|
|
KRAGERØ KOMMUNEØya | |||
"Den hemmelighetsfulle ø". Noen mener at Øya er et eget samfunn, men er likevel fast forbundet med Kragerø med mye mer en bare Øybrua. Det er Øya, Krager-øen som har gitt byen sitt navn. Øya har en del severdigheter å by på. Veten har en flott utsikt over byen og skjærgården. Under Veten ligger Urene, en stor steinrøys med hule nede ved vannet, kan komme inn med liten båt. Husker som liten at vi utforsket alle hulrommene under Urene. Det var meget spennende. Sjøbadet er byens badeplass med toalettanlegg. Herfra går det gangbru bort til Lindvika som var badeplassen for øyfolket før gangbrua kom, her er det også flere jettegryter.
| |||
Christi kirke Ved ombygging hos Reidar Risøy på Øya i 1983 kom det frem tømmer fra Christi kirke, og like fint etter flere hundre år. Det var nok Bredsorff som i sin tid kjøpte tømmeret, bygget het "Bredsdorffs bu" fra starten av. Den lyseblå fargen er beviset for at tømmeret stammer fra Christi kirke. Materialene fra Christi kirke ble solgt på auksjon etter rivingen i 1870. Det var flere kjøpere, og blant annet ble et hus i Leirvika satt opp med materialene fra kirken. Det er artig at det dukker opp flere spor etter den gamle kirken. Kirken ble oppført i 1652 og sto i nesten 220 år. Næringslivet Øya hadde flere fabrikker. Mineralvannsfabrikken hadde en mann ansatt og produksjon bare om sommeren. Han som drev denne virksomheten ble kalt for "Martin Brus". Han hadde et par slags brus og på etiketten var det bilde av skolebygningen. Brusfabrikken holdt til ut mot Sjøbadet. Jacob Nilsens bakeri og sukkertøyfabrikk var en annen virksomhet. Her ble det laget røde sukkertøystenger og Kongen av Danmark. Det er Jan Abrahamsen som bor i huset i dag. Disse var nok populære blant ungene på Øya. Det var flere bakerier på øya, det andre var Anna Sæters Bakeri. I dag er det Anders Juel som bor i huset og de gamle bakerovnene står fortsatt i kjelleren. Like etter krigen ble det solgt is her i papirkremmerhus. Og ellers var det et par trevarefabrikker, en av de hadde trapper som spesialitet. Det var båtbyggeri og Felleskjøp. I 1965 åpnet den nye selvbetjeningssenteret og dagligvarebutikken til Thorsdal. Før det nye senteret, hadde han butikken i det gamle store huset du ser rett frem når du går over brua. Her var det også kolonial før Thorsdal overtok, det var Jocobine kolonial. På Galeiodden har det også vært kolonial butikker. Ved Sjøbadet ligger A.M. Andersen metallstøperi og motorverksted. Utover mot Galeiodden ligger de et lite hus rett ved veien på høyre side, dette ble kalt "Kaffebrenna". Dette er bare noen få av mange virksomheter som var på Øya. Løkka Løkka var Øyas lekeplass, her ble det sparket fotball. Om vinteren var det langrennsløyper og en liten hoppbakke. Denne plassen ble borte når det ble bygget hus og anlagt hage her. Plassen ligger der hvor den gamle veien/stien til Veten begynner. Kjente personligheter Charlis Olsen eller "Tjukke-Charles" var et kjent navn fra Øya. Han hadde flere navn som "Smukke-Charles", "King Charles of Lindvika" eller bare "Sjalis". Om sommeren tilbrakte han en stor del av tiden i Lindvika. Han bodde i første hus til venstre i Vetebakken. Han var Kragerøs bybud Nr.1. Så var det Nils Nilsen, bedre kjent som "Strømpe-Nils". Han bodde øverst i Vetebakken, i den gamle Møllerstua. Når Nils kom hjem fra Amerika, hadde han med seg en ny oppfinnelse, en strikkemaskin. Han strikke for det meste strømper uten hæl. Samme hvordan du tok på deg disse strømpene, så fikk man hælen bak. Hoppbakke Øyas hoppbakke kunne man få hopp på 30 meter, hvis de var lei av livet. Bakken gikk ned fra Veten mot Kollen. Her var det ikke store plassen og stoppe på, hvis ikke kunne man brase utfor heia og ned i Lindvika. Lindvika I Lindvika var det mest øyafolk som badet, når gangveien kom ble vika også tilholdssted for andre og stedet ble forsøplet. Lindvika har noe store jettegryter. Her hadde også Kragerø kommune dynamittlageret sitt i fjellet. Hvis du kikker litt i den bratte heia, kan du se en jerndør. Gierløffs vei På veien ut til Sjøbadet er det et flatt fjell som fikk navnet "Gullfjellet". Det bodde to søstre i huset ved dette fjellet, de voktet fjellet dag og natt sies det, og ingen fikk komme nær det. derfor fikk det dette navnet. Møllerstubakken Møllerstubakken har vært det offisielle navnet siden 1966. Men for mange øyboere heter fortsatt bakken "Vetebakken". Opprinnelig begynte bakken nede ved den gamle kornbua, som