Brann og beredskap
I Kragerø har det oppstått flere mindre branner i løpet av tiden, noen hus har gått tapt. Men vi har unngått en katastrofal storbrann på linje med den som rammet byen i 1886. En avgjørende faktor for dette har vært brannmeldere og brannhydranter.
In Kragerø, there have been several smaller fires over time, and some houses have been lost. However, we have managed to avoid a catastrophic major fire like the one that struck the city in 1886. A crucial factor in this has been the presence of fire alarms and fire hydrants.
Huset til Lydia Ellefsen på Østre Øya brøt det ut en brann i 1958. Den 60 år gamle John Andersen omkom i brannen og huset ble totalskadd. Lydia Ellefsen som bodde i første etasje kom ut i tide. Personen kunne kanskje vært reddet hvis de som varslet hadde brukt brannmelderen som sto på en stolpe like ved. De løp av gårde for å finne en telefon og ringe fra. Det gikk derfor mange minutter ekstra. Det var ikke like lett å få ringt den gang.
“På Thomesheia bodde det en eventyrlysten liten gutt som elsket å trykke på knapper. Han klatret opp på en brøytekant og fikk slått inn glasset. Jeg trykker på knappen, sa han begeistret. Og brannbilen kom”
Branntilsynet hadde satt en grense på 5 minutter fra det ble trykt på knappen til de sto på plass på brannstedet. Tilsynet kom uanmeldt for å sjekke. Brannvarsleren gikk en gang på Kirketomta. Det sto en brannvarsler der på huset nr. 211. Det tok ca 2 1/2 minutt før brannvesenet var på plass. Da var det tilsynet som hadde en test, brannvesenet trodde dette var en virkelig melding. Dette var godt innfor tiden som tilsynet hadde satt. Kragerø hadde tredje bestetid i Norge den gang.
Brannvesenet har hatt mange rare oppdrag, som f.eks. en søndag formiddag. Strømmen hadde gått i byen og gudstjenesten var i gang, og organisten fikk ikke luft i belgen til orgelet uten strøm, men det var en håndsveiv til dette orgelet. Organisten løp bort til brannvakta og spurte om det var en ledig mann som kunne sveive under gudstjenesten. Sveiva var lite i bruk og dårlig smurt, så det ble en svært tung jobb.
“De mest populære brannmelderne var ved Barthebrygga og O. A. C. Thorsen, her var det mange som testet ut systemet”.
Før var brannfolkene også byens rørleggere, det var mange vannposter rundt i byen som skulle holdes i stand. Feieren var også med i brannvesenet som nå. Før elektrisiteten kom ble fyrt bare med kull og ved, og da var det heller ikke sjelden at det var pipebrann. Det ble brukt salt når de skulle slukke pipebranner.
Før brannmelderne kom i 1904 hadde brannvesenet vakter. Det var ett mannskap på syv som delte på vakter fra kl. 7 om kvelden til 7 om morgenen. Det var vakt i tårnet på Veten, mannskapet hadde også patrulje i hovedbyen og ytre bydedeler. I eldre tid var det også vakt i kirketårnet. Om vinteren var ikke dette noen fornøyelse siden det ikke fantes noen varmekilde der oppe. I 1895 ble det satt opp to store kanoner og en utsiktshytte på Mølleberget. Disse ble innkjøpt fra Horten i 1890-årene og skulle tjene som brannkanoner. Bakgrunnen for at man tok i bruk brannkanoner på Veten var den store bybrannen i 1886. Hvis det skulle begynne å brenne skulle det skytes to ganger, brant det i ytre bydeler var det tre skudd. Når så skuddene var avfyrt, var det springmarsj til brannstedet. Hvert hus hadde minst en brannbøtte som var påbudt, det var datidens brannslukningsapparat. Det var seilmakere som sydde disse bøttene eller posene som var laget av seilduk, eller lær innsatt med olje. I 1967 testet brannvesenet ut et skumapparat. På kort tid samlet det seg enorme mengder hvitt skum oppe hagen bak brannstasjonen, og etterhvert veltet det over gjerdet og ned i gata. Noen lurte på om brannvesenet holdt på og lage kunstig snø. –Nei, vi prøver skumapparatet, fortalte brannmester Håkon Aansen. En liter av stoffet (en slags såpe) ga 1000 liter skum når det blandes med vann i skumapparatet. Skummet var effektivt som brannslukking, spesielt ved oljebranner. Ved brannen hos Naper ble det brukt skum, og samtidig hindret større vannskader. Når kanonene skulle fraktes opp, ble det slått bolter i fjellet oppover den gamle veien til Veten, og så ble kanonene jekket og skrudd oppover. Kanonene ble kalt “Adam” og “Eva” og hver 17. mai ble det saluttert med disse kanonene.
