På østre odde av Risøy er det et brudd med natronrik feltspat. Her har det vært et betydelig brudd for utvinning av natronfeltspat. Så tidlig som i 1892 hadde Johan Lunøe fra Kragerø fått kontrakt på feltspatforekomstene her, og de kom til å bli utnyttet av sønnen Samuel i årene som følger. Det finnes også en dolomittforekomst her. Transporten har foregått fra kai ved bruddet.
N° 58.91560 Ø° 9.52990

Beliggenhet nord for Malmtangen.
N° 58.89665 Ø° 9.49530

Har ingen opplysninger om denne driften. Fra 1919 drev Dalen Portland-Cement Fabrikk Bærøy pegmatittbrudd. Pegmatitten ble uten sortering knust på stedet og skipet til fabrikken ved Brevik (Norcem). Her ble den finmalt og brukt i sementproduksjon.

Kan gå inn en trang åpning nede ved Hull bak Gofjell. Tunellen går 80 meter innover. Der åpner gruva seg, kan gå opp her. Det ligger mange bildekk og annet skrot her som er blitt dumpet ned i gruva. Det er synd, for dette er et stort kulturminne. Men istedenfor å gå opp her, kan man gå 40 meter videre innover og ende opp i en stor hall som er 14 x 22 meter og ca 8 meter opp. Det er flere ganger i denne gruven, men noen av dem er rast sammen, den har nok vært større enn den er i dag. Gruvedriften har avsluttet og gjennopptatt flere ganger. Det er flere forskjellige firmaer som har drevet her. Under siste verdenskrig var det tyskerne som så sin interresse her. Da var det glimmeret som var i skuddet.Oppe i Gofjellskogen som grenser mot Liagårdene gikk en dag i 1880 årene et par karer og så etter et brukbart lende for å få anlagt en vei til oppsitterne der oppe. Det var skåtøymannen Søren Sollid og Kittel Rekviktangen fra Farsjø. Da de var kommet dit hvor gruva nå ligger ble Rekviktangen, som var gruvemann, (og på den tid drev feltspatt i Farsjø for skomaker Pedersen i Kragerø ) ble oppmerksom på feltspatten i fjellet. Det passet bra for Rekviktangen, fordi han var på jakt etter et nytt feltspattbrudd. Han drev gruva i flere år for en Evensen fra Arendal, som var bosatt i Kragerø. Før den egentlige drift begynte var Sollid der og rensket av fjellet og slo inn noen spretter. Siden satte han opp skjegdeskur og smie. Skjegdeskuret kom opp med trillebane inn til bordene som spatten skulle tømmes på og dører som lukket seg selv for det var ovn derinne, for de ville ha det godt og varmt. I 1887 kom driften igang og gruvearbeidere, eller "slusk" som det dengang het, kom trekkende med sine store skinnskrepper. Det ble da gått ned med tildels dype synker. Det ble tatt ut store mengder feltspat og kvarts fra denne forekomsten. Lasteplassen var ved Hellefjorden. Tilgangen på luft ble tilslutt så dårlig at Martin Lia som arbeidet i gruva fikk lagt ned en selvrekonstruert luftfornyer som fungerte bra. Noen dødsulykker eller andre nevneverdige ulykker skal ikke ha forekommet der oppe. Rekviktangen ble som formann avløst av en Olaf Thorbjørnsen, som var i familie med Evensen.
