Langøy

Langøy er nest største øy i Kragerøskjærgården. Navnet kommer nok av at den er lang og forholdsvis smal øy. Det går daglig ferje ut fra Kragerø. Fin vårtur med mange gamle veier som ble anlagt av Peder Anker i sin tid. Mye historie her ute med mange gruver og en gammel kirkegård. Langøy har også skjærgårdens høyeste punkt 117 moh, Langøybratten også kalt Signalen. Det har stått et vakthus på toppen. En annen topp er Fløyfjell 103 moh.

Gruvedriften
Det eldste navnet som er funnet på øya er ”Østherlangøen” og ”Westerlangøen”. Malmfeltene på Langøy ble sansynligvis oppdaget omkring 1620. I 1647 fikk Hannibal Sehested kongebrev på å overdra Jomfruland med øyene Langøy med flere til Gabriel Marselis med alle rettigheter. Gabriel Marselis var en dansk-hollandsk storkjøpmann og fikk i 1641 privillegium av kongen på å drive Bærum Jernverk som i lengre tid hadde vært nedlagt.
Det var kriger i Europa som økte behovet for mer jern til kanoner og kuler. Allerede året etter i 1642 var det regelmessig malmtransport til Sandviken ved Oslo. Derfra ble malmen kjørt opp til Bærum Jernverk som også var eid av Marselius. Også Fossum og Fritzøe jernverk fikk malm fra Langøy. Fritzøe jernverk ved Larvik startet opp i ca. år 1700 og var eid av Gyldenløve. I en beskrivelse om samtlige jernverk i Norge av C. H. Langberg ca 1850 blir kun en gruve nevnt som eies av Fossum Jernverk på Langøy. Det er "Christen Grube paa Langøe Berg, før tilhørt Egeland, men hidmuthed den 4de october 1766".
Han kjøpte opp vestre Langøy, og det ble stridigheter og malmrettighetene mellom østre og vestre Langøy i mange år. Etter en gruvetvist mellom Bærums og Fritzøe Jernverk på 1700-tallet ble det hugget inn et fredsinskripsjon i fjellet, det ble hugget inn i år 1769 for å markere den endelige fredsslutningen. I 1998 ble stedet hvor det har stått og sanket mose funnet av Petter Amundsen etter at det har vært gjemt i over 100 år. Det skal være en inskripsjon til ved Oksekastet i Langårdssund, det ble også hugget inn en del kors i fjell rundt omkring.
Men først etter 1647 da Gabriel Marselis hadde kontroll over Langøy og praktisk talt alle øyene i det nåværende Skåtøy herred var driften kommet opp i flere tusen tønder malm årlig. Det var Bærum Jernverk, anlagt 1610 som kom til å spille den største rolle for Langøy gruvene, men det var også andre jernverk som fikk malm fra Langøy. Det var Fossum Jernverk, anlagt i 1530-årene, Hakedal Jernverk, anlagt 1622, Fritzøe Jernverk, anlagt 1642, Dikemark Jernverk, anlagt 1692 og Moss Jernverk, anlagt 1705.
Malmen fra Langøy var fosforfattig som var betingelsen for å få godt jern og stål i en tid da smelteverkene ikke hadde noen metode å skille ut fosforet. Stordriften i Langøygruvene satte inn i 1770 og hadde norges nest største malmproduksjon, det var bare Solberg gruvene ved Arendal som var større. I 1791 kjøpte kammerherre og statsminister Peder Anker (f.1749) Bærum Jernverk og alle gruvene som hørte til verket og eiendommene på Langøy, og en ny epoke startet. Peder Anker ivret sterkt for veibygging, noe som nesten var nytt i Norge den gangen. Peder Anker anla flere av veiene og kirkegården på Langøy.
I 1762 var det 59 personer over 12 år som bodde på Langøy og var den folkerikeste øya i skjærgården. Dette skyldtes nettopp gruvedriften. Med så mange mennesker var det naturlig å opprette egen skole. Skolen i det vesle rødmalte skolehuset ved Langøy Hovedgård ble anlagt allerede i 1797 og var landets tredje faste skole for arbeiderbarn. Skolen ble nedlagt i 1883. I 1865 var det 224 innbyggere på Langøy.