BRANNHYDRANTER
Jens Holte var med å sette opp mange av brannhydrantene i byen. Det finnes nå fem modeller i Kragerø, den femte står inne på Weifas område på Bråten. Det blir sansynligvis ikke satt opp flere, vannet blir nå hentet for det meste fra kummene.
Dybden på kummene varierer, i noen kummmer måtte man bruke stige for å komme ned. De nye kummene kan man bare ligge på magen for å koble på en stender. Stender er et rør med to uttak som man kan koble brannslangene på. Nå er det over 600 kummer i Kragerø. Etter hvert som hydrantene gikk i stykker ble den ikke alltid erstattet med en ny. De er dyre i innkjøp, 30-40.000 kr. Hvorfor de blir fjernet kan være at de er blitt kjørt i stykker, eller at de bare sto i veien. Når man stengte igjen ble røra tømt for vann automatisk så de ikke skulle fryse i stykker. Det var en som hadde en hydrant av den gamle typen i kjelleren på Kirketomta i noen år som ble funnet på søpla mens han jobbet i kommunen. Den ble kastet når huset ble solgt og andre overtok huset, det ble ryddet i kjelleren og den havnet på søpla igjen, det er nok flere som havnet der. På de gamle hydrantene ”NOR” eller ”Jomfruen” satt man nøkkelen på toppen. Når det brant var det enklere å finne en brannhydrant og koble seg på denne, spesielt vinterstid. Kummlokkene måtte måkes ekstra godt om vinteren. Metallsøker ble også ofte brukt. Alle kummene med et gult kryss kan man også koble brannslangene på. Det er ikke alle byer som har røde brannhydranter. I Bergen har hydrantene bestandig vært grønne.
Hydrant modeller
Esco-modellen ble utviklet av firmaet E. Sunde & Co Oslo i 1937. Firmanavnet Esco er en sammentrekking av E. Sunde & Co, hvor forbokstavene er beholdt. E. Sunde var en sentral person i Kristiania i slutten av 1800 tallet. Han slo seg sammen med brødrene Tjerslandi fra Flekkefjord, og startet firmaet E. Sunde & Co LTD, i 1877. Pr. 1. januar 1940 var det i alt levert 600 stk ESCO-hydranter. Nøkkelen til ESCO-hydrantene passet også til NOR-hydranten. Firmaet ble kjøpt opp av svenske Tour & Anderson og hydranten ble støpt med bokstavene TA-ESCO. Så ble det kjøpt opp av det danske firmaet Danfoss. Det nye firmanavnet ble Danfoss Esco as, men kun Danfoss preget lokkene på de nye hydrantene etter overtagelesen i 1997. Danfoss Esco as heter nå i pr. 01.01.07. Kongsberg Esco. Grunnen til navneskiftet er at 7 stk. i fra ledergruppen, har kjøpt 90% av bedriften. Danfosskonsernet beholder 10%).
Den gamle brannhydranten ”NOR” ble også kalt for ”Jomfruen”. Det er Mjølners eldste modell og hadde sin storhetstid på 1920-tallet. Denne ble produsert på Mjølner Mek’s støperi på Laksevåg. Denne modellen vi har her i Kragerø er en ”Rjukan modell og er trolig støpt på Ulefoss Jernverk. Innmaten kan ha blitt laget hvor som helst. Navnet ”Jomfruen” kommer av at dekslene kan ligne på bryster og ellers har feminine former. Jomfruen produseres ikke lenger.
Hydranten som står ved Fritjof Johnsen er gammel, trolig fra 1920-30-årene. Det er en Haslehydrant. Det morsomme er at designet holder seg, da Bergenshydranten, som er “søstera”, og produseres av Kongsberg Esco A/S, ser likedan ut i dag.
