Frem til 1869 var det brønner med pumpeinnretninger flere steder i Kragerø. Det var de såkalte “Nikkepumpene” med vakkert utført smiarbeid. Finnes det noen av disse ennå? I hovedbyen var det Povel Thimms Brønd eller “Påltins” brønn, ved banktrappene som var hovedbrønnen. Den ble anlagt i 1670. Her hentet de fleste som bodde i byen vann. I 1768 ble brønnen utvidet og steinsatt fra grunnen av, ved hjelp av midler fra Legatet. En stor kobberplate ble festet til brønnveggen. En takk til Legatet.

Brønnen fikk en tragisk ende da den ble omdannet til en septiktank. Den ble heldigvis tegnet ned på papir og er i dag bevart i Teknisk Etats arkiv. Det ble lagt ned en jernplate for å markere hvor brønnen engang lå. Når folketallet økte, var det behov for bedre vannforsyning. Sommeren 1853 var det stor mangel på vann etter en langvarig tørke.
I 1886 ble det besluttet å anlegge byens nye vannverk fra Miantjern og Sjåen. Fra Sjåen ville vannledningen bli kortere og billigere. Man ungikk også undervannsledingen under Kammerfosselva, hvis Sjåen ble valgt som byens drikkevannskilde. Men byen trengte brukbart drikkevann straks og da var det bare Miantjern som var aktuell. Det var allerede et passende tjern og hvis man demmet opp tjernet, kunne det gjøres ende større. Hvis Sjåen ble valgt, måtte myrene demmes opp og det ville gi byen dårlig drikkevann en stund fremover.
I 1869 ble arbeidet med det nye vannverket på Mian påbegynt, og 1870 ble det tatt i bruk, men det var ikke helt ferdig før i 1871. Byen trengte mer vann etter hvert. I 1893 ble det nye vannverket på Sjåen (Sjådammen) påbegynt og sto ferdig i 1895. Det er hugget inn årstallet i steinmuren på demningen. Sjådammen ble brukt som et reservebasseng. Hvis Mianledningen skulle springe lekk eller stoppe, ville ventilen fra Sjådammen åpne seg selv og vannet vil da renne gjennom hovedledningene til byen.Det var også mulighet for å fylle vann i Sjådammen fra Miantjern. 1906-1908 ble Sjådammen påbygget med en meter og bassenget økte med det dobbelte. I byen rundt 1914 -1915 var det 50 vannposter og 350 private vanninntak.
Det var meget viktig at folk stengte igjen etter bruk og tok med nøkkelen, så ikke vannet sto og rant. Stoppekrana til vannposten var ca. 1,5 meter under bakkenivå, men hvis det ble veldig kaldt kunne den fryse til. Om vinteren var det ofte at vannpostene sto og rant litt, for å unngå dette. Frem mot andre verdenskrig var det i alt 98 vannposter i byen. Det finnes noen få igjen den dag i dag som ennå er i bruk til vanning av hager.
Når Mian ikke hadde nok vann, ble det pumpet vann fra Kammerfosselva og opp, hvorfra det går en 9-toms vannledning ned til elva. Her forgrener den seg i to 10-toms som går under elva og stikker opp på den andre siden. Her forenes igjen disse to i en som går frem til Dalane hvor Sjåen knyttes til. Her føres vannet videre mot byen, den ene grenen går rundt Sandåsen og den andre ned Springvannsbakken. Disse møtes igjen i byen, og dermed er sirkelen sluttet. I pumpestasjonen før Mian blir vannet tilsatt klor, deretter går det gjennom et filter og trykkes videre opp til Miantjenn. Vannet fra Kammerfosselva har vært et problem. Filteret ble ofte tett, det var trefibrene i vannet som hadde skyld i dette og som kom fra sliperiene lenger oppe i elva. Vannet fant så andre veier og da ble heller ikke de bakteriologiske undersøkelsene særlig tilfredsstillende, men det var aldri noe fare ved det. De små hvite larvene man kunne finne i vannet var også helt uskyldige mygglarver. I 1959 ble det lagt ny vannledning fra Mian til Dalane. Når den nye 14 toms ledningen ble tatt i bruk ble tilførselen av vann til Kragerø mye bedre. Takket være den nye brua over elva til Åtangen slapp man å legge vannledningen under vann. Ledningen som gikk fra Kammerfosselva opp til Mian var av tre, den var i meget dårlig forfatning i 1959 som også trolig ble skiftet ut i forbindelsen med de nye røra som gikk Dalane.
Januar 1949 ble vannledningen til Valberg satt i drift, en del hus på Sandåsen mistet vannet når det ble koblet til.
I 1946 ble det regulert og utparsellert 12 byggetomter på Tevannsbrønnheia. Etter krigen og 50-tallet ble det regulert ble det stort behov for mange nye boligtomter, det fleste var fjelltomter og mange av disse tomtene lå så høyt at byens vannverk ikke kan nå opp uten anlegg av kostbart vannreservoar med tilhørende pumpestasjon. Kragerø by har allerede sin hovedvannledning lagt gjennom eiendommene Frydensborg og Søndre Kalstad. Vannledning til Rørvik enten fra ”Sommerfjøset” ved Søndre Kalstad over ”Fantesletta” eller veien fra Signes jorde 1946.