nå står på Berg (les mer om Kornbua under Berg). Etterhvert ble den lille kneika nederst i Vetebakken vanskelig, og i 1960 ble det diskutert om å legge om veien slik den er i dag. Omleggingen skjedde da den gamle kommunegården ble revet. En del av kommunegården var bygd over veien, her var det fint å stå når det regnet. Dette stedet kalte folk på Øya for "under tekka". Etter sammenslåinga av kommunene ble dette bygget revet og administrasjonen ble flyttet til sentrum i storkommunen. Navnet Møllerstubakken kommer av at Georg Dahll bygget en stor vindmølle på Lille Veten eller St. Hans-kollen som var det opprinnelige navnet. Vindmølla ble satt opp i 1828, og var første gang i drift 1829 og mye av kornimporten ble malt her oppe. Mølla fikk et kortvarig liv, den brant ned i 1830. Historien om hesten som Kragerø og Risør hadde felles har sin opprinnelse her. Hesten var Dahlls, han brukte den til å frakte korn og mel mellom mølla og boden. Når mølla ikke var i gang, mosjonerte han hesten opp og ned den bratte bakken, og det ble noe anstrengende i lengden. Så han satte hesten bort til venner i Risør. Historien skal visst være sann. Etter dette fikk kollen et nytt navn "Mølleberget", men i dag er det Lille Veten som er navnet for de fleste. Lille Veten Ordet kommer av gammelnorsk "viti", og betydde opprinnelig en stabel av ved eller store trestokker som var reist på en dominerende fjelltopp. Det skal ha stått en gammel trevarde på 17-1800-tallet, men om det var på Veten eller Lille Veten er man ikke sikre på. St. Hans-kollen er et annet navn på denne kollen. Utover på 1800-tallet ble St. Hans bålet brent her. St. Hansaften var en stor festdag her oppe. Ungdommen samlet det meste som kunne brenne og dro det opp til det store bålet på toppen. Kanonene på Mølleberget I 1895 ble det satt opp to store kanoner og en utsiktshytte på Mølleberget. Disse ble innkjøpt fra Horten i 1890-årene og skulle tjene som brannkanoner. Bakgrunnen for at man tok i bruk brannkanoner på Veten var den store bybrannen i 1886. Når kanonene skulle fraktes opp, ble det slått bolter i fjellet oppover den gamle veien til Veten, og så ble kanonene jekket og skrudd oppover. Kanonene ble kalt "Adam" og "Eva" og hver 17. mai ble det saluttert med disse kanonene. Det var noe kraftig drønn som kom fra disse kanonene. 9. april 1940 ble kanonene dyttet utfor, og ble liggenede nede i heia under hele krigen. Byens myndigheter mente at Kragerø kunne bli bombet hvis tyske flygere hadde fått øye på kanonene fra lufta, og derfor ble det panikk og kanonene gikk ut heia med lavetter og det hele. Senere ble de transportert til Gunnarsholmen hvor de nå befinner seg. Kanonene er opprinnelig fra 1830-årene. Veten Veten på Øya var en viktig signalstasjon i gammel tid. I 1770 utarbeidet overlos Samuel Akeleye en liste over sjømerker langs norskekysten. Det skjedde etter ordre fra København. Om Kragerø skrev han bl.a: "Paa Øen ved Kragerøe lige over byen, har staaet en varde paa et høyt berg, meget stoer af lange spire sammensadt. I aaret 1710 skal samme være bleven opsadt, men october 1760 er den ved een stærk storm nedfalden. Denne varde har ikke været brugt til noget kiendetegn for lodsene eller de Søe-fahrende, men er opbygt i krigens tiid for der ved at sammenkalde almuen ved at sætte ild derudi i fornøden tilfælde, og blev den tild af bøndene opbygd og vedligeholdt". Mange av byens kvinner har vinket farvel til sine kjære fra Veten som seilte ut om våren og kanskje ikke kom hjem til høsten. At ikke alle gjorde det kan den eldgamle steinbenken som står der, slitt av regn og tårer fortelle om. Det var ikke uten grunn til at Kragerø ble kalt "enkebyen". Det var flere enker i Kragerø enn i noen annen norsk by. Denne steinbenken er det mange som benytter ennå, med vårsol og en fantastisk utsikt mot havet. På 60-tallet var Veten en populær teltplass, den lille grønne pletten med de små furuene på kanten av stupet ble kalt "Teltplassen". Det var et fast ildsted her oppe, det står ennå en jernbolt i fjellet som kaffekjelen hang i I den bratteste heia på Veten har fått navnet "Sætherstupet". Ii 50-årene begikk en mann selvmord her, han hadde vel navnet "Sæther". Varder Det er flere typer varder. Det er kastevarder hvor reisende måtte for å unngå all verdens ulykker, kaste en stein på den stadige voksende haugen. Så er det grensevarder på fjelltoppene som var fastmerker for de private eiendommer. Og til slutt turfolkets oppstablete steinvarder