Litt info fra Molde bymuseum
I en varekatalog fra 1946 er det fire forskjellige Nor-hydranter fra Westad Armaturfabrik, Geithus, Modum. Den vi har i Kragerø er en normal modell. Mjølner Meks støperi kan være bedriften Mjølner AS, en verkstedbedrift opprettet 1914, i en egen bygning i Fabrikkgaten 5 fra 1915. I de første årene var bedriften datterselskap av Begens Jernstøperi AS.
Det står Nor-hydranter sentralt plassert i Molde som har blitt pusset opp av Molde Byes Vel.
BRANNMELDERE
I 1904 ble de første brannmelderene fra N. Jacobsens Elektriske Verksted satt opp. Kragerø var den første byen hvor N. Jacobsen brannsentral ble innført. Etter hvert fikk flere byer det samme systemet.
“Brannvesenet måtte rykke ut til Fugleheia en torsdag ettermiddag. Det viste seg
imidlertid å være falsk alarm. Det var en gutt som hadde funnet den lille
knappen i alarmboksen for fristende. Og da tenkte han vel som Oscar Wilde en
gang sa: Den beste måten å bli kvitt en fristelse på, er å gi etter for den”.
Det ble satt opp 12 brannmeldere den gangen. I 1953 ble de gamle melderne byttet ut med nye,det ble først satt opp 15 brannmeldere, senere 11 til. Det ble til sammen 26 brannmeldere. De fleste var montert på lysstolper rundt i byen, men varsler nr. 25 var montert inne i gangen på politistasjonen. Gamlehjemmet på Bakken hadde også en brannmelder i gangen i en periode. De hadde også egen sentral som var koblet til brannstasjonen. Her gikk alarmen flere ganger. Det var ingen brann, men stor røykutvikling. Det var Arne Haaheim som hadde utløst brannalarmen igjen med sin piperøyk. Brannmelderene ble koblet der hvor Telegrafverket hadde underjordiske kabler. Men det kunne oppstå problemer med å legge kablene i samme gate, det er noe som heter induksjon, det vil si at man kunne høre ordre som sendes ut over høyttaleranlegget i telefonen, eller høre telefonsamtaler i høyttaleranlegget. Da de første husene på Måneliheia ble reist i 1960-61 og 1968, var Måneliheia et samfunn på ca. 100 mennesker. Feltet hadde ikke et eneste telefonapparat eller telefonkiosk og det som verre var, det var ingen brannmelder. Folket på Måneliheia fikk telefon etter hvert, men det ble aldri montert brannmelder på Helle. Brannmelderne ble fjernet i 1981 for så å kastes, men de fleste ble reddet. Det var en ivrig samler som fikk de fleste og noen på brannvakta tok med seg en og Berg-Kragerø Museum fikk en. En har montert en inne som pynt, og en tidligere brannmann i Bergmesterveien har den som ringeklokke på utgangsdøra.
Den gamle brannsentralen
Det gamle anlegget var basert på ringeklokker, og som var montert hos hver enkelt brannmann. I de gamle varslingsapparatene fra Jacobsens Elektriske Verksted som sto rundt om i byen og som ble satt opp i 1904 var det en snor å dra i. Det var en bruksanvisning på glasset hvor det var skrevet: “Slaa nedre rute i tu, træk haandtaget helt ned og bliv roligt staaende nogle sekunder indtil brandmandskapet kommer”. Det var mange gutter som ønsket seg en brann, hvor de kunne opptre som en helt og knuse glasset og trekke i snora.
“Kragerø-dagene 1968 ble brannmelderen på Fugleheia slått ut, det ble full utrykning. Brannvesenet kom til stedet og konstaterte at her var det helt i orden. En dårlig spøk”.