Anker drev også landhandel i Langøykilen. Her kunne gruvearbeiderne i stedet for lønn ta ut varer som mel, brennevin, kjøtt og korn. Dette klagde byens handelsborgere over, men virksomheten ble ikke stoppet. Langøy hadde også den første norske kvinnelige industrileder i 1674. Det var Anna Felbers med 14 barn som ledet gruvedriften i vanskelige tider. Senere i 1712 overtok Anna Vogt etter sin mann, driften og ledet denne i 54 år.
Familien Anker bodde på Strandbakken (Langøy hovedgård). Ankers bumerke i form av et anker i støpejern fra Langøy henger fortsatt i vinduet over hoveddøren.
Når hans hustru Anna Elisabeth født Cold døde i 1803 var det grunnen til at Peder anla kirkegården med klokketårnet på Langøy. Han syntes synd på sine folk på Langøy som måtte reise lange strekninger for å besøke sine kjæres graver. Til klokketårnet ble det støpt en klokke med Peder Ankers og klokkestøperens navn på. Den 13. August 1805 ble kirkegården overgitt til bruk for begravelser, den første begravelsen fant sted den 19. Oktober 1805. Det var en jente Karen Johannesdatter 4 år. Klokketårnet ble restaurert i 1939 og 1973. Samtidig ga Peder Anker den store ”Midt-gruven” navnet ”Fru Anker Gruve”. I 1739 ble det regnet opp 29 forskjellige jerngruver på Langøy. Opptelling av gruver i 1861 fra Bjerkehode og i rekkefølge østover: Smedjedals gruve, Vestre Bjørnaas gruve, Østre Bjørnaas gruve, Myrskjerpet gruve, Christine gruve, Niels Halvorsen gruve, Fru Anker gruve, Neues Glück gruve, Vestre Rønning gruve, Østre Rønning gruve, Fredrikke Kaas gruve, Oldermands skjærp, Grevinne Wedels gruve, Store Kaja gruve, Caroline Wedels gruve, Nordgangs skjærp, Vestre Kampenhaug gruve, Østre Kampenhaug gruve (tidligere kalt Kampenow gruve), Ældgamle gruve, Snippen gruve, Kaas gruve, Bukkefjeld gruve, Peder Anker gruve og Høymyraas gruve. Kaasefjellmalmdraget ligger på sørsiden av den tømte istjenna Tangemyraas gruve, på nordsiden ligger Kaasfjell gruve og nærmere kirkegården en gruve som ikke har noe navn, men enkelte ganger oppgitt som ”siste gruve på Kaasfjellmalmdraget”. Dette var bare noen av gruvene, det er ca. 48 navngitte gruver, og ca 150 hull på Langøy. De to største gruvene er Fru Anker som har bært navnet siden 1805 og Grevinne Wedels gruve, den førstnevnte er 145 meter dyp og gruveåpningen ligger 48 meter over havet. Grevinne Wedels dypeste punkt er 82 meter og gruveåpningen ligger 51 meter over havet. Grevinne Wedel har den lengste sammenhengende gruvegang i Kragerø. Straks etter da Peder Anker overtok gruvene i 1791 ble det fyrsatt en 390 meter lang stoll til Grevinne Wedel fra litt ovenfor lasteplassen ved Langøy-kilen. Den munner ut i gruven 42 meter under dagåpningen. Selv om den ikke er fyrsatt hele veien, så er dette en av Norges lengste fyrsatte gruvestoller. I 1807, da Peder Ankers eneste barn, datter Karen Christiane Andrea ble gift med Herman Wedel Jarlsberg, ga han ”Fløifjell gruve” navnet Grevinne Wedels gruve. Nest etter disse gruvene kommer Østre Bjørnaas og Kaasefjell gruve, som har en dybde på 40 meter. Den eldste gruvedriften ble det brukt fyrsetting, enkelte steder ble denne driften drevet så langt som til begynnelsen av 1800-tallet, til tross for a kruttet var for lengst oppfunnet. Kruttsprengