Barndomsinner fra Kirketomta og Andølingen

Barndomsminner fra kirketomta i Kragerø fra 1967.

Childhood memories from the church site in Kragerø from 1967.

Vi flyttet til Kirketomta i 1967, da jeg begynte på skolen. Vi flyttet inn i huset til mine besteforeldre. Adressen var Hovedbyen 211. Huset ble kjøpt i 1946 av mine oldeforeldre og besteforeldre. Før dette hadde Nordal kolonialbutikk der fra 1927–1941. Fra andre etasje kunne vi se Gulodden på Bærøy. Jeg husker godt når de sprengte der. Først så man en stor røyksky, og et par sekunder etter kom smellet. Jeg hadde et lite soverom med takluke i andre etasje. Om vinteren var det ofte et tykt lag med is på innsiden av takluka. I det lille vinduet mot himmelen kunne jeg telle stjerner og høre regnet tromme på ruta. Når tåka kom, startet tåkeluren på Jomfruland, noe som var søvndyssende.

I kirketrappa sto det et falleferdig hus med en bjørk på taket. Det var en litt skummel plass. Mannen som eide huset het Sigurd Silius. Han gikk med mørke klær og hadde klumpfot. Han døde like etter at vi flyttet til Kirketomta.

I 1971 ble huset revet, det var min bestefar som hadde det oppdraget. Hvis vi fant noe av interesse under rivningsprosessen, kunne vi bare ta det. Fra veien kunne man gå inn en liten dør for å komme til loftet, det var litt spesielt. Det jeg husker best, var alle flosshattene som lå nye i esker, og alle de gamle prospektkortene som vi fant på loftet.

Et annet sted, i Skippergata, var det en bygning som hadde kollapset pga. snøtyngden. Det var vinteren 1969. Veggen ble støttet opp av stokker så ikke hele bygget skulle falle sammen og sperre gata. Det var mange falleferdige hus på Andølingen på 70-tallet. Blant annet det gamle to-etasjes vedskjulet i Skippergata. Der var vi ofte i sene høstkvelder og pratet. Her hadde også flesteparten av Andølingens villkatter tilholdssted, så dette var villkattenes rike i Kragerø. De var veldig sky, og flere av dem hadde deformerte ører, mange hadde sår, noen manglet hale osv. Det var et hardt katteliv. Jeg husker at jeg tok til meg en kattunge, som var rødlig i pelsen. Den ble borte for meg en sommer da sigøynerne slo seg ned på Kirketomta i store campingvogner. Min bestefar var helt sikker på at det var de som hadde tatt katta, og han likte heller ikke at de kom og parkerte på Kirketomta. De ringte på dørene for å selge kjøkkenting som de hadde laget. Villkattene var sannsynligvis etterkommere etter katteflokken som holdt til i Melberggården i 60-åra. Det var en dame, Lina Wang, som bodde i det spesielle huset. Hun elsket dyr og hadde nærmere 20 katter. Det skal visst også ha vært mange rotter på Andølingen, før kattene kom. Melberggården ble revet i 1964, før vi flyttet til Kirketomta. Gården lå til høyre for trappene som går fra Skippergata opp til Heia (Jørandsberg), som toppen av Andølingen kalles. Det ble aldri bygget noe nytt hus på tomta etter Melberggården. Det var en åpen plass på Heia som vi kalte for Burma av en eller annen grunn. Det er mulig det kommer fra katterasen “Burma”. I 1983 var det en brann på Heia, i huset til Knut Krogsrud. Det var han som matet de hjemløse kattene. Han ble kalt Katte-Krogsrud. I brannen mistet han alt han eide, men en kanin og to katter ble reddet. Knut gikk bestandig rundt med en sykkel og hadde på seg en lang frakk.

Et annet sted på Kirketomta ble kalt Jungelen. Jeg husker ikke hvordan navnet oppsto, men dette var den eneste grønne pletten som ikke var stelt eller hadde en plen. Her grodde det vilt. Jungelen lå ved Kirketrappa ned til Indre Strandvei i Kirkebukta. 