Når det ble varslet brann, ringte det i klokkene hos samtlige brannmenn og alle hadde møteplikt. I de fleste tilfellene var det unødvendig at alle møtte opp. Det hendte ofte at klokkene ble satt i gang på grunn av tekniske feil og overledning på luftkabelen. Samtlige mannskap møtte opp, og hver og en skulle ha betaling for fremmøte. Det ble kostbart i lengden. Når det nye systemet kom, unngikk man alt dette. Når den nye sentralen kom i 1953 ble kablene lagt i bakken. I 1979 ble livet bedre for brannmannskapene, da fikk de det første calling-anlegget. Mannskapene gikk rundt med en boks som begynte å pipe når alarmen gikk, men mannskapene måtte holde seg nær byen. Hadde man en tur ovenfor Kalstadbrua ble signalene borte.
Den nye brannsentralen
Den nye sentralen og brannmelderne ble satt opp høsten 1953. Det som ble installert den gangen var et hypermoderne anlegg, et teknisk vidunder. Systemet var basert på høyttaleranlegg og samtlige fikk montert en høyttaler hjemme, men nå ville det nødvendige mannskapet bli tilkalt fra brannvakta og ikke slik det var før at mannskapet var direkte koblet til brannmelderne. Dermed unngikk man fullt fremmøt ved hver utrykning. Det var stor forskjell på dette anlegget mot det gamle, som var fra 1904. Det var N. Jacobsens Elektriske Verksted som leverte sentralen. Omleggingen kostet Kragerø 30.000 kroner. Det var det samme firmaet som hadde levert det gamle også. Den første branntelegrafen i byen skal visstnok være den første som dette firmaet leverte. Brannmelderne som ble plassert rundt hele byen var seriekoblet. Det ble satt opp 26 brannmeldere. Sentralen kunne ta 30 nummer, men det var mulig og ha flere meldere på samme nummer. Når en knapp ble trykket inn, lyste det en liten tekst på sentralen hvor det var, samtidig ble brannmannskapene varslet over en liten høyttaler som var montert hjemme hos hver enkelt brannmann. Det var en helgardert sentral, ble en av ledningene brutt mellom hver melder, lyste det et varsellys på sentralen. Lyskildene på sentralen hadde to lyspærer, hvis den ene skulle gå, lyste den andre. Genialt!
Plassering av brannmeldere
Dette er en gammel brannpumpe
som ble trukket av hester.
På Berg-Kragerø museum står det tre stykker utstilt.
Den store engelske pumpe, hamburgeren og københavneren.
BRANNVESENET
Brannstasjonen
Brannstasjonen nederst i Løkkebakken ble oppført 1881 og revet 1977. I overgangsperioden når brannvakta flyttet ned til Kirkebukta i 1971 var det fortsatt noen som jobbet i de gamle lokalene nederst i Løkka.
I begynnelsen av 60-åra var det 15 stk som jobbet på brannvakta. Det kunne bli lange kvelder på, men når TV kom til Kragerø ble det et spleiselag. Den gang kostet TV 1500,-. Det var da mange ganger opptil 30 mann inne på brannstasjonen for å se TV, spesielt når det var sport på skjermen. Det var dårlige tv-forhold under Steinmann.
Navnet Steinmann kommer av at det var en fjellformasjon som lignet på et ansikt, dette ansiktet sto i heia over brannstasjonen. For mange år siden raste en del av ansiktet ned i hagen bak brannstasjonen og da var det ikke lenger mulig å se konturen av ansiktet. I 2006 forsvant resten etter den nye sentrumstunellen.
Da de skulle se på Dagsrevyen for første gang, ringte brannalarmen og et ark med teksten Bjørneveien kom ut av brannsentralen. Det ble sagt noen stygge ord blant dem på brannvakta. Det var noen som hadde knust glasset og trykt inn knappen på brannmelderen i krysset bort til Høyåsen. Det brenner hos Sigurd Snekker, ble det sagt og ingen kom til skade her. Brannbilene sto i garasjene på den andre siden av veien. Når alarmen gikk løp man til bilene med livet som innsats. Garasjene var på den andre siden av veien, hadde nesten ikke tid til å se om det kom biler kjørene.
I 1947 ble det lagt fram et forslag om å legge garasjer og verksted til brannstasjonen inn i fjellet. Det skulle sprenges inn til steile fjellveggen i bunnen av Løkka, garasjer og verksted skulle bygges inne i selve fjellet og og vaktrommet bygges utvendig. Dette ville løse trafikkproblemet nederst i Løkkebakken. Hjørnet ved brannstasjonen var det farligste stedet i byen. Men det skulle ta mange år før det skjedde noen forbedringer der.
