Iseksport – Turer.no

iseksporten

Iseksporten var den mest lukrative eksporten i Norge den gang, råstoffet skaffet naturen oss helt gratis år etter år. Fra 1850 og frem til 1914 var iseksporten viktig for Kragerø og skaffet beskjeftigelse både sommer og vinter, den var også med på å opprettholde den store skipsflåten. Så fort snøen kom ble det arbeid med snømåking av alle isdammene, snøen var ikke særlig velkommen. Når isen ble passe tykk, ca. 14 tommer så tok skjæringa fatt, det ble issjau. Kragerø tok en ledende stilling når det gjaldt iseksport, isen gikk bl.a. til England, Frankrike, Tyskland og Belgia. England hadde det største markedet, det tok før krigen halvparten av vår iseksport. Johan Dahll var en av iseksportens pioneerer, han forsøkte eksportere is helt til Nord-Afrika, men det ble for mye vann. Det var Kragerø, Brevik og Drøbak som var de store isbyene i Norge.

Foruten Dahll deltok flere andre i den lokale iseksporten. Rundt år 1900 var det for eksempel i Sannidal og Skåtøy totalt 35 isbruk eller ishus med binger i drift, mens flere andre var påbegynt. I Sannidal fantes disse på Eidet, Bråten, i Kjølebrønd, Snekkevik, Frøvik, Kil, Lyngdalen, Sanssouci og Strand, mens de i Skåtøy lå på Levang, Kjendal, Skjørsvik, Støle, Stabbestad, Ørvik, Tåtøy, Darefjeld, Valberg, Langetangen, Helle, Svarttjern, Skarbo, Moltemyr, Leirdalen, Langøy, Gumøy, Barmen, Mørkvik, Fossing, Bjelkevik og Frydensborg. Brukene ble drevet av lokale skipsredere og næringslivsfolk som Henrich B. Biørn jr., Ambortius Olsen Lindvig, Christian Gierløff og Simon Wiborg med flere, men også av de britiske firmaene I. Forster Alcock og William Jeomen.

Det siste virkelige gode isåret hadde Kragerø i 1911. Det var en tørr og varm sommer ute i Europa og ishungeren var stor. Det ble en enorm stigning i prisene på is. I 1914 kom den første verdenskrig og den ga iseksporten nådestøtet. Etter krigens slutt kom fryseboksen, en lukrativ og travel tid i Kragerøs historie var forbi.

Noen isbruk i Kragerø:
Kjendal isbruk på Levang
Allcocks isbruk i Skjørsvik
Simon Wiborgs isbruk på Stabbestad
Eidet isbruk i Barlandskilen
Nicolay Wiborgs isbruk i Snekkevik
Kil isbruk
Ole Lovisenbergs ditto i Lyngdalen
Chr. Gierløff isbruk ved sagbruket i Kjølebrønn (usikkert)
Dahlls isbruk på Valberg
Simon Langetangens isbruk på Langetangen
Wiborgs isbruk på Svarttjenn
Wiborgs isbruk på Barmen
Finbo Ellefsens på Gumøy
A. O. Lindvigs i Leirdalen på Bærøy

Svarttjenn isbruk ble etablert av Th. M. Wiborg. Isproduksjonen ble satt i gang vinteren 1869. Det gikk 750 m lange isrenner ned til Svarttjennbukta, utskipingshavna
i Hellefjorden. 450 m fra inntaksdammen lå isbingen og Kragerødistriktets
største ishus som dekket et areal på 3740 kvadratmeter og var over 9 m høyt. Det kunne romme 34000 tonn is. På isbruket jobbet 40-50 mann og 6-8 hester hver vinter med å produsere isblokker (stålis) med 8-12 tommers tykkelse. lsplogen ble trukket av hest og skar 1,5-2 tommer ned i isen for hver kjøring. Isen ble fraktet til land rundt Nordsjøen, særlig England, til bruk på fiskemarkedene og de først kjøleskapene. Wiborg drev isbruket til høsten 1917. Simon Langangen overtok og drev til slutten av 1920-tallet. Isrennene og ishuset ble revet i 1934-35. I Svarttjennbukta står fortsatt den gamle redskapsbua og kaffehuset for isarbeiderne

ISHUSET VED SVARTTJENN IS BRUK MED ISRENNA
Ifølge grunnboka ble skjøtet til isbruk på Svarttjenn gitt i 1866. Isrenna gikk over veien og ned til utskiping. Det kommer også en renne fra venstre side, som kom fra en åpen isbinge. Ishuset var da Norges største trebygning. Den målte minst 80 x 25 meter, altså 2000 m2, eller 2 dekar. Bygningen var oppført i tømmer med sagmugg mellom som isolasjon. Taket var dekket med to lag med spon for at det skulle bli tett. Det var en stor jobb å skifte ut spon etter hvert som den ble ødelagt. Inne i ishuset lå det isblokker uten sagmugg imellom. Blokkene var stablet i florer, ikke rett oppå hverandre slik at de ikke frøys fast i hverandre. Utover 1930-tallet forfalt huset sterkt, og ble sprengt med dynamitt rundt 1934, og brukt som fyringsved. I dag er det kun rester etter noe av grunnmuren tilbake. Bildet er tatt i 1923. Huset nederst til høyre er sannsynligvis den gamle smia.

ISRENNA FRA SVARTTJENN
Vi ser kanten av det store ishuset på høyre side. Dette er sorteringsrenna mellom ishuset og isbingen. Isbingen lå på venstre side, der skogsveien opp til Svarttjenn starter.

WIBORG INSPISERER ISEN
Familien Wiborg begynte utskiping av is på 1850-tallet. På bildet ser vi konsul Nicolay Wiborg som overtok isbruka på 1890-tallet etter sin far. Han hadde egne seilskuter og dampbåter. Han hadde isbruk i Snekkevika som var landet største (Frøvik), Levang, Gumøy, Barmen, Kil, Skarbotjennene og Svarttjenn. Høsten 1917 skipet Nicolay Wiborg sin siste islast fra Svarttjenn til Danmark. Ellers ble Svarttjenn isbruk drevet til ca. 1930 av Sigurd Langtangen.

ISARBEIDERE PÅ SVARTTJENN
Arbeiderne er i ferd med å få isblokkene opp på renna. Hestene ble brukt til å dra isplogene til skjæring av lange spor. Mange av disse hestene kom fra Skarbo gård. Det var også et par staller og ei smie på Svarttjenn.

LØSING AV ISBLOKKER
Her løses isblokkene fra isflorer etter å ha blitt fløtet bort til dammen. Bakerst ser vi en mann med sag, som sager florene over til blokker på bestemte mål, ca. 60 cm lange. Til England ble det som regel krevd ca. 40 cm tykk stålis. Snøen ble måket vekk fra isen som vises til venstre i bildet. Slik ble det skikkelig stålis.

ISBINGEN VED SVARTTJENN
Isbingen ved Svarttjenn lå der hvor skogsveien til Svarttjenn starter. Legg merke til dimensjonene. Bingen var åpen uten tak. Først ble ishuset fylt med is, så bingen. De tok først bingen når de skipa ut på våren. Mellom isblokkene og veggene lå det et tykt lag med sagmugg. Videre et tykt lag med sagmugg oppå den øverste flora med isblokker.

UTSKIPINGA VED SVARTTJENNBUKTA – HELLESUND
Isrenna endte til venstre for der Hellesund ligger i dag. Legg merke til hvordan renna ender for å stoppe isen. Renna ender høyt over vannet for å få bedre tilgang til lasterommet på isskutene.