Kirketomta ble asfaltert i 1977, og tomta ble ikke den samme etter det. Det ble færre ball-leker på oss etter hvert. Kirketomta-gjengen vokste jo til og fikk andre interesser. Tomta var mye koseligere med grus. I dag er det ikke mye liv igjen på Kirketomta og Andølingen. Det ble jo også flere og flere biler som sto parkert på tomta.

Butikker
Det var flere butikker i området Kirketomta og Andølingen. Bardus var et spennende sted å være. I Bardusbygget var det butikk og gatekjøkken, Stratos og Bardus. Det jeg husker best, var Bardus og den lille bowlingbanen som var der inne. Stratos solgte tobakk, sjokolade og blader. De hadde også tipping. Lenger nede i Kirkegata lå kafeen Bondeheimen. Senere flyttet Hennico Sport inn i de lokalene. Den rare bygningen bak Bondeheimen, ble kalt Østerrike. Den ble revet tidlig i 70-åra av min bestefar. Husene hadde hatt rom for overnatting for både mennesker og dyr. Midt imellom Bardus-bygget og Bondeheimen lå Hagen bensinstasjon, som også hadde et verksted nede i Bukta. Litt lenger oppe i Kirkegata hadde vi det lille utsalget til slakter Brubakken. De hadde slakteriet sitt innerst i Bukta, og man kunne ofte høre grisehyl derfra. Tellefsens bakeri var populært, kjent for sine gode tebrød. Vi var også noen ganger hjemme hos Roy Tellefsen på Andølingen og spurte om han hadde flere igjen, som han tok med seg fra butikken etter stengetid. Hvis han hadde, fikk vi dem gratis. Ellers ble Wiigs bensinstasjon et sted vi ofte var. Etter stengetid ble det gjerne en brus fra automaten de hadde på utsiden. Ellers i Kirkegata hadde vi en hel rekke med gamle hus, i dag eldreboliger og Velferden. Den lille butikken til Hjørdis Berg holdt også til her. Hun solgte sjokolade, tobakk og ukeblader. Jeg ble ofte sendt bort for å kjøpe blader. De ble lagt ut for salg på onsdager, men hos Hjørdis fikk vi kjøpt bladene på tirsdag. Hjørdis sa bestandig: – Du må ikke si det til noen! Vi fikk nesten bestandig noe ekstra når vi handlet hos henne. Det har også vært mange butikker på og rundt Andølingen, blant annet to kolonialbutikker. Den ene var i huset der jeg bodde, men det var før krigen. Den andre drev Algot Carlsen. Den holdt til rett overfor der Vestmar Rør senere hadde butikk. Det jeg husker best fra Carlsens butikk, var kandisen på tråd som jeg kjøpte en del av – jeg husker ikke meterprisen. I det store, røde murhuset i Skippergata var det sykkelverksted. 

Bak denne husrekka i Kirkegata sto det et par kjempefuruer, helt inntil bratte Skriverheia. De hadde vokst slik at de fulgte fjellet helt til topps på Skriverheia. Langt oppe i disse trærne var det en hytte med taustige til. Vi våget oss aldri opp i denne hytta. De som bygde den var mye eldre enn oss. Hytta ble etter hvert revet. Litt senere bygde vi en ny hytte i de samme trærne, men da mer på bakkeplan. Denne hytta ble ikke gammel. Vi skulle male den, og noen fikk det for seg at de skulle sjekke om maling kunne brenne. Det kunne den. Det hele kom helt ut av kontroll, så hytta sto raskt i fyr og flamme. Brannvesenet ordnet heldigvis opp. Brannstasjonen nederst i Løkkebakken ble revet i 1977. I overgangsperioden flyttet brannvakta ned til Kirkebukta. I 1971 var det fortsatt noen som jobbet i de gamle lokalene nederst i Løkka. I 1967 ble det testet ut et skumapparat i hagen mot den bratte heia, Steinmann. Det samlet seg store mengder skum, som etter hvert veltet over gjerdet og ned i Løkkebakken. For oss unger var dette gøy. Tidligere var det sånn at branntilsynet hadde et krav om minstetid ved utrykning på fem minutter. En gang gikk brannvarsleren i huset vårt. Det tok tre minutter før brannvesenet var på plass. Tilsynet hadde en test. Utrykningstida var da godt innenfor kravet.