Vannverket ved Grøtvann
Det nye vannverket ved Grøtvann sto ferdig i 1972 og kostet Kragerø kommune 5 millioner kroner. Etter oppdemmingen ble Grøtvann 48 meter dyp. Ved Grøtvann satte de opp en kraftig pumpestasjon, der vannet ble filtrert og pumpet opp i høydebassenget like ovenfor Grøtvann. Høydebassenget rommet ca 3000 m3 vann. Herfra gikk vannet ved eget fall i hovedvannledningen ned til Mian som lå 20 meter under høydebassenget ved Grøtvann. Det kan renne 100-120 liter pr. sekund ned til Mian, mens forbruket i 1972 var 70-80 liter pr. sekund.

Om vinteren fikk ofte ungene oppdraget med å hente vann fra vannpostene. De brukte sluffer eller dukkesluffer til å frakte spanna i. Sluffe er en slags dukkevogn med meier. Klesvasken ble båret ut i gatene i bøtter og spann og ble vasket ved vannpostene sommer som vinter. Tidligere sto det ofte store trebaljer ved vannpostene som man kunne vaske tøyet i. De måtte skylles og snus på hodet etter bruk. Vannpostene var også ofte møtesteder for småprat og sladder. I kveldens tussmørke ble det også litt vannpost-romantikk. Om vinteren ble det mye is i veien, etter at vaskevannet ble helt ut. Det fikk kommunens renovatører erfare, når de av og til skled på glatta med full dunk i armen. Det som ikke var frossent rant følgelig utover gaten. En gang fikk en renovatør alt innholdet over seg. Ingen artig opplevelse! Det var faste tømmingsdager eller man kunne bestille tømming. Alle dunkene ble kjørt ned til dohuset på ytre strandvei, som ble satt opp i 1960. Om vinteren ble dunkene satt i et stort kar med vann som ble varmet opp med propan. Der sto dunkene til de “svadde” (løsnet fra dunken) og man kunne tømme innholdet ut i sjøen. Om vinteren måtte man stadig ut på isen for slå hull. Det hendte engang at en renovatør gikk igjennom isen og kavet i kloakksørpe. Det tok lang tid før det var vanlig med vannklossett. Folk synes det fortsatt var greit med utedoen for der hang jo Kong Haakon og Olav på veggen. Det ble satt opp mange kommunale vannposter i Kragerø. Det var i 1880-årene at de første vannpostene ble satt opp. De var av støpejern og hadde et kumlokk under. Jeg vet ikke hvor mange husstander det kunne være på hver vannpost, men etter hvert ble det også satt opp mange private vannposter. De var laget av plankebord og et rør som stakk ut på siden. Det var en treplatting under hvor de kunne sette bøttene sine. Bare folk med status og litt penger til overs hadde råd til å få en egen spring på husveggen. Det ble kanskje litt langt å gå til nærmeste kommunale vannpost. Etter krigen ble det færre og færre vannposter, kommunen fjernet dem etter hvert som det ble lagt nye rør og folk fikk lagt inn vann i husene. Det var noen midlertidige løsninger med å koble seg rett på vannposten og inn i huset. Hvor ble det av alle vannpostene som ble tatt bort, ble de bare kastet? Det er mulig at noen har tatt vare på de gamle vannpostene, kanskje noen har dem hagen sin eller har dem liggende en plass. De kan bli veldig fine når de får litt sortmaling på seg. Dette er gjort noen få steder i byen. Det var veldig bra trykk på de fleste vannpostene, men de som lå litt høyt som f.eks på Veten var det ikke så bra trykk. Etter hvert som man ikke trengte vannpostene ble de noen steder erstattet med en brannhydrant, de fine røde som det fortsatt er noen igjen av.

Stilnestangen
Jeg har kun funnet 3 plasseringer i dette området. Det må ha vært flere vannposter på Tangen, det var mange hus.  Etter siste store bybrann ble Stilnestangen bygd opp i fine kvartaler. Det var en flott plass for ungene å vokse opp. Det ble mye fotballsparking i gatene og målet var ofte hushjørne til Grana, som hadde et avkuttet hjørne. Grana selv var ikke helt fornøyd med dette. Når man ble tørst, var det bare ta en slurk fra en vannpost. Denne bydelen ble ødelagt i 70-åra når Tangen utvidet for siste gang. Dermed forsvant også vannpostene som sto der. Det sto en ved huset til Falck og en ved Grana. Det sto også en ved B.C. Olsen eller ved slakteriet Brubakken har nå.