på fjelltoppene. Navnet varde henger sammen med det gammelnorske "vardi", som er avledet fra gammelhøytysk "warten" som betyr speide eller vakthold. I gamle signalkart over østlandsområdet fra 1807, finner vi fjorten vardenavn, her er noen av navna, det er Grodevarden, Vardeheia, Røynevarden osv. Vetenavn er det syv navn, det er Karstadveten, Vetefjell, Dolsveten, osv. Disse stedene har en strategisk beliggenhet og hadde en og samme funksjon som var advarende og signaliserende. Urene Urene er en kjempestor steinrur. I denne ura er det mange ganger, små og store rom. En av holene ble kalt "Sandhola", fordi bunnen har fin og hvit sand. En annen har fått navnet "Dødningshola". Det skal også være et sagn herfra om en skatt, (les sagnet om Veten). Det kan virke litt dystert her på grunn av den bratte fjellet opp til Veten, men det har vært begyggelse her i mange år. Det har også vært en losstasjon her. Første gang Urene ble avbildet som man vet om var i året 1800. Det var John William Edy, en engelsk kunster. Han laget flere akvareller fra Kragerø. De ble senere utgitt i farger i London. På bildet var det ingen hus i Urene. Sansynligvis var det ikke bygget noen hus da, men sikre kan man ikke være. Edy kunne av og til trekke fra og legge til. Galeiodden Når Kragerø ble uavhengig av Skien i 1666 og fikk bystatus, ble Kragerø pålagt til å bygge en galei slik man kjente fra Middelhavet som motytelse. Den ble aldri ferdig eller den ble kanskje aldri begynt på. En galei av sølv på sort bunn ble i 1938 godkjent som Kragerøs byvåpen. De to store 18-punds kanonene som står på Gunnarsholmen nå, sto opprinnelig på Galeiodden. De skulle forsvare byen mot fiendtlige skip som kunne komme enten fra Skåtøysund eller over Bærøyfjorden. Kanonene ble innkjøpt etter det engelske angrepet mot Kragerø den 19. juni 1808. Det var altså ikke dette skytset som fyrte løs mot fienden. Årstallet 1808 er støpt inn i jernet. De to kanonene ble flyttet opp til folkeskoletomta ved byjubileet i 1916 etter at de har vært brukt som fortøyningspæler ved Dampskipsbrygga. Nå er de plassert på Gunnarsholmen. Øybrua Før broen kom gikk det ofte mellomstore dampbåter, som Vøringen, Eidanger, Fridtjov, Delphin, Nap og Tor inn og ut i sundet mellom Øya, Gunnarsholmen og fastlandet. Jens Fergemann besørget trafikken mellom Øya og byen med sin store pram. Han satt midt i båten og rodde, vekslepengene lå på en av toftene, så passasjerene fikk ordne med betalingen selv. Jens var opptatt med årene. Den første brua ble komstruert slik at om nødvendig kunne åpnes på midten slik at båter kunne passere, men det skjedde trolig aldri. Det var nok enklere å ta veien rundt Øya. Det var en flytebru som besto av 6-7 store kasser og en avdanket lekter som var tjoret til bunnen med grove kjettinger. Men med mye sjø kunne det være ille å gå over. Det var unger som skulle til skolen også når brua husket som verst, de kom til sin første time "sjøsyke". Soluret Midten av 1800-tallet var det mye strid om klokkeslett med hensyn til skole og andre stlt i vinduet sammenkomster. På Øya var det et solmerke på en stolpe ved en brygge tilhørende Henrich Biørn. Det skulle være en regulator for tidsregningen i Kragerø, det var en loddrett snor stilt i vinduet overfor visse stjerner kunne beregne klokkeslettet. Barth holdt seg til dette. Men både arbeidsgivere og arbeidere i Kragerø gjorde narr av ham og påsto at det gamle solmerket på stolpen ikke var riktig. Kommunemøtene skulle begynne på et visst klokkeslett. Barth kom omtrent en halv time senere enn de andre, da ble han spurt om hvor mye klokka var. Barth trakk opp sitt ur og sa dem hvor mye klokka var, hele forsamlingen fikk seg en latter. Barth gikk på denne tiden inntil man gjennom telegrafen kunne få nøyaktig tid, det viste seg at Barth hadde rett og soluret på Øya stemte.
|
|||
|
|||
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
|
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Øya. |
Lindvika. |
Gangveien til Lindvika . |
Jettegryter i Lindvika . |
Fyret på Galeiodden . |
Gammel transformator. |
Gammelt dynamittlager. |
Urene. |
Vinter. |
Vinter. |
Vinter. |
Øya sett fra brygga. |
Øya sett fra Steinmann. |
Vinter. |
Vinter. |
Vinter. |
Øya 2013. |
Lindvika 2013. |
Lindvika 2013. |
Øya. |
Lindvika. |
Utsikt fra Veten. |
Bua ved Øybrua. |
Lindvika. |
Fra Veten. |
Stien ned fra Veten. |
Stien ned fra Veten. |
||
Hola i Veten. |
Øyvind i Vetehola. |
Jettegryter. |
Syrin ved Sjøbadet 2006. |