, Eidet, Frøvik og Lia. I den beste istiden var det 20-25 isbruk i drift i Sannidal og Skåtøy. Isbruket i Lyngdalen ble drevet av Ole Lovisenberg (Ola Lyngdalen). Det ble bygget en demning tvers over dalen ovenfor gården. Var det mye regn om høsten, ble isdammen fylt så den rakk helt opp til Rindejordene. Noen ganger rakk vannet helt opp til der jernbaneundergangen var. Lyngdalen hadde også en dampsag som ble drevet av Ola, han drev også gårdsbruket. Dampsaga brant ned, den ble ikke bygd opp igjen. I flere år lå den store rørkjelen fra saga nede på Lyngdalsstranda. Alle varer som skulle oppover til Drangedal og Tørdal kom med fraktebåten og ble losset av i Kil ved Drangedalsbua. Fraktebåten tok også imot passasjerer, folk i Kil brukte den ofte til byturene sine. Fraktebåten var en liten skøyte som hadde seil. Dampbåten ”Fram” hadde bare to ruter i uka til Kil. Det Fraktebåten ikke greide å frakte som skulle til bygdene Drangedal og Tørdal. Det var melvarer og forskjellige slags sekkevarer. Derfor kom melbåten fra Moss inn til Kil, to-tre ganger i løpet av høsten med forsyning av forskjellige slags melvarer til bygdene. ”Fram” hadde rutetrafikk til Kil rundt om 1900-tallet. Båten var oppkaldt etter Nansens Fram og da navnet sto malt akter på båten, ble den kalt ”Fram-bak”. Den gikk to ganger i uka i mange år, men trafikken svarte seg ikke og båten ble solgt. Båten som gikk i rute før ”Fram” var en liten dampbåt som hette ”Koncurrent”. Etter ”Fram” kom en flatbunnet motorbåt som hetter ”Nor”. Malmhaugen er en kjent plass i Kil, det er mulig plassen har sitt navn fra gruvedriften. Det ble sendt jernmalm til Eikeland verk i Søndeled og kanskje til Kjølebrønd verk. Det er mulig at malmen ble lagret på Malmhaugen og skibba ut derfra. Det var et lite jernverk i Kjølebrønd for lenge siden. Navnet ”Verkskilen” minner om dette. Foran kirkeporten i Sannidal lå det en stor jernplate fra jernverket i Kjølebrønd. Det ble kjørt en kvarts og feltspat til Kil om vinteren. Det ble lagret på Saltbutangen og fraktet videre om sommeren, stein kom bl.a. fra Farsjø distriktet. Kil skole var bl.a. på Menstad ved Oksebåsen. Drangedølene hadde lenge en liten dampbåt på Tokevannet, båten hadde navnet ”Tokedølen”. I890-årene fikk de en båt til, det var ”Turist”. Båten ble fraktet inn fjorden til Kil, og ble satt i land på stranda ved Telthuset. Derfra ble båten kjørt med hest og kjerre opp til Merkebekk i Toke. Der ble båten satt i rutefart Merkebekk – Stranna. Rundt 1900 kjøpte Tellef Dukefoss i Drangedal både ”Tokedølen” og ”Turist” og drev rutefart på Toke i mange år, helt til jernbanen begynte å gå. Telthuset sto rett ved Drangedalsbua i Kil, det var et militært lager.
Stedsnavn
Oksebåsen virker innestengt som en bås, derav navnet. Stedet har gått under Torsdal. Frøvikveien forbi Skåtet og nedover til Aardalen. Veien til Frøvik gikk over brua ved bekken og opp noen bratte bakker den gang. Langs bekken gikk en sti opp i dalen og skauen, det var veien til Hesttjennknuten. Skåtet er det runde bratte fjellet ovenfor Oksebåsen ved siden av veien. Det heter Skåtet for der har de nok skyte (skote) last på sjøen i alle tider. Det går et dalsøkk fra Skåtet og oppover i Torsdal – Prestegardsskauen og over mot Lofthaug. Mot syd går en annen sti over til Rekvika i Linnomsvannet (Lindheimsveien). Den vakre dalen fra Skåtet og oppover kalte vi Dalva. Gjennom Dalva ovenfra skauane har de nok kjørt tusenvis av tømmerlass ned til Skåtet. Sjøl om det den gang lå store lastehauger, var det likevel god plass for folk som ville sitte på fjellet og se utover Kil og fjordent.
Kolvika
Navnet Kolvika eller Kollevigen kommer trolig etter kullbrenning på stedet. Kolvika er gått ut fra Rinde og hadde en tid samme eiere. Stedet har hatt hoppbakke for folk i Kil.
Sykkeltur
Sykkelturen startet fra Kil, med kurs mot Tangen og videre langs Kjølebrøndsveien. Ved Lindheimsvann tok vi av på grusveien, den nye strekningen som fører ned til bruddet i Snekkevika. Fra Frøvikvann tok vi en avstikker opp til Holtebergheia som har en flott utsikt over Kilsfjorden. Vi fulgte videre Frøvikveien forbi Sommerfjøset og Frøvik gård og videre inn til Kil. Turen ble avsluttet på Wesselgården i Kil som nå er nedlagt. Her ble det pizza og øl. Har lagt inn ruta på kartet nederst på siden.
![]()
Ice Trade and Kil’s Significance What made Kil the capital of Sannidal in the 1880s and 1890s was the ice trade. The word Kil means a narrow, penetrating inlet. The settlement was partly built on the land of Rinde and Torsdal, and it housed the municipal building for Kragerø until 1666. In the 1880s, shipbuilding and ice labor were important activities here. Torsdalskjenna became the foundation for the large-scale ice trade from Kil. Before the ice trade began, Kil had already been a hub for traffic moving up toward Drangedal and Tørdal, and a station on the route from those districts to Kragerø. In the mid-1880s, ice was first harvested at Torsdalskjenna by the Jensen brothers from Kragerø, who introduced the ice trade to Kil. Large icehouses were built on the hill below where Kil’s mission house later stood, followed by big ice stores partly on the properties of Menstad and Halvor Thovsen. Each autumn, before the cold set in, Torsdalskjenna was cleared of grass and debris along the shoreline. Men rowed along the edges, cutting grass that grew from the bottom with knives and scythes fastened to long poles. The aim was to get ice as clear and clean as possible. If snow fell, the surface had to be shoveled, since snow ice was less valuable than solid “steel ice.” While this shoveling meant extra expense for the ice owners, it also provided welcome work for local laborers. If the ice at Torsdalskjenna was poor, harvesting would shift to Lofthaugkjenna. About 30 horses were involved in hauling the ice from Lofthaugkjenna to Kil’s pier. By 1922–23, the ice trade in the Kragerø district had come to an end. The icehouses were torn down and their timber used for firewood or building materials. From the large ice plan at the pond, long wooden chutes led down to the icehouses on the hill near Landstad farm. From there, the chutes continued down toward Kilsfjorden. They ran roughly parallel with the main road, then called Nyeveien. Through January and February, a low rumble echoed between the hills of Kil as ice blocks slid down the chutes into the dominant icehouses. The chutes stood on wooden supports: low near the icehouses, but at “Sletta” and further into the sea they rose almost as high as a two-story building. The chute extended 50–70 meters into the fjord, ending at a loading platform known as the skuteplan. It had no railings, and this was where ships moored to take on ice. Inside the icehouses, the blocks were stacked in layers called florer. The bottom layer was the bånnflora, the top the toppflora. Sawdust was packed between the layers to prevent melting, and the doors were sealed until summer, when ice ships returned to Kil. When summer arrived, the tugboat Napp would appear around Kolviktangen, towing large sailing vessels into the loading platform at Sletta. These big ships often filled the fjord, and bark ships were commonly used for the trade. Sometimes two ships lay side by side at the loading platform. Around 1900, steamships also entered the ice trade. For about 30 years, the ice industry kept Kil thriving. There were also other ice operations around Kilsfjorden, including Lyngdalen, Snekkvika, Kjølebrønd, Eidet, Frøvik, and Lia. At the peak of the trade, 20–25 ice businesses operated in Sannidal and Skåtøy. In Lyngdalen, the ice business was run by Ole Lovisenberg (Ola Lyngdalen). He built a dam across the valley above his farm. In rainy autumns, the ice pond filled so much it reached Rinde’s fields, sometimes even as far as the railway underpass. Lyngdalen also had a steam-powered sawmill, run by Ola, who combined it with farming. The sawmill later burned down and was never rebuilt. For years, the large boiler lay abandoned on Lyngdalsstranda.
Shipping and Trade All goods bound for Drangedal and Tørdal came by cargo boat and were unloaded at Drangedalsbua in Kil. The cargo boat also carried passengers, and Kil residents often used it for trips to town. It was a small sailing vessel. The steamship Fram had only two weekly routes to Kil. What the cargo boat couldn’t carry—such as flour and bulk goods—the flour boat from Moss delivered two or three times each autumn. Fram ran regular service to Kil around 1900. Named after Nansen’s famous polar ship, it humorously became known as Fram-bak (“Fram-back”) because of the painted lettering on its stern. It served the route for years, but eventually was sold due to lack of profitability. Before Fram, the small steamer Koncurrent served Kil; after Fram came a flat-bottomed motorboat called Nor.
Malmhaugen and Industry Malmhaugen is a well-known spot in Kil, likely linked to earlier mining. Iron ore was shipped to Eikeland Works in Søndeled and possibly to Kjølebrønd Works. The ore may have been stockpiled at Malmhaugen before shipping. There had once been a small ironworks in Kjølebrønd, remembered today in the place-name Verkskilen. In front of Sannidal Church once lay a large iron plate from that works. Quartz and feldspar were hauled to Kil in winter, stored at Saltbutangen, and shipped out in summer—some of it from the Farsjø area. Kil School was once located at Menstad, near Oksebåsen.
Boats on Toke Lake For years, Drangedal had a small steamer called Tokedølen on Lake Toke. In the 1890s, a second boat, Turist, was brought in via Kil. It was landed near the drill house (Telthuset) and hauled by horse and cart up to Merkebekk, where it ran the Merkebekk–Stranna route. Around 1900, Tellef Dukefoss of Drangedal bought both boats and operated them until the railway came. The Telthus itself, by Drangedalsbua in Kil, was a military storehouse.
Place Names Oksebåsen:
Meaning “ox pen,” the area looks enclosed like a pen. It belonged to Torsdal. Frøvikveien: The road from Skåtet down toward Aardalen. In earlier times, it crossed a bridge and climbed steep hills. A path ran along the brook into the valley toward Hesttjennknuten. Skåtet: The steep, round mountain above Oksebåsen. Its name suggests it was long used as a spot to shoot (skote) loads down to the sea. The valley (Dalva) above Skåtet was heavily used for timber hauling, but still offered fine views over Kil and the fjord.
Kolvika
The name Kolvika (or Kollevigen) likely comes from charcoal burning once practiced there. It was originally part of Rinde and shared its owners. Kil residents even built a ski-jump here.
A Cycling Tour
Our bike ride began in Kil, heading toward Tangen and then along Kjølebrøndsveien. At Lindheimsvann we turned onto the new gravel road leading to the quarry in Snekkevika. From Frøvikvann we detoured up to Holtebergheia, which offers a wonderful view over Kilsfjorden. Continuing along Frøvikveien, we passed Sommerfjøset and Frøvik farm before returning to Kil. The tour ended at Wesselgården, now closed, where we enjoyed pizza and beer. The route is marked on the map at the bottom of the page.
I 1922 – 23 var istrafikken slutt i Kragerødistriktet, ishusene var revet ned og var blitt til bygningsmaterialer og ved. Fra den store isplanen ved kjenna var det store renner ned til de store ishusene på ”fjellet” ved Landstad gård. Fra ishusene gikk fortsatte isrennene ned til Kilsfjorden. Fra kjenna gikk isrennene omtrent parallellt med storveien eller Nyeveien, som det hette den gang. Nesten hele januar og februar var det svak torden eller rumling mellom heiene i Kil når isblokkene rutsjet nedover rennene ned til de store og dominerende ishusene. Rennene lå på stolpeunderlag som var ganske lavt ved ishusene. Nede ved ”Sletta” og videre ut i sjøen var stolpene og renna nesten så høyt som et to-etasjers