Kvartsdriften
Kvartsdrift har vært utvunnet i Kragerødistriktet i bortimot 200 år, på Lambrets ved Frøvik var en stor forekomst. Der ble det drevet helt til bruddet var tømt for kvarts. Senere kom det i gang et kvartsbrudd i Årdalen litt lenger inne i Kilsfjorden. Der var det drift til slutten av 50-årene. Det var også drift ved et brudd inne i Kjølebrønn tidlig i 30-årene, det som nå er Litangen kvartsbrudd. Driften ble senere flyttet til Skiensund og litt til Leirdalen, men hoveddriften var ved Skiensund. I Skiensund var det drift i mange år, inntil steinen ble for dårlig for smelteverkene. Da var det å flytte igjen. Det ble tatt ut noen skutelaster fra Skarholmen før det flyttet til Litangen, som fremdeles er i drift. Like før siste krig ble det satt opp en steinmølle på Kirkholmen, der ble kvartsen knust til mel. Det begynte med Knut Tveit, Georg Tveit, Walter Tveit og nå Hege Tveit. Kåre Tveit drev en rekke kvarts og feltspatbrudd fra 1930-årene til slutten av 1960-årene. Lasteskutene den gang hette ”Tusenfryd” og ”Hermunda”. I starten ble steinen trillet ut i store trillebår med jernhjul, men det kom en revolusjerende forandring. Det var noe som ble kalt kanaler. Det ble lagt skinneganger inne fra gruva og helt ut til lasteplassen. Det ble også drevet med håndboring i starten. Det ble laget lange hull som var både liggende og noe som ble kalt for ”engelskmenn”. Det betydde å bore opp ned og heldigvis lite brukt. Det er også drevet kvarts på flere andre steder i distriktet. Kvarts ble produsert som råstoff til glassverkene og for den kjemiske industrien. Store kvartsmengder brukes også til underveidekke, til skogsbilveier, til avrettingsmasse, til fyll i grøfter og til sememtblandinger. den fineste kvartsen ble fremstilt for ferrolegeringer i metallurgiindustrien.
Firmaet S. Lunøe ble opprettet i 1894, etter at Samuel Lunøes far, Johan Levin Lunøe, fra 1892 hadde fått en kontrakt bl.a. på feltspatforekomsten på Risøytangen ved langøy, Hellesøy og Store Fluer. Fra 1907 startet firmaet med kvartsdrift. Anders Evensen drev feltspatbruddet på kalvenes, Skåtøy. Mange andre små brudd er også drevet i området, de fleste i begynnelsen av 1900.

Bjordam og Solsteinen
Den aller største steinsamleren finner vi på Bjordam i Bamble. Nå er jeg utenfor Kragerø, men jeg synes han måtte med. Olav Bjordam hadde omkring 1500 forskjellige mineraler i sin samling. Det skal være rundt 3000 forskjellige mineraler på verdensbasis. Bare på Bjordam er det registrert 40 forskjellige mineraler, og noen meget sjeldne. Interessen for stein fikk han i sine guttedager da han gjette kuer i traktene omkring gården i Bamble. Som gjetergutt var det ikke så mye man hadde å ta seg til, bortsett fra å studere naturen. Så det ble til at han samlet stein og hadde med hjem. Det er solsteinen (Aventurine) som har gjort plassen kjent rundt om i hele verden, og blitt beskrevet i mange steinbøker. Verdens fineste solstein finnes på Bjordam, står det i bøkene. Olav Bjordam fant denne rød/orange skinnende steinen i 1926. Den finnes bare i svært små forekomster, men ingen av stedene har så bra og store forkomster som på Bjordam. I vikingetiden brukte sjøfarende å navigere etter solsteinen. Da Olav fant Kornerupin her i 1972, var det første funnet som ble gjort i Skandinavia. Bjordam har hatt mange besøk vært år helt siden 1950-årene av geologer, forskere fra hele verden, gullsmeder, skoleklasser og diverse foreninger. Olav Bjordam har jobbet en tid i Gofjellgruva. Thorittfeberen
Feberen herjet i Kragerø vinteren 1896, og den angrep både gamle og unge. Nesten alle som kunne gå, tok seg en tur ut med hammeren i hånda for å lete etter dette mineralet. Butikkeiere stengte sine butikker, kontormedarbeidere og betjenter sa opp sine stillinger og dro til skogs. Men så var det penger å tjene. Thoritten var kommet opp i 150 kroner pr.kilo, Orangiten i 300 kroner pr.kilo og Ytterspat som var på 60 kroner pr.kilo. Den siste fantes i større mengder. Om Ytterspaten igjen skulle komme i skuddet, er de beste Ytterspatgruvene under boligen til Skåtøypresten. Det ble ofte slagsmål mellom gruppene som letet etter mineralet når de kom for nær hverandre. Det var ikke lenge feberen raste over Kragerø og det kom som et sjokk for folket når oppkjøperne sluttet å kjøpe Thoritt. Thoritt var et mineral som hadde anvendelse i gasslamper. Posen på disse lampene ble dyppet i en thoriumoksydoppløsning og gav da fra seg et sterkt, hvitt lys når den ble tent. Posen var veldig skjør, og hadde lett for å gå i stykker ved støt og berøring. Hele verden hadde behov for disse posene til lampene. Derfor kom produksjonen etter thoritt igang i Kragerø. Produksjonen sluttet da det ble billigere å utvinne thoritt andre steder enn i Kragerø. Thoritt er et mørkt mineral som finnes i pegmatittgangene i Sjåenområdet. Thoritt er sterkt radioaktivt, kanskje atomindustrien engang vil ha interesse av forekomstene på Sjåen, da thoritt kan omdannes til plutonium eller uranium.