Siden ble gruva overdratt til en engelskingeniør som foretok undersøkelser. Han satte opp nye skur og huser m.m. Men han oppnådde ikke de ønskede resultater, så driftenble dengang ikke av lang varighet. Gruva taler idag sitt eget språk fra fortiden da slusken sang sine rallarviser til taktfaste slag mot borstålet. Det var to mann som slo i takt annenhver gang på boret eller mineboret som det het. Boret ble dreid for hvert slag. Det var ofte at de hadde en mann som sang for å holde takten på slegga. Borehullet ble fylt med vann for å få opp steinstøvet. Rundt boret nede ved hullet brukte de bl.a mose for at ikke vannet skulle sprute ut. Dette ble kalt for en "borekuse". Hammeren de slo med ble kalt for "feisel". Det var ofte store stein de måtte dele. Da var slegga god å ha. På skaftet i hullet til slegga hadde man lær rundt. Da fikk man et såkalt mykere og kraftigere slag på steinen. Hvis man slo for hardt med slegga, ble steinen bare pulverisert der slegga traff. Det kunne være utrolig slit der nede i gruvelampens sparsomme lys. Det var en tysker "Schiots" som drev der i noen tid. Innimellom var gruva nedlagt flere år av gangen.
Under 1. verdenskrig ble glimmerdriften satt igang. Det var på den tid at glimmermøllen ble satt opp. Siden drev Thesen etter spatt for Berghoff. Der ble da også igangsatt endel forarbeider med tanke på større drift. Det ble imidlertid nedlagt etter noen tid. Så la da gruva igjen nedlagt og breddfull av vann til L. Gjertsen tok den i drift i begynnelsen av 2. verdenskrig. Da var det igjen glimmeret som kom i "skuddet", som tyskerne tok beslag i. Glimmeret ble fraktet til byen, sortert og pakket i kasser. Gruva fikk nå nr. 101 og med en arbeidstokk på 27 mann. De kom over noen mystiske ventilgreier i gruvas indre. De fant ut av det måtte være restene av den innlagte luftfornyer fra årtier tilbake. Arbeidet dengang forgikk tildels i tre skift. For å øke produksjonen gikk man over til elektriske hjelpemidler. Kompressor ble oppsatt og man gikk fra håndboring over til maskinboring. Forvinteren 1943 ble det så reist påler og strekt kraftlinje fra linjenettet på Skarbo - Gofjellgruva, og så har da beboerne i Lia og Gofjell krets benyttet anledningen og fått innlagt lys. Glimmerdriften er nedlagt men nå er det igjen inntatt et lag på fem mann, fremdeles under L. Gjertsen, som skyter og fodrer ut, skjegder og legger tilside spatt og kvarts for senere framkjøring. Det skal være bra forekomster både på spatt og kvarts. Det er to tuneller, den øvre er ca. 39 meter, mens derimot den andre, som ikke ligger så svært meget høyere enn Hullvann anslåes av folkene der oppe til å være ca. 200 meter lang. Vi tar oss en tur inn i nedre tunnel. Der er elektrisk lys innover i fjellet, for så innerst inne å slutte med en elektrisk sol. Men her inne er det høyt til taket og en mann driver på med maskinboring der oppe i skråningen, tar seg fjern og uvirkelig ut i den hvite belysningen. Glimmerdriften er nå nedlagt, hadde den største betydning for tyskernes krigføring og var en meget nødvendig artikkel i krigens tjeneste. Arbeidet tok slutt, og det ble slutt på glimmeret. Gruvevirksomheten ble avsluttet i 1945. Det ble holdt avskjedsfest med lapskaus, kake og erstatning. Det ble taler for dagen. Den ene av talerne framholdt den store betydning de som arbeidere og gruvens rike forekomster på glimmer hadde hatt på krigens gang. Da produksjonen øket viste det seg at intet kunne stå seg mot tyskerne som stormet fram på alle fronter. Da produksjonen var på det høyeste kjempet tyskerne i Stalingrad. Men forekomstene minket og tyskerne måtte følgelig trekke seg tilbake. Igjen ligger gruva der med sine dystre ganger. Pegmatitt er betegnelse for en meget grovkornig bergart og består oftest av Feltspat, Kvarts og Glimmer, samt ofte andre mer sjeldne mineraler som Turmalin og Beryll. Mange av forekomstene i det norske grunnfjellet har vært utvunnet for produksjon av Kvarts og Kalifeltspat. Feltspat ble brukt i porselensindustrien. Porsgrunn fikk 90% av feltspatten fra Kragerø.
