Stråholmen

Stråholmen er kanskje den fineste øya i skjærgården med den vakre bebyggelsen ytterst mot havet og med høyeste punkt Hviteberg 10,6 m.o.h. Det var lostrafikken som skapte grunnlaget for bosettingen. Losguttene satt på takene og speidet etter seil i horisonten. Førstemann frem fikk oppdraget. Det er slippet ut villsau på øya. Rester av vakthytta som ble benyttet under siste krig kan du finne i form av grunnmurene.

Stråholmen er en idyllisk utpost i Kragerøskjærgården. Øya er på 610 mål, 100 mål utlagt til naturreservat og 330 mål til landskapsvernområde. På avstand ser det ut som om det ligger en liten landsby midt på øya. Tunet ved husene ble kalt for "Torget". Rundt hele øya er det grunt vann, mange skjær og båer med bare et innløp, som ligger på nordsiden. Der finner vi den store stein-moloen som staten bygget midten av 1890-årene. Dette var veldig viktig for de som bodde på Stråholmen. Hvert år måtte moloen repareres etter at isen og stormene hadde herjet. Før moloen ble bygget var det ikke sjelden at sjøen tok båtene når stormen sto på. I 2006 ble moloen overdratt fra Kystverket til velforeningen. Tidligere var det fem-seks gårder og bortimot 100 mål dyrket mark som ga for det meste høy, noe poteter og løk. Det ble forsøkt med korn, men det var for tørt. Det ble brukt tang som gjødsel, noe av det fineste som finnes. Den holder godt på fuktigheten. Det ble kjørt inn mange tusen lass med tang fra fjæra om vinteren, det var mye arbeid med tangen. I dag er det ikke noem form for jordbruk, men det er satt ut villsau for å holde vegitasjonen nede. Det var i 1634 man finner den første registrerte bosettingen her ute. Folk bodde fast her tross de dårlige havneforholdene. De første beboere leide hele holmen som da hørte inn under Jomfruland. Folketellinga i 1801 bodde det 4 familier og tilsammen 20 personer, folketellingen fra 1831 forteller at tre loser med familier holdt til på øya. I 1837 var det så mye som syv loser og 49 fastboende på øya. I 1920-30-årene var det ca. 50 fastboende personer på øya. Losene drev kaperlosing, der det var om å gjøre å være først ute får å få et oppdrag. I 1911 ble det slutt på denne ordningen og det ble opprettet en losstasjon i Langesund. Rutebåttrafikken til Stråholmen ble avsluttet noen år etter 2. verdenskrig når befolkningen skrumpet inn. I 1954 flyttet de siste fastboende derfra. Det var Fjordbåtselskapets "Fram" som startet opp sin rute omkring år 1895. Telefonen kom til holmen i 1913. Det var et hardt liv her ute vinterstid, var noen syke, måtte de nesten være halvdøde før man ville sende bud på doktoren. Stråholmen er en fantastisk øy å ta en tur på. Navnet kommer av strå, gresstrå.

Seilskutetiden
I seilskutetiden foregikk det mange forlis ute i skjærene ved Stråholmen. Et av de mest dramatiske skjedde 11. desember 1912. Kragerø-skonnerten "Gustava" forliste på Tvillingskjærene litt øst for Mostein. Det ble satt i gang redningsforsøk med taubåter og andre båter, men sjøen var for stri. Redningsmannskapene måtte stå maktesløse og se skonnerten bli malt i stykker på skjærene. Mannskapet på båten ble vasket overbord, noen forsvant i bølgene og aldri dukket opp igjen og noen ble reddet på mirakuløs måte. Ruffen (kahytten) som sto på dekk på Gustava rev seg løs etter at skuta strandet på Tvillingskjærene. Den drev til land og ble av bølgene satt pent opp på det som kalles "De røde holmene". Hvis mannskapet hadde holdt seg i hytta, ville de alle blitt reddet. Hvor ble det av ruffen?. Det sto en på Nessund ved Bærøy som ble brukt som hytte, den ble senere fraktet til Sjøfartsmuseet, var det ruffen fra Gustava?. Gustava seilte ut fra Kragerø, når den kom ut i havgapet fikk den sterk kuling og storm med snødrev i baugen, Skuten ble liggende og hugge og kom ingen vei. Den begynte å drive innover mot Stråholmen og strandet på skjærene med bulder og brak. Gustava ble slått i stykker og 6 mann omkom og 2 ble reddet. Skipperen døde og styrmannen var nesten livløs. Han fikk kongens fortjenestemedalje for utholdenhet og ble senere fyrvokter på Langesundtangen fyr. Den andre som ble reddet var en gutt fra Trondheim. Et annet kjent forlis var "Valona" natt til 6. desember 1907. Det var det finske barkskipet som forliste på Lille Mostein utenfor Stråholmen, hvor 11 finsker og 2 svensker mistet livet, og en overlevende. Det var lettmatros Ragnar Andersson fra Stockholm. Noen lik ble funnet, og resten ble funnet utover vinteren som var frosset fast i isen. Valona var den værste skipsulykken på disse kanter. Den danske skuta "Anna" gikk på skjærene, men alle kom fra det med livet i behold. Det har vært to Porsgrunns skuter også på skjæra, den ene kom av igjen og den andre ble vrak, men ingen omkomne.
De samme skjærene ligger her enda, men det skjer ikke noen alvorlige ulykker lenger, iallefall ikke med store skip. Men hver sommer går det lystbåter på "Røysa" utenfor Lille Danmark.

Sagnet om "Kjempegrava"
Øst på Stråholmen ligger "Kjempegrava", der skal det ligge gjemt en skatt. Men for å kunne finne den, måtte en grave om torsdagsnatta. Så var det en torsdagsnatt at to menn var der for å finne skatten, men så med ett fikk de se det lyste ute på sjøen utenfor Stråholmen. De trodde det var en skute som signaliserte etter los, de sluttet med gravingen og rodde ut for å få losjobben. Men da de kom ut på sjøen, var lyset borte og noen skute var det ikke heller. Det var nok overnaturlige krefter som hadde vært på ferde for å hindre at "Kjempegrava" ikke ble rørt..