Jernmalm
Bergverksdriften etter jernmalm startet i Seljord, det var under den dansk-norske kong Christian II i 1516 at det var tyske gruvearbeidere (berggeseller) i Norge. Sverige hadde dengang hatt bergverksdrift i et par hundre år. Bergverksdriften kom sent i Norge, her i landet hadde man nøyet seg med å smelte myrmalm. Det var små jernpartikler som man allerede på 900-tallet hadde funnet i myrgjørmen og smeltet til jern. Omkring 1600 ble det funnet jernforekomster ved hjelp av ønskekvist. Mørland gård i Kjølebrønn er kanskje det eldste jernverket. Her var også en masovn til smelting av malmen. I 1609 fikk Anders Henrichsen, hammersmed bevilgning til anlegg og drift av en smeltehytte. Gården Mørland og bonden Olluff Mørland er første gang nevnt i 1528. I 1641 ble Mørland jernverk kjøpt av hollenderen Gabriel Marselius og broren Selius, det var de samme som startet gruvedrifta på Langøy. Disse drev Mørland til 1662, da de solgte til Peder Truelsen fra Kragerø. Noen år senere ble jernverket lagt ned i 1665. Skogen rundt Mørland strakk ikke til for trekullbrenning til smelteovnen. Den smale fjordarmen som går innover mot Mørland ble kalt Verkskilen. Jerngruvene på Sjåen eller Kalstad finnes det ingen sikre opplysninger om alder. Driften ble igangsatt av Eidsfoss jernverk i Buskerud i slutten av 1600-tallet. Fritzøe jernverk hadde gruvene i drift fra 1707, men hvor lenge vet vi ikke. Men det var jerngruvene på Langøy som stod i en særstilling i Kragerø i mange år. Les mere om gruvevirksomheten på Langøy.

Driftsmåter
Det gikk med ca. 40 favner ved til å brenne seg 3 meter fram i stollen. Det ble etterhvert vanskelig med ved og det oppsto energikrise, nye metoder kom derfor til. Kruttsprengningens tid begynte på Langøy i 1740-årene. Til å begynne med helte man ukontrollert krutt i sprekker og slepper og tente med lunter. Senere fant de på bedre måter. Man svadde barken av selje og rogn om våren, spisset en liten propp i den ene enden av røret, og så kunne den fylles med krutt. Disse ble laget i alle mulige dimensjoner av kjerringer (kruttkjerringer). Gruvene i denne perioden hadde et forrevent og uhyggelig utseende etter de ukontrollerte sprengningene. Rundt 1776 kom stangstålet på markedet og åpnet nye veier for gruveteknikken. Nå ble sprengningene mer kontrollerte. Da Alfred Nobel oppfant dynamitten i 1866 ble en ny epoke innledet i gruvedriften.

Pegmatitt
Pegmatitt er en meget grovkornet bergart som består av store krystaller av kalifeltspat, kvarts og glimmer. Kvartsen i pegmatittgangene er som regel svært ren. Kan ofte innholde sjeldne mineraler. I Kragerø ble det satt igang gruvedrift av feltspat så tidlig som omkring midten av 1880-årene. Den største forekomsten var den store Biørnegruva. det var firmaet Biørn som eide denne gruva. I toppåret i 1890 var nesten 100 mann i arbeid her og de utførte tilsammen 10500 dagsverk. Det betydde svært mye for Kragerø, som hadde begynt å føle nedgangen i seilskutefarten. Det var også andre brudd enn Biørnegruva som var i drift før århundreskiftet. Allerede i 1888 startet Mikael Pedersen og sønnen Peder Tangen drift oppunder Sjåen. Knut Tveit og Samuel Lunøe hører også med til pionerene. I årene før 1950 ble det produsert og skipet ut 70000 tonn kvarts pr.år og 4-5000 tonn feltspat. Fra øydistriktet er det registrert hele 32 feltspatbrudd og kvarts som har vært i virksomhet. Feltspatten ble brukt til glass, glasur og sanitærporselen.

Apatitt
Apatitt er et kalsiumfosfat og inneholder mye fosfor og er en viktig fosforkilde for plantene i naturen. Apatitt kan være lys gul, grønn eller rød og ha en overflate med fettaktig glans og finnes i pegmatittgangene og vi kjenner til fem brudd, alle på fastlandet som ble drevet i tiden 1850-1920. Apatitt ble i stor grad brukt i gjødningsproduksjonen. Under siste verdenskrig ble de gamle gruvene forsøkt gjenåpnet, da det var vanskelig å få tak i skikkelig gjødning. Norsk Hydro tok imot endel apatitt da.

Rutil
Rutil er et mineral som består av et titanoksyd som er hvitt. Rutil finnes i bergarten Kragerøitt, og ble tatt ut flere steder i Kragerø. Rutil ble brukt i malingsproduksjonen for å få malingen hvit, det ble også brukt til fremstilling av visse porselensfarger. Rutil ble også brukt i stålindustrien for å øke stålets motstandskraft mot oppheting.

Hellanditt
Hellanditt er et mineral som ble funnet i 1958 i en feltspatgruve på Lindvikkollen. Det var da første gang mineralet var funnet i verden, og det ble oppkalt etter Amund Helland.

Niob og Tantal
Niob og Tantal finnes i gruver i Sjåen området. Disse mineralene er brukt til å gjøre elektriske elementer sterkere og mer motstandsdyktige mot oppheting. Mineralet var uinteressant tidligere, men etter dagens teknologi kanskje vise seg å bli nyttig. Undersøkelser ble gjort i Kragerø i 1981 av geologer for å kartlegge forekomstene som ligger der i påvente av interesse. Hvordan dette gikk er jeg ikke sikker på.