Når de skulle dele store steiner stakk man to flatjern eller blekker som det het ned i borehullet. Så ble det presset ned en kile mellom blekkene og slo med slegga. Da var det ikke mange stein som greide å stå imot presset. Karbidlampe som ble brukt til å lyse opp gruvegangene. Tranlampe hadde veke og ble fylt med tran. Den er eldre enn karbidlampa.
N° 59.92214 Ø° 9.40404

Det var det engelske firmaet Evans & Askin fra Birmingham,(oppkalt etter de to grunnleggerne Broke Evans og Charles Askin) som startet disse gruvene. Mr. Forbes var selskapets representant i Kragerø. I 1860 trakk det engelske firmaet seg ut og overlot all drift til brødrene Dahll. Rundt 1880 gjenopptok brødrene Dahll driften i apatittgruvene, spesielt i Løkken og Haukedal.
Første omgang var det drift i de tre gruvene på Fugleheia fra 1853 til 1859. Produksjonen var ca. 5000 tonn apatitt. I Løkken var det trolig drift frem mot 1882. Gruva hadde flere innslag i bunnen av Tevannsbakken eller Burmabakken som veien hette før. Werner Mathiesen sa det var en gammel gruvetunnel fra Tevannsbakken til Bedehuset. Han hadde selv krabbet igjennom i 1930-årene. Mathiesen og andre gutter fra Maistanga passerte dengang det øvre tunnelinnslaget på vei til skolen, og tøffet seg med å krabbe gjennom den trange gruvegangen. De kom da ut ved Bedehuset. Inngangen ble senere fylt igjen av Arne Jørgensen. Vet ikke om dette stemmer. Det må jo bli en lang tunnel, og hvor starter denne tunnelen? Nederste innslaget til Løkken gruve ligger ca 38 m.o.h. Her er det mulig å gå inn bak garasjen i svingen. Nå kan du komme ca 45 meter innover. Det er to dype sjakter med vann inne gruva. Disse skal visst være dype og ha forbindelse med hverandre. Siste gang det var drift i Løkken gruve var vannet et stort problem. Det var for mye vanntilsig. Det var nærmest umulig å tømme. Det sto store pumper i Burmabakken og de fikk lenset ned til hele 30 meters dyp, men bunnen ble ikke nådd. Det var så stort vanntilsig at man til slutt måtte gi opp. Naboer begynte å klage også. Innerst inne i Løkken gruve er det løsmasse. Det var kanskje siste sprengninga før de gav seg. Tunnelen hadde retning mot Haukedal. I 1940 var det et sprengningsuhell, de sprengte et bergfeste og neste morgen de kom på arbeid var hele henget rast ned. Driften ble avsluttet. Jeg er ikke sikker på om det var her dette sprengningsuhellet var. Det har vært et drukningsuhell i Løkken gruve. Dette skjedde etter at gruvedriften var avsluttet. Det var en murersvenn som tok en tur inn i gruva av nysgjerrighet og var uheldig og datt uti en av sjaktene og druknet. Han ble funnet senere. I 1940 ble både Dypedal og Løkken gruve tatt i bruk som tilfluktsrom. Den store hallen i Løkken gruve kunne romme 300 mennesker. Det ble satt inn benker og lagt lemmer over de dype sjaktene.