De gamle garasjene til den gamle brannstasjonen som sto mellom tidligere Hotell Norge og Elverket, ble revet i 1982. Bygningen ble oppført ca. 1880.
Vannbassengene
Brannvakta hadde ofte inspeksjon ved Mian. Da var det Nils Leirvika populært kalt ”Stubbe- Nils”som hadde oppdraget med å ro dem over Kammerfosselva og fikk 5 kroner turen. Han var imot at Kammerfossbrua skulle bygges. Når brua sto ferdig, nektet han å gå over. Han tok prammen over. Han ble en god venn med de som jobbet på brannvakta, og besøkte brannstasjonen hver lørdag i mange år. Om kvelden ble ventilen åpnet som gikk til Sjådammen og dammen ble fylt. Sjådammen var et reservebasseng for Kragerø. Hvis vannrøra gikk eller av en annen grunn måtte stenges, kunne de åpne fra Sjådammen. Ikke noe galt med dette vannet, i og for seg, men siden man bare brukte Sjådammen de gangene Mian var ute av drift kom det brunt vann ut av rørene. Ved normalt bruk hadde Kragerø vann fra Sjådammen i ca. 6 dager. Vanntrykket i vannrøra blir forsterket med elektriske pumper flere steder i byen.
Branner i Kragerø
Den første store bybrannen brøt ut 31. januar 1711. Mange mistet alt de hadde, men det var ingen tap av menneskeliv. I alt brente 64 store og små hus ned til grunnen. Det var en betydelig del av bebyggelsen i byen som i alt bestod av 164 hus. Mange av de store og prektigste gårdene langs sjøen ble lagt i aske. Det ble også Tollboden og byens rådstue og skole. Brannen startet i huset til fru Anna Adeler, datter til byens ”grunnlegger”, Niels Søfrensen Adeler. Det lå nok omtrent der Rådhuset ligger i dag. Ilden spredte seg raskt østover i den tette trebebyggelsen langs bryggene.
Det fortelles at det heldigvis ikke lå is på fjorden, derfor kunne båtene som lå fortøyd ved bryggene, reddes fra flammenes rov. Den andre kom 175 år senere og startet i hotell Germania 2. pinsedag 1886. Brannen tok Tangen og Tangeheia, det var bare noen få hus som overlevde brannen. År 1900 i april måned var det også en storbrann, da var det Øya som fikk merke flammene. I alt brant det ned 13 hus fra Øybrua og vestover. De gamle håndpumpene som var på Øya ble siste gang brukt i denne brannen. På Øya var det fire brannbuer med fullt utstyr, en sto ute ved Sjøbadet eller Rømers som det het før, den andre sto ved Thorsdals butikk. Den tredje sto ved transformatorkiosken ved Legaten og den siste sto ute ved Galeiodden på snuplassen.
I 1924 begynte det å brenne i Hegnas butikk i Kil. Folk i Kil begynte å slokke straks med bøtter og spann med vann fra fjorden. Det var to hus nedenfor og et hus ovenfor butikken og et par uthus som var i fyr og flamme. Kragerø brannvesen ble varsla og etter lang tid kom de med en sprøyte, men da var brannen slukket. Denne brannen var den største brannen i Kil. Det har vært flere branner i Kil, det var også en brann i 1892, det var i Kils bakeri midt i Kil sentrum. Det var en baker Johnsen som drev bakeriet da. Huset ble bygd opp igjen og Kil fikk sitt bakeri igjen.