Kirkene
I 1974 var det dramatikk på Kirketomta, det hadde vært innbrudd i kirken. Det var ødelagt mye, blant annet var det store kristusbildet skåret opp. De hadde også lagt alle prestekjolene i en haug klare for å tenne på, men det ble heldigvis ikke gjort. Politiet fikk tatt gjerningsmannen, en gutt fra Siljan. Kirketomta var omringet av diverse kirker. Betania, Metodistkirken og Kragerø kirke. 

Metodisten fikk et tilbygg i 1973. I Kragerø kirke var vi ofte, særlig under gudstjenester og bryllup. Vi gjemte oss på galleriet. Den gangen var Ivar Glette sogneprest, og sønnen Øystein var ofte å se der. Det var spenning i det å snike seg inn, og hvis Øystein så dette, kom han etter oss. Når vi dro i snora til kirkeklokkene, var heller ikke det særlig populært. Det var forresten tungt å få i gang de klokkene. Senere fikk de installert automatikk som var koblet til urverket. Da vi bodde på Kirketomta ble vi vant til å høre kirkeklokkene. Klokkene slo ett slag hver halvtime, og så mange ganger hver hele time som uret viste. Vi var også oppe i tårnet når klokkene slo. Det var et voldsomt leven. Om vinteren skjedde det ofte at de ikke virket. De tålte ikke kulde og is, fikk jeg høre.



På 1970-tallet foregikk det et omfattende vedlikeholdsarbeid på Kragerø kirke. Det ble skiftet ut en del murstein, og arbeiderne hadde en svært luftig jobb oppunder kirkespiret.
Etter at skolen var ferdig og vi hadde spist middag, lekte vi ute til sent på kveld. Den gang hadde vi ikke Apple eller Microsoft, så det var ingen grunn til å sitte inne. Vi hadde Kirketomta som lekeplass. Der fant vi på mange rare leker, som f. eks. en konkurranse om hvem som greide å gå lengst på den lille skråkanten på grunnmuren på Kragerø kirke. Kanten var ikke helt lik rundt hele. Det var forskjellige vanskelighetsgrader. Det skulle ikke mye til for ha det moro før i tida. Skoa fikk kjørt seg når vi holdt på sånn, og da ble det gjerne en tur ned til skomaker Kvikk-Larsen i Grandbakken for legge på ny såle. Navnet Kvikk tilsa at der fikk du skoa kvikt tilbake, men det var det motsatte som var normalen.
Vi holdt mye til bak kirken. Det var mange initialer i gjerdet, jeg hadde en fra 8. mai 1974. I 2016 ble gjerdet rundt hele kirken skiftet, og alle initialene ble borte. Det hendte at det ble skriblet på kirkeveggen, også ord som ikke passet seg. En gang kom vi hjem fra skolen og så at presten og foreldrene våre sto ved kirken med et par bøtter vann. Jeg tror vi skjønte hva dette dreide seg om, vi måtte vaske kirkeveggen før vi fikk gå hjem. 

På 70-tallet var det mye snø. Etter hvert som snøen la seg i Skippergata, ble den bare tråkket ned til en smal sti. Gata ble høyere og høyere. Om vinteren hadde vi de store kirkehaugene å boltre oss på. Vi rullet noen kjempesnøballer som vi måtte være flere personer om. Hele Kirketomta var en stor lekeplass. Vi hadde kanskje de største snøhaugene i Kragerø, etter at kommunen omsider fikk måkt tomta, i tillegg til store snøras som drønnet i bakken som torden fra kirketaket. De ble omgjort til store borger og snøhuler.

Så hadde vi Akebakken eller Fermannsbakken, som den egentlig heter. Her samlet det seg mange med kjelker, sparker og akebrett. Ellers fant vi steder å hoppe og renne fra over alt, blant annet kirkegjerdet mot Hagens Auto. Der hoppet vi ut i store snøhauger. Vi sto i snøen til brystet, og måtte ha hjelp til å komme opp. Støvlene sto ofte igjen langt der nede.