hus. Isrenna gikk ca 50-70 meter ut i fjorden til en isplan på stolper. Det var ikke rekkverk på isplanen som ble kalt skuteplanen. Det var ved denne skutene la til for laste isblokkene. Isblokkene ble lagt i lag eller florer som det hette, det underste laget kaltes bånnflora, det øverste toppflora. Det ble pakket inn i store mengder sagmugg for hindre smelting. Så ble døra inn til huset forseglet, som ikke ble åpnet før isskutene ut på sommeren kom inn til Kil. Når sommeren nærmet seg kom ”Napp” rundt Kolviktangen med en stor skute på slep. Skutene ble sakte slept inn til isplanen, som sto på solide stolper ute i sjøen utenfor ”Sletta” som det hette da. De store skutene fylte nesten hele fjorden, det var ofte barkskip som ble brukt i isfarten. Hele sommeren igjennom var det livlig ved planen dersom forholdene og isprisene var gunstige. Det var ofte at det lå to skuter ved siden av hverandre ved planen i Kil. Rundt århundreskiftet 1900 begynte det også å komme dampskip inn i isfarten. Det var gode tider for Kil, isbruket var i sesongmessig drift i bortimot 30 år. Det var flere isbruk i Kilsfjorden, blant annet ved Lyngdalen, Snekkvika, Kjølebrønd, Eidet, Frøvik og Lia. I den beste istiden var det 20-25 isbruk i drift i Sannidal og Skåtøy. Isbruket i Lyngdalen ble drevet av Ole Lovisenberg (Ola Lyngdalen). Det ble bygget en demning tvers over dalen ovenfor gården. Var det mye regn om høsten, ble isdammen fylt så den rakk helt opp til Rindejordene. Noen ganger rakk vannet helt opp til der jernbaneundergangen var. Lyngdalen hadde også en dampsag som ble drevet av Ola, han drev også gårdsbruket. Dampsaga brant ned, den ble ikke bygd opp igjen. I flere år lå den store rørkjelen fra saga nede på Lyngdalsstranda. Alle varer som skulle oppover til Drangedal og Tørdal kom med fraktebåten og ble losset av i Kil ved Drangedalsbua. Fraktebåten tok også imot passasjerer, folk i Kil brukte den ofte til byturene sine. Fraktebåten var en liten skøyte som hadde seil. Dampbåten ”Fram” hadde bare to ruter i uka til Kil. Det Fraktebåten ikke greide å frakte som skulle til bygdene Drangedal og Tørdal. Det var melvarer og forskjellige slags sekkevarer. Derfor kom melbåten fra Moss inn til Kil, to-tre ganger i løpet av høsten med forsyning av forskjellige slags melvarer til bygdene. ”Fram” hadde rutetrafikk til Kil rundt om 1900-tallet. Båten var oppkaldt etter Nansens Fram og da navnet sto malt akter på båten, ble den kalt ”Fram-bak”. Den gikk to ganger i uka i mange år, men trafikken svarte seg ikke og båten ble solgt. Båten som gikk i rute før ”Fram” var en liten dampbåt som hette ”Koncurrent”. Etter ”Fram” kom en flatbunnet motorbåt som hetter ”Nor”. Malmhaugen er en kjent plass i Kil, det er mulig plassen har sitt navn fra gruvedriften. Det ble sendt jernmalm til Eikeland verk i Søndeled og kanskje til Kjølebrønd verk. Det er mulig at malmen ble lagret på Malmhaugen og skibba ut derfra. Det var et lite jernverk i Kjølebrønd for lenge siden. Navnet ”Verkskilen” minner om dette. Foran kirkeporten i Sannidal lå det en stor jernplate fra jernverket i Kjølebrønd. Det ble kjørt en kvarts og feltspat til Kil om vinteren. Det ble lagret på Saltbutangen og fraktet videre om sommeren, stein kom bl.a. fra Farsjø distriktet. Kil skole var bl.a. på Menstad ved Oksebåsen. Drangedølene hadde lenge en liten dampbåt på Tokevannet, båten hadde navnet ”Tokedølen”. I890-årene fikk de en båt til, det var ”Turist”. Båten ble fraktet inn fjorden til Kil, og ble satt i land på stranda ved Telthuset. Derfra ble båten kjørt med hest og kjerre opp til Merkebekk i Toke. Der ble båten satt i rutefart Merkebekk – Stranna. Rundt 1900 kjøpte Tellef Dukefoss i Drangedal både ”Tokedølen” og ”Turist” og drev rutefart på Toke i mange år, helt til jernbanen begynte å gå. Telthuset sto rett ved Drangedalsbua i Kil, det var et militært lager.
