| Vi parkerte ved bommen på Peders vei. Vi går grusvei et godt stykke, her er det en ny bom før vi kommer til den gamle boplassen Levangsdalen. Her står det 4 bygninger, hovedhuset er forfalt. De er et sagn om opprinnelsen til navnet Levangsdalen:
“Ein hærfører som hette Levangér lå med hæren sin i Risørfjorden, og fienden lå ute ved Portør og vakta på han. Han torte ikke gå utaskjærs, så han dro båtene langs ved dalen her, med hæren sin, ut Levangsdalen og ut til Gamle Portør. Der falt han fienden sin i ryggen, og vant den krigen. Derfor er det blitt kalt for Leivann og Levangsdalen".
Dette sagnet kan være inspirert av Snorres fortelling om at Portør i 1137 var base for Sigurd Slembes vikingtokter.
Fra Levangsdalen går det fin sti (merket med blått). Du får en markert kolle til venstre for stien. Det er Bergs Hammær, det er sølv i dette fjellet, sies det. Det har vært en prøvesprenging etter feltspat, men forekomsten viste seg ikke å være drivverdig. Stien følger en steinsatt sti noen meter. Inne ved Øygården står det nå to bygninger. Øygården ble fraflyttet i 1957. Hovedhuset er trolig fra siste halvdel av 1800-tallet, og et gammelt uthus. Bryggerhuset ble revet tidlig på 1960-tallet. De siste som bodde her, dyrket poteter. Den merkete stien følger videre opp lia til Bjoråsen, en gammel nedlagt boplass, hvor bare grunnmuren står igjen. Må helt tilbake til 1870-tallet for å finne de siste som bodde der. Det var Berte Bjoråsen som bodde her med sin store geiteflokk.
Historien forteller om da ulven tok en geit. Sent en kveld rumsterte det i gangen, og Berte trodde at nå var det ulven igjen. Berte fôr ut med langkosten, og dengte løs i mørket på uromakeren, som viste seg å være besefaren som fik den ublide mottagelsen.
Tar man en tur opp til Bjoråsheia, får du en flott og vid utsikt mort havet. Stien går videre til Liland.
|