Det var det engelske firmaet Evans & Askin fra Birmingham,(oppkalt etter de to grunnleggerne Broke Evans og Charles Askin) som startet disse gruvene. Mr. Forbes var selskapets representant i Kragerø. I 1860 trakk det engelske firmaet seg ut og overlot all drift til brødrene Dahll. Rundt 1880 gjenopptok brødrene Dahll driften i apatittgruvene, spesielt i Løkken og Haukedal. Første omgang var det drift i de tre gruvene på Fugleheia fra 1853 til 1859. Produksjonen var ca. 5000 tonn apatitt. Driften ble startet opp igjen i Haukedal og de andre apatittgruvene under 1. verdenskrig, da det var mangel på fosforsyre til landbruket. Driften ble startet opp av AS Elekrokjemisk og apatittutvinningen avsluttet igjen omkring 1920. Dette var siste gang det var noen drift etter apatitt. Haukedal har et innslag på toppen ca 55 m.o.h. Gruva ble også kalt ”Vuggen”. Denne gruven ble sperret av på 1980-1980-tallet pga rasfare, ovenfor er det mulig å komme ned i den, men kommer ikke langt. Den farlige sjakta er sperret av med en mur. Jeg vet ikke når den ble murt igjen eller hvor stor denne gruva var. Det har blitt kastet mye skrot og søppel ned i denne gruva. Det har også blitt brent kjøtt i denne gruva. Fra Fugleheia var det et par sjakter. Vet ikke om det var forbindelse med Haukedal eller Løkken. De ble fylt igjen når Fugleheia ble utbygd fra 1946. Fugleheia var Kragerø kommunes første byggefelt. Navnet Haukedal er dalen hvor Tevannsbakken går, tidligere hette strekningen ”Burmaveien” som ble utbedret av tyskerne. Denne veien var en del av malmveien og som gikk videre gjennom Thomesheia og ned til Barthebakken. Herfra ble steinen tippet utfor veien, der hvor benken står i dag. Stedet der hvor steinen ble tippet, ble kalt for ”Malmrenna”. Det var denne strekningen malmen ble fraktet fra apatittgruvene. Det skal ha stått et meget praktfullt tre øverst i bakken som trolig ble lagt i bakken ved siste veiutvidelse i 1970-åra.

Har ingen opplysninger om denne driften. Sjåengruvene ble gjennopptatt i 1938 av H. Bjøring fra Oslo, som fortsatte driften under og noen år etter krigen.

Denne gruva ble kalt ”Dovregubbens hall” og er Kragerøs største, i en periode var den også verdens største rutilforekomst. Det var Ola Klausen på Maistanga som først begynte å drive der oppe omkring 1900. Så var det Herman Jensen fra Risør som drev. Sønnen Chr. Wintermark overtok gruva og drev den frem til ca. 1957. Malmen ble brukt i Næs Mineralmølle i Risør. Hvert år ble det tatt ut ca 1000 tonn malm. Vanlig arbeidsstyrke i gruva var 5 mann.
Kragerøitt er å finne her, det er en rein albittfeltspat som er hvit med små krystaller som ligner på sukkerkorn. I gruva finnes også mineralet Titan, som er meget radioaktivt. Man kan se store brune felter inne i gruva hvor malmen har blitt nedbrutt av radioaktiv stråling. Her er det ikke bra å være over lenger tid. Det ligger en del ting etter driften i Rutilgruva bl.a skinner og rester av taubanen som gikk ned til sjøen. Gruva ligger i et mye brukt turområde med mange flotte stier. Gruva er sikret med gjerder rundt, det er 36 meter ned til bunnen. Du kan gå inn i gruva nede eller inn i et lite hull fra toppen. Går du inn fra toppen kommer du ned på et platå. Det er mulig og gå ned, men bratt. Dette er en åpen gruve, så du trenger ingen lykt. Sjåen hadde en av verdens rikeste forekomster av mineralet Rutil
Steinen gikk med taubane ned til Matholmen. Steinen ble lastet ombord i båtene som lå der. Det var båtene Hermanda/Tyssfjord/Pilen og Finch. Den sistnevnte var av jern og var bygd i Holland, båten var på ca 180-200 tonn. Når båten var lastet med stein var det ikke mye som var over vannet.

