Veten

Veten består av to topper: Store og Lille Veten. Ordet “vete” betyr varde, og varder ble brukt som varslingssystem langs kysten. Det finnes spor etter bålbrenning på Veten, men om dette stammer fra eldgammel varsling eller St. Hans-feiringer, er usikkert. Fra sentrum tar det omtrent 15 minutter å gå opp. Det går en merket sti fra Schweigaards vei, med skilt som viser retningen. En annen sti starter fra toppen av Møllerstubakken. Det er også mulig å gå opp via Sjøbadet og Lindvika – en anbefalt rute. På toppen er det flott utsikt over skjærgården og sentrum. Ved det trigonometriske punktet er det satt opp en benk som også viser vindretningen. Helt frem til 1940 var det en brannvakt på Veten, med to brannkanoner som ble brukt til å varsle brann – og hver 17. mai. Under krigen ble Veten gjerdet inn. Tyskerne satte opp falske kanonstillinger for å skremme fienden; kanonene var i virkeligheten malte trestokker. Veten på Øya var en viktig signalstasjon i eldre tider. I 1770 utarbeidet overlos Samuel Akeleye en liste over sjømerker langs norskekysten, etter ordre fra København. Om Kragerø skrev han blant annet: “Paa Øen ved Kragerøe lige over byen, har staaet en varde paa et høyt berg, meget stoer af lange spire sammensadt. I aaret 1710 skal samme være bleven opsadt, men october 1760 er den ved een stærk storm nedfalden. Denne varde har ikke været brugt til noget kiendetegn for lodsene eller de Søe-fahrende, men er opbygt i krigens tiid for der ved at sammenkalde almuen ved at sætte ild derudi i fornøden tilfælde, og blev den tild af bøndene opbygd og vedligeholdt.” Mange av byens kvinner har vinket farvel til sine kjære fra Veten, når de seilte ut om våren – og kanskje ikke kom hjem til høsten. Den eldgamle steinbenken som står der, slitt av regn og tårer, vitner om dette. Det var ikke uten grunn Kragerø ble kalt “enkebyen”; her var det flere enker enn i noen annen norsk by. Fortsatt brukes steinbenken av mange, særlig når vårsolen skinner og utsikten mot havet lokker. På 1960-tallet var Veten en populær teltplass. Den lille grønne sletten med små furutrær, på kanten av stupet, ble kalt “Teltplassen”. Det var et fast ildsted her, og en jernbolt står fortsatt i fjellet – der kaffekjelen en gang hang. Den bratteste delen av Veten kalles “Sætherstupet”. På 1950-tallet begikk en mann ved navn Sæther selvmord her.

Lille Veten
Ordet “vete” stammer fra gammelnorsk viti og betydde opprinnelig en stabel av ved eller store trestokker, reist på en dominerende fjelltopp som signalvarde. Det skal ha stått en trevarde her på 17-1800-tallet, men om den var plassert på Veten eller Lille Veten er usikkert. Kollen har også vært kjent som St. Hans-kollen. Utover 1800-tallet ble St. Hans-bålet tent her, og St. Hansaften var en stor festdag. Ungdommen samlet alt som kunne brenne og dro det opp til det store bålet på toppen. På Lille Veten hadde familien Dahll en vindmølle for kornmaling rundt 1830. Møllen sto bare noen få år før den brant ned. Det sies at en møllestein, som var ment for møllen på Veten, ligger i bakken opp til Studsdalen – et område som derfor kalles Møllesteinsbakken.



Veten consists of two peaks: Store Veten and Lille Veten. The word vete means beacon, and beacons were used as a signaling system along the coast. There are traces of bonfires on Veten, but whether these originate from ancient warning signals or St. Hans (Midsummer) celebrations is uncertain. It takes approximately 15 minutes to walk up from the town center. A marked trail leads from Schweigaards vei, with signs indicating the direction. Another trail starts from the top of Møllerstubakken. It is also possible to hike up via Sjøbadet and Lindvika – a recommended route. At the top, there is a magnificent view of the archipelago and the town center. A bench has been placed at the triangulation point, which also indicates the wind direction. Until 1940, a fire watch was stationed on Veten, equipped with two fire cannons used to signal fires – as well as on May 17th, Norway’s National Day. During the war, Veten was fenced off. The Germans set up fake artillery positions to intimidate the enemy; the cannons were actually painted logs. Veten on Øya was an important signal station in earlier times. In 1770, Chief Pilot (overlos) Samuel Akeleye compiled a list of maritime markers along the Norwegian coast, following orders from Copenhagen. Regarding Kragerø, he wrote: “On the island by Kragerø, just above the town, there stood a beacon on a high mountain, very large and composed of long logs. In the year 1710, this beacon was said to have been erected, but in October 1760, it collapsed due to a strong storm. This beacon was not used as a navigational marker for pilots or seafarers but was built during wartime to summon the local population by lighting a fire in it when necessary, and it was built and maintained by the farmers.” Many of the town’s women have waved farewell to their loved ones from Veten as they sailed away in the spring—some never to return in the autumn. The ancient stone bench that still stands there, worn by rain and tears, bears witness to this. Kragerø was not called the “widow’s town” without reason; it had more widows than any other Norwegian town. Even today, many people still use the stone bench, especially when the spring sun shines and the stunning view of the sea beckons. In the 1960s, Veten was a popular camping spot. The small green plateau with tiny pine trees, perched at the edge of the cliff, was known as “Teltplassen” (The Tent Place). There was a permanent fire pit here, and a metal bolt is still embedded in the rock—once used to hang a coffee kettle. The steepest section of Veten is called “Sætherstupet.” In the 1950s, a man named Sæther took his own life here.

Lille Veten
The word vete originates from Old Norse viti and originally referred to a stack of wood or large logs, erected on a prominent mountain peak as a signal beacon. A wooden beacon is said to have stood here in the 17th and 18th centuries, but whether it was located on Veten or Lille Veten remains uncertain. The hill has also been known as St. Hans-kollen (St. Hans Hill). During the 19th century, the St. Hans bonfire was lit here, and St. Hans Eve was a major celebration. The local youth gathered anything that could burn and carried it up to the large fire at the top. Around 1830, the Dahll family operated a windmill for grinding grain on Lille Veten. However, the mill only stood for a few years before burning down. It is said that a millstone, intended for the mill on Veten, still lies in the slope leading up to Studsdalen—an area that is therefore called Møllesteinsbakken (The Millstone Hill).