SKINNELANGS
(turbeskrivelse fra turen Neslandsvatn til Sannidal)

Vi tok turen på den nedlagte jernbanetraséen fra Neslandsvatn til Sannidal. Vi brukte 6,5 timer med pauser, på den 18-19 km lange turen. Det var greit å gå på banen, men hvis det har regnet er svillene veldig glatte. Vår avgang fra Neslandsvatn stasjon 72,6 moh. var kl. 09.08. Etter 4-5 minutter gange kom vi til den første undergangen ved Nesland. Her var det malt en stor flott tegning av en togvogn som trafikerte på Kragerøbanen. Fra Neslandsvatn, litt forbi Eskilt var både skinner og sviller fjernet, til broen som går over elva Heldøla. Eskilt var den første holdeplassen på Kragerøbanen. Fra Heldøla ligger svillene fremdeles, mens skinnene var fjernet frem til Merkebekk.

Etter å ha gått over noen sviller, la man fort merke til spikrene med årstall, som var slått ned i hver sville. Det ble ofte stopp for å sjekke hvor gamle svillene var. Den eldste og nyeste vi så var 1947 og 1967. Morsomt var det å finne 61, som er mitt år. Jernbanetraseen førte oss gjennom et trangt skar, og videre langs Toke mot Merkebekk. Broen over Drangedalsveien ved Merkebekk var fjernet og vi ankom første stasjon på banen, som var Merkebekk. Like etter stasjonen omtrent ved kommunegrensa ble det nå en vandring langs rustne skinner og dårlige sviller, som varer helt frem til Støa. Etter en flott strekning langs Toke kom vi til den flotte hvelvsteinbrua på Kurdøla. Hvis du ikke har sett broen før, bør du ta deg en tur. Herfra og helt frem til Saga ble det en lang øde skogsstrekning og den fineste, synes jeg. Vi gikk forbi holdeplassen Bådalshøgda, som var den minst benyttede på hele Kragerøbanen. Man kan ennå se steinmuren der bua sto og stien som gikk ned til den. Før vi kom til Langvann oppdaget vi en tunell som gikk under banen. Den var vanskelig å få øye på fra skinnegangen, men verdt å få med seg.
Det var mye historie å se langs den gamle Kragerøbanen som ville vært 90 år i år. Vi gikk forbi en liten forfallen bu som var brukt som en redskapsbu og et stort gult skilt. Skiltet var et orienterings signal, som betød at toget skulle gi signal. Vannrett strek betyr planovergang og loddrett strek betyr holdeplass i vente.
Det var mange flotte naturperler og flere gjengrodde ferdselsveier med gamle porter. Engang var det trafikk på disse veiene her langt til skogs. Langs hele banen ble det satt opp ståltrådgjerder, man kan se noen plasser at ståltrådene går tvers igjennom stor trær. Vi gikk langs Langsjø og stoppet opp ved en liten bro omtrent midtveis ved vannet. Vi så en flott rasteplass nede ved vannet. Etter en liten pause kom vi over en bro til, som det var mange av. Dette var ikke en vanlig stålbro. Det var en liten hvelvsteinbru, lik den på Kurdøla og Vadfoss, bare i miniatyr. Den må sees. Hvorfor det var satt opp en så flott bro her er rart. Det har nok vært noe trafikk. Ungene som bodde på gårdene i området gikk kanskje her for å komme til skolen. Det finnes flere flotte detaljer langs banen. Man går forbi noen steinsatte kulverter. (Dreneringstuneller) som går under skinnene.
Det gikk en vei her som har grodd igjen. Neste stopp var Saga, den eneste holdeplassen som ennå står. Her måtte vi også spore av fordi broen over veien var fjernet.
Etter Saga var vi på sporet igjen. Vi måtte gå over noen trær som lå over skinnene.
Nå nærmet vi oss Farsjø stasjon 45,7 moh. Asbjørn som nå bor på Farsjø stasjon, har ryddet banen i begge retninger, men etter Farsjø tunell var det rene hinderløypa. Det var endel trær som hadde veltet over banen. Ved Farsjø var det en omlegging av veien i 70 årene, veien gikk tidligere forbi stasjonen med en stålbro over banen. Broen ble fjernet og ble liggende lenge før den igjen oppsto på 90-tallet over innløpet til båthavna på Bærøy.
Alle stålbroene ble produsert og levert i 1927 av Vulkan Jernstøperi i Oslo. Siste eier av VULKAN fabrikker i Oslo var Johan Faye. I ettertid har det i en periode drevet galleri i de gamle fabrikklokalene. Galleri Vulkan. Hovedproduksjonshallen er i dag Mathallen.
Vi ankom Tveitereid, her ble det en ny avsporing, da broen her også var fjernet. Det ble totalt 18 broer med smått og stort. Tre av dem var fjernet mellom strekningen Neslandsvatn og Sannidal. Vi nærmet oss Tyvann, et stort vann ved Støa. Skogen var her kommet tett innpå skinnene. Ved Støa hadde de sperret banen med en hesteinnhengning. Vi måtte gå rundt for å komme inn på sporet igjen. Nå så vi tunellåpningen ved Støa. Her forsvant sporet inn i mørket og vår banetur sluttet her. Tunellen ble fylt igjen i den andre enden, da den nye innfartsveien til Kragerø ble anlagt. Kragerøbanen er kanskje den største endringen i Kragerøs historie. Banen ble nedlagt i 1989. Støa camping hadde dressinutleie noen år frem til 2005. Da kunne man sykle helt opp til Merkebekk. Det skal ikke mye til for å få denne flotte traseen til å bli en flott turvei. Kanskje det kan bli litt trafikk på banen igjen som gang og sykkelvei. Det ville vært flott. Turen skinnelangs var alt i alt en spennende tur.