Tangenbruddet var kjent over hele verden, ikke av omfang, men av alle de sjeldne mineralene som ble funnet her. I Kragerø var det ikke mange som viste om denne gruva. I Skåtøyboka ble ikke bruddet omtalt med et eneste ord og bruddet lå i Skåtøy kommune. Tangen ligger ved østre bredden av Kammerfosselva ca. 600 meter fra munningen. Det var lasteplass for båter like ved bruddet, og transporten foregikk med vogner som gikk på skinner, ut til lasteplassen ved elva. Vognene og skinnene ble solgt under krigen. Det har vært sammenhengende drift i 50 år, og det ble tatt ut ca. 40 000 tonn tint (blanding av kvarts og feltspat, 2. sortering). Det jobbet 10-12 mann her og det var en spennende jobb. Drømmen var å finne en Fenakittkrystall. Gruva hadde i 1928 en 40 meter lang og 15 meter bred og høy stoll med synker i bunnen. Ved siden av denne underjordiske gruva, var det et stort uregelmessig dagbrudd rett vest for gruveåpningen. Det var hovedsakelig feltspat som ble tatt ut her, men sjeldne mineraler som columbitt, fenakitt, batafitt, fergusonitt, otthitt, thoritt og alvit er å finne her.
I 1882 kjøpte Mikal Pedersen (født i Hamar 1843-(1917) eindommen Tangen. Sønnen Peder Tangen som var født i 1873, overtok eiendommen en tid før farens død. Mikal Pedersen og sønnen Peder Tangen var de første i distriktet som begynte med eksport av feltspat og kvarts i 1888 og holdt på til 1940.
Peder Tangen og sønnene Arthur, Olaf og Maritz jobbet i gruva. Maritz (1915-1987) tok over driften etter sin far. Han var som faren en annerkjent bergmann, og mange er det som han har delt sin erfaring med.
Det var Tangen som hadde driften i alle disse årene, unntatt en kort periode. K.M. Pedersen og Knut Tveit holdt til her. Knut Tveit har jobbet i de fleste gruvene i Kragerø. Går man en tur i skogen og finner en fordypning eller en steinhaug. Da kan man nesten si med sikkerhet at her er Knut Tveit vært. Verdens største Fenakitt krystall ble funnet her. Krystallen var ikke særlig rein, men ligger nå på museum i London. Rein fenakitt er en svært kostbar og sjelden smykkestein. Det var trolig rundt 1962.
Fenakitten som ble funnet i Tangenbruddet ble ikke oppdaget med en gang, den ble sendt sammen med feltspatten på bestilling til Tyskland. Det ble også funnet et mineral som man ikke hadde sett før. Det ble sendt til Tyskland for analyse og det tok lang tid før man fikk svaret. Det var Dankurit og det eneste stedet hvor dette mineralet hadde blitt funet i Skandinavia. På denne tiden reiste folk til brudd og gruver for å kjøpe mineraler. Det var en ved navn Leopold Pessen som var ofte å se i Tangenbruddet og andre brudd i Kragerø. Da jernbanen ble anlagt i Kragerø, manglet det en god del fyllmasse. Da var skrothaugene på Tangen gode og ha. Steinen ble fraktet i store lorjer til byen og tippet i sjøen på det nåværende stasjonsområdet. Det er nesten helt sikkert at det ligger en liten formue i sjeldne mineraler under jernbaneområdet og frem mot Bosebodkjæret. Tangenbruddet i dag er en stor hule med vann innerst. Trenger ingen lykt. Her er en liten historie om maleren Olaf Tangen, som også jobbet i gruva: Under krigen gjemte Olaf Tangen noen malerier i bruddet, for at tyskerne ikke skulle få fatt i dem.
Bruddet var da nedlagt og noen unger var der å lekte. De så noen malerier, og en av guttene tok et med seg hjem. Noen bilder var ødelagt av fuktskader. 40 år etter i november 1982 hadde Olaf Tangen utstilling i Galleri F15 på Jeløya.
Han var da en kjent maler. Da var gutten 40 år eldre, og skjønte at det var Olaf Tangen maleri han hadde tatt. Maleriet var ikke signert der det lå i bruddet. Gutten bodde nå i nærheten av Jeløya, han tok da med maleriet til utstillingen
og viste det til Olaf Tangen. Han sa som det var, at han hadde tatt det fra Tangenbruddet.
Det var greit, han fikk beholde det og det ble signert av Olaf Tangen 40 år etter at det ble malt.
N° 58.87148 Ø° 9.35430