Et sikkert vårtegn var når jentene kom ut med strikk og hoppetau. Strikkene kjøpte de på Trikotasjen, der kunne de få kjøpt den lengden du ville ha, i forskjellige farger. Vi gutter kunne hjelpe til med å svinge tauet for dem. Ellers ble det mange leker utover våren og sommeren. Det var Store flyver’n og Lille flyver’n. Fusing med 5-ører gikk ut på å komme nærmest en strek. Hvis mynten landet midt på streken, var den pal. Dueringer var også populære. De ble kjøpt i butikken som plater og måtte brytes opp og hektes i hverandre til lange lenker. Poenget var å kaste dem mot en vegg og komme nærmest. Med klinkekuler skulle vi treffe et hull i bakken, og kappe land var å kaste land med kniv. Jeppe pinne besto av to mursteiner med et lite mellomrom og pinne over. Med en annen pinne i hånda måtte vi vippe den så langt som mulig uten at motparten fikk tak i den før den landet. Så var det slå ball, dødball og Ballen i hola. Da hadde vi kirketrappa som base.



17. mai var bare moro, unntatt å måtte starte dagen 
med finklærne på. Jeg fikk sydd min første 17. maidress hos skredder Harald Hansen, som holdt til i lokalene over Bjerkes Elektriske, der NAV holder i dag. Han satt bestandig med beina i kors på det store bordet og tegnet mønstre. Til 17. mai fikk vi noen ekstra kroner. Mesteparten av pengene gikk til kinaputter, fyrstikker, korkpistol, kruttlapp-pistol og ertepistol, blant annet. Kiosken til Leif Aas på Lilletorvet hadde det meste av det vi trengte denne dagen. Det var ikke så strengt hvem som fikk kjøpt slikt den gangen. Hos Stiansen, senere Hennico Sport i Kirkegata fikk vi kjøpt de aller kraftigste kinaputtene. Men vi hadde andre måter å smelle på også. Da fikk Kirketrappa gjennomgå. Å smelle med fyrstikker var å legge en ripe fra fyrstikkesken og fyrstikker i en stjerne, med det røde mot hverandre og en stor mynt over. Så løftet vi en stor stein og slapp den ned på fyrstikkene. Da smalt det skikkelig. Hvis vi hadde noen 25-øringer, kunne vi prøve lykken på Kragerø Café. På veggen i gangen var det en liten 25-øres knipseautomat. Vi unger fikk ikke lov til å spille, men vi gjorde det likevel. Jeg kan ikke huske at vi vant store summer, så vi støttet nok Røde Kors. Vi pleide også å pante flasker. Vi lærte etter hvert at det var om å gjøre å være førstemann bak kjerka for å sjekke utbyttet av tomflasker etter at helgens tørste gjeng hadde forlatt åstedet. Det kunne fort bli et par bæreposer fulle. Med én krone pr. murer (store ølflasker) og på tross av kjøpmann Withs manuelle telling på bakrommet, ble det lettjente kroner. Vi kunne også tjene noen ører ved å handle for folk. Det var spesielt en vi handlet en del for. Det var én mann som bodde i huset på hjørnet nærmest meieriet. Han hadde bestandig buksene brettet opp til langt på leggen og sneipen i munnen. Vi handlet mye for ham hos Wroldsen på Torvet. Det var for det meste kattemat vi kjøpte. 

Det var flere spennende ting å gjøre i området. Vår form for fornøyelsespark var å sitte på med de store 50-liters melkespannene som gikk på transportbåndet inn gjennom luken på meieriet. Det gikk i sneglefart, men moro likevel. Meieriet ble lagt ned i 1987. I dag holder biblioteket til i bygningen. Rett overfor meieriet var det en rekke med hus som var i så dårlig forfatning at de nesten ramlet ned av seg selv. Disse var det spennende å utforske. Husene ble revet i 1977. I dag har Boligbyggelaget leiligheter der. En sommerferie-syssel var å notere bilnummer. Vi satt på Kirkehaugen, den gang ved innfartsveien til Kragerø. Her satt vi med flere kladdebøker og registrerte alle de bilene vi klarte. En sjelden gang kom det utenlandske biler også. Kirkehaugene ble benyttet som campingplass under Kragerødagene. Da var det mye fest og dans i byen. En større verden Etter hvert ble verden større enn bare Kirketomta, og vi var ofte nede i sentrum. Vi var ikke gamle nok til å skyte på blink hos Larsens tivoli, men vi sto ved skytterbua hos Ellinor og gikk rundt for å plukke piler, når folk hadde bommet på blinkene. Tivoliet ble lagt ned i 1971. 