I 1941 var ikke Kragerø langt unna en ny bybrann. Det var brannen i Kirkebukta og Kragerø Elverk fungerte som et reservebrannvesen på denne tiden, og denne sommerdagen i 1941 var de i gang med brannslukking. Brannen startet i vedbodene i Kirkebukta, det var noen gutter fra Andølingen og Jøransberg som hadde tent seg en røyk for mye. Røyken besto av eikeblader. Det var mange skjulesteder og hytter inne i de store vedlagrene i Kirkebukta. Har bare nevnt noen av de mange brannene som har vært i Kragerø. Må også ta med brannen på Tåtøy ved Manodden i 1951. Det var den nystartede tapetfabrikken som brant ned og ble totalskadd. Det var lenge fare for bebyggelsen rundt, hadde det ikke vært for iherdig innsats fra befolkningen. I 1958 brøt det ut en brann i huset til Lydia Ellefsen på Østre Øya. Den 60 år gamle John Andersen omkom i brannen og huset ble totalskadd. Lydia Ellefsen som bodde i første etasje kom ut i tide. 25. juni 1970 rullet det en stor lastebil med mineralvann ned fra Sentrum sko til Asbjørnsens brygge, den hadde mistet bremsene. Lastebilen traff bensinpumpen ved Køhlers forretning som begynte å brenne. En sjåfør fikk kastet seg inn i bilen, og fikk den bort fra bensinpumpen. På Thomesheia har det også vært en brann hvor det var tap av menneskeliv. Ved badehustomta brøt det ut en brann i mai 1999, det var vindstille den dagen og man fikk raskt kontroll over brannen. Februar 2001 begynte det å brenne i slakterforretningen til Wischuf. Hele bygningen ble totalskadd, men også her ble brannen begrenset til dette bygget. Og nå den siste brannen som var i april 2009 er den mest dramatiske og tragiske brannen i Kragerø på mange år. Det var i bygget til urmaker A. Hanssen som ble totalskadd, det ble også skader på apotekgården. Det ble funnet to døde i denne brannen.
Telefonnummer
Ved brann var telefonnummeret 981200, men det var mange som brukte dette nummeret til vanlige samtaler. Hvis det skulle brenne, ville nummeret være opptatt. Det vanlige nummeret til brannstasjonen var 981201. Fra og med 20. januar 1988 ble det nye nummeret 001. Nummeret skulle bare ringes ved brann og større ulykker i Kragerø og Drangedal. I dag er nødnummeret 110 og gjelder for hele landet.
Brannbiler
Kragerø fikk sin første brannbil i 1936. Det ble et stort løft for Kragerø brannvesen. Før dette var det bare frittstående stiger med hjul, den siste stigen som ble innkjøpt i 1911 var siste gang i bruk på 1970-tallet. Etter mange år ble det endelig i 1961 kjøpt en ny brannbil. Det var en Willys Overland, en jeep-type med fire hjulstrekk som fikk navnet ”Willys Jeep”. Den kostet 70.000 kroner. Man beholdt den gamle brannbilen. Det har hendt før at det har vært brann to forskjellige steder samtidig. I 1970 ble det kjøpt en bil, det var en amerikansk International, 1981 ble det også kjøpt inn en bil, det var en ombygd meieribil og hadde en tank på 8000 liter. Det ble også kjøpt inn en gammel stigebil fra Drammen for 3000 kroner, den ble ikke lenge. Det var ikke mulig å skaffe deler til den. I 1982 ble det kjøpt en ny, større brannbil. Det var en Dodge-Power Wagon 3000 med fire- hjulstrekk, motoren var på 200 hestekrefter. Den kostet Kragerø 300 000 kroner. Nå hadde brannvesenet to brannbiler. Den eldste ”Willy” var grei å ha for den var såpass liten at den kom gjennom de smaleste gatene i byen. Men i 1987 var ”Willy” sliten. Den hadde siste stopp ved Kalstadbrua, da kokte motoren over etter en strabasiøs ferd opp Kalstadsletta med mye røyk opp av panseret.
I avisa sto det med store typer ”WILLY BRANT”. Brannbilen ble tauet ned til brannstasjonen. Den havnet senere i Brevik. I 1996 ble en ny Scandia kjøpt inn og kostet 1,2 mill. 14. desember 2009 fikk Kragerø brannvesen sin nye Scandia som er skreddersydd for Kragerøs trange gater. Den fungerer som både brannbil og høyderedskap, kurven når en maks høyde på 27 meter. Den gamle er til sammenlikning 12 meter. I tillegg er bilen utstyrt med en vanntank på 2000 liter. Prisen er på 5.625.000 kroner. Kragerø brannvesen har fra før to brannbiler, en liten lift og en tankbil. Den ene bilen skal vrakes nå.