Stedsnavn
Oksebåsen virker innestengt som en bås, derav navnet. Stedet har gått under Torsdal. Frøvikveien forbi Skåtet og nedover til Aardalen. Veien til Frøvik gikk over brua ved bekken og opp noen bratte bakker den gang. Langs bekken gikk en sti opp i dalen og skauen, det var veien til Hesttjennknuten. Skåtet er det runde bratte fjellet ovenfor Oksebåsen ved siden av veien. Det heter Skåtet for der har de nok skyte (skote) last på sjøen i alle tider. Det går et dalsøkk fra Skåtet og oppover i Torsdal – Prestegardsskauen og over mot Lofthaug. Mot syd går en annen sti over til Rekvika i Linnomsvannet (Lindheimsveien). Den vakre dalen fra Skåtet og oppover kalte vi Dalva. Gjennom Dalva ovenfra skauane har de nok kjørt tusenvis av tømmerlass ned til Skåtet. Sjøl om det den gang lå store lastehauger, var det likevel god plass for folk som ville sitte på fjellet og se utover Kil og fjordent.
Kolvika
Navnet Kolvika eller Kollevigen kommer trolig etter kullbrenning på stedet. Kolvika er gått ut fra Rinde og hadde en tid samme eiere. Stedet har hatt hoppbakke for folk i Kil.
Sykkeltur
Sykkelturen startet fra Kil, med kurs mot Tangen og videre langs Kjølebrøndsveien. Ved Lindheimsvann tok vi av på grusveien, den nye strekningen som fører ned til bruddet i Snekkevika. Fra Frøvikvann tok vi en avstikker opp til Holtebergheia som har en flott utsikt over Kilsfjorden. Vi fulgte videre Frøvikveien forbi Sommerfjøset og Frøvik gård og videre inn til Kil. Turen ble avsluttet på Wesselgården i Kil som nå er nedlagt. Her ble det pizza og øl. Har lagt inn ruta på kartet nederst på siden.
Ice Trade and Kil’s Significance What made Kil the capital of Sannidal in the 1880s and 1890s was the ice trade. The word Kil means a narrow, penetrating inlet. The settlement was partly built on the land of Rinde and Torsdal, and it housed the municipal building for Kragerø until 1666. In the 1880s, shipbuilding and ice labor were important activities here. Torsdalskjenna became the foundation for the large-scale ice trade from Kil. Before the ice trade began, Kil had already been a hub for traffic moving up toward Drangedal and Tørdal, and a station on the route from those districts to Kragerø. In the mid-1880s, ice was first harvested at Torsdalskjenna by the Jensen brothers from Kragerø, who introduced the ice trade to Kil. Large icehouses were built on the hill below where Kil’s mission house later stood, followed by big ice stores partly on the properties of Menstad and Halvor Thovsen. Each autumn, before the cold set in, Torsdalskjenna was cleared of grass and debris along the shoreline. Men rowed along the edges, cutting grass that grew from the bottom with knives and scythes fastened to long poles. The aim was to get ice as clear and clean as possible. If snow fell, the surface had to be shoveled, since snow ice was less valuable than solid “steel ice.” While this shoveling meant extra expense for the ice owners, it also provided welcome work for local laborers. If the ice at Torsdalskjenna was poor, harvesting would shift to Lofthaugkjenna. About 30 horses were involved in hauling the ice from Lofthaugkjenna to Kil’s pier. By 1922–23, the ice trade in the Kragerø district had come to an end. The icehouses were torn down and their timber used for firewood or building materials. From the large ice plan at the pond, long wooden chutes led down to the icehouses on the hill near Landstad farm. From there, the chutes continued down toward Kilsfjorden. They ran roughly parallel with the main road, then called Nyeveien. Through January and February, a low rumble echoed between the hills of Kil as ice blocks slid down the chutes into the dominant icehouses. The chutes stood on wooden supports: low near the icehouses, but at “Sletta” and further into the sea they rose almost as high as a two-story building. The chute extended 50–70 meters into the fjord, ending at a loading platform known as the skuteplan. It had no railings, and this was where ships moored to take on ice. Inside the icehouses, the blocks were stacked in layers called florer. The bottom layer was the bånnflora, the top the toppflora. Sawdust was packed between the layers to prevent melting, and the doors were sealed until summer, when ice ships returned to Kil. When summer arrived, the tugboat Napp would appear around Kolviktangen, towing large sailing vessels into the loading platform at Sletta. These big ships often filled the fjord, and bark ships were commonly used for the trade. Sometimes two ships lay side by side at the loading platform. Around 1900, steamships also entered the ice trade. For about 30 years, the ice industry kept Kil thriving. There were also other ice operations around Kilsfjorden, including Lyngdalen, Snekkvika, Kjølebrønd, Eidet, Frøvik, and Lia. At the peak of the trade, 20–25 ice businesses operated in Sannidal and Skåtøy. In Lyngdalen, the ice business was run by Ole Lovisenberg (Ola Lyngdalen). He built a dam across the valley above his farm. In rainy autumns, the ice pond filled so much it reached Rinde’s fields, sometimes even as far as the railway underpass. Lyngdalen also had a steam-powered sawmill, run by Ola, who combined it with farming. The sawmill later burned down and was never rebuilt. For years, the large boiler lay abandoned on Lyngdalsstranda.
Shipping and Trade All goods bound for Drangedal and Tørdal came by cargo boat and were unloaded at Drangedalsbua in Kil. The cargo boat also carried passengers, and Kil residents often used it for trips to town. It was a small sailing vessel. The steamship Fram had only two weekly routes to Kil. What the cargo boat couldn’t carry—such as flour and bulk goods—the flour boat from Moss delivered two or three times each autumn. Fram ran regular service to Kil around 1900. Named after Nansen’s famous polar ship, it humorously became known as Fram-bak (“Fram-back”) because of the painted lettering on its stern. It served the route for years, but eventually was sold due to lack of profitability. Before Fram, the small steamer Koncurrent served Kil; after Fram came a flat-bottomed motorboat called Nor.
Malmhaugen and Industry Malmhaugen is a well-known spot in Kil, likely linked to earlier mining. Iron ore was shipped to Eikeland Works in Søndeled and possibly to Kjølebrønd Works. The ore may have been stockpiled at Malmhaugen before shipping. There had once been a small ironworks in Kjølebrønd, remembered today in the place-name Verkskilen. In front of Sannidal Church once lay a large iron plate from that works. Quartz and feldspar were hauled to Kil in winter, stored at Saltbutangen, and shipped out in summer—some of it from the Farsjø area. Kil School was once located at Menstad, near Oksebåsen.
Boats on Toke Lake For years, Drangedal had a small steamer called Tokedølen on Lake Toke. In the 1890s, a second boat, Turist, was brought in via Kil. It was landed near the drill house (Telthuset) and hauled by horse and cart up to Merkebekk, where it ran the Merkebekk–Stranna route. Around 1900, Tellef Dukefoss of Drangedal bought both boats and operated them until the railway came. The Telthus itself, by Drangedalsbua in Kil, was a military storehouse.
Place Names Oksebåsen:
Meaning “ox pen,” the area looks enclosed like a pen. It belonged to Torsdal. Frøvikveien: The road from Skåtet down toward Aardalen. In earlier times, it crossed a bridge and climbed steep hills. A path ran along the brook into the valley toward Hesttjennknuten. Skåtet: The steep, round mountain above Oksebåsen. Its name suggests it was long used as a spot to shoot (skote) loads down to the sea. The valley (Dalva) above Skåtet was heavily used for timber hauling, but still offered fine views over Kil and the fjord.
Kolvika
The name Kolvika (or Kollevigen) likely comes from charcoal burning once practiced there. It was originally part of Rinde and shared its owners. Kil residents even built a ski-jump here.
A Cycling Tour
Our bike ride began in Kil, heading toward Tangen and then along Kjølebrøndsveien. At Lindheimsvann we turned onto the new gravel road leading to the quarry in Snekkevika. From Frøvikvann we detoured up to Holtebergheia, which offers a wonderful view over Kilsfjorden. Continuing along Frøvikveien, we passed Sommerfjøset and Frøvik farm before returning to Kil. The tour ended at Wesselgården, now closed, where we enjoyed pizza and beer. The route is marked on the map at the bottom of the page.
Kil
Kil
Kil
Sannidalveien over Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Kil
Gammelt bilde over Kil
Stedsnavn Kil
Informasjonskart Kil
Sykkeltur Kil - Frøvik
Snekkevik
Snekkevik
Snekkevik
Snekkevik
Holtebergheia
Holtebergheia
Holtebergheia
Holtebergheia
Holtebergheia
Holtebergheia
Holtebergheia
Sommerfjøset, Frøvik
Ved Frøvik
Frøvikveien
Kil
Wesselgården i Kil
Wesselgården i Kil
KIL