I sommerhalvåret var fjorden i Kirkebukta nesten helt dekket av tømmer, det lå i store sopper på sjøen for så å bli fraktet med jernbanen. Vi gikk ofte langt utover på disse buntene (mossene) med tømmer. Det var selvfølgelig ikke helt trygt, men mange kom seg langt ut på fjorden. Det var også flere voksne som sto ytterst på tømmeret og fisket. For å komme til Ytre Strandvei tok vi snarveien over gjerdet gjennom jernbaneområdet, noe vi heller ikke hadde lov til. Jernbaneområdet ble en lekegrind, der vi la fem-ører på skinnene for å se hvor flate de ble. Det sto ofte mange godsvogner på området som vi også benyttet som tilholdssted. Jernbanen hadde et lite lokomotiv som stadig flyttet godsvognene på området, mens vi var blindpassasjerer. Vi hadde også moro av å skifte spor med sporvekslene. Mye gods ble fraktet med jernbanen den gangen. Det var ofte mange store kabeltromler som kom fra Kragerø Elverk inne på jernbaneområdet, dem kunne vi rulle på. I Kirkebukta, eller bare Bukta som vi sa, holdt Hagens bilverksted til. Her var det også noe vi kunne finne på, blant annet rulle bildekk ned den bratte trappa fra Biørnsborgparken. Det var om å gjøre å treffe bukken som sto på plassen rett nede ved verkstedet. Vi passet på at én holdt vakt i tilfelle noen kunne bli truffet av løpske bildekk. Ved verkstedet, som lå i svingen i bunnen av Fermansbakken, hadde vi en fotball-løkke. Her hadde kulllagrene til jernbanen stått, så løkka besto for det meste av kull fra den gang. Man kan tenke seg hvordan vi så ut etter et par timer med lek der. Mens vi var opptatt med leken, kunne vi plutselig kjenne en intens kloakklukt. Det var Harry som tømte  septiktanken ut i sjøen ved Ytre Strandvei. Alt gikk rett i sjøen den gangen.

Høsten var tida for å leke gjemsel med lommelykt og spøkelseshistorier. Det var noe som het Luri og Pilleken. Luri gikk ut på å ha to grupper – den ene gjemte seg, mens den andre forsøkte å finne den. På Andølingen var det mange mørke smau og mange steder å gjemme seg, noen ganger var det så vanskelig å finne hverandre at vi måtte gi opp. Pil-leken som var artigst. Det ble skrevet et lite hint på en lapp som sa hvor neste lapp skulle ligge. Det ble også tegnet piler i vei og på mur. Lappene ble gjemt i små sprekker i steinmurer og husvegger. Her var vi også to grupper i en lett blanding av gutter og jenter. Det var veldig viktig å finne disse lappene, hvis ikke ble det meget vanskelig å komme videre og finne den andre gruppen som hadde gjemt seg. Det var nok en del lapper som ble liggende igjen i sprekker rundt om på Andølingen. Ellers gikk det på mer skumle ting, vi hørte stadig historier om den sorte mann. Han skal ha blitt sett på Heia flere ganger. Det var mange som var urolige på grunn av en mystisk mann som lusket omkring langs husveggene. Vi hadde flere morsomme leker om høsten, som enkelte syntes var irriterende. Én gikk ut på å feste en tegnestift som hadde en lang sytråd festet til seg, i kittet på en vinduskarm. Når vi holdt sytråden stramt gned vi en fuktig fille frem og tilbake på tråden. Da ble det en forferdelig lyd i huset. Alle fra Kirketomta-gjengen som bodde der på 1970-tallet har nå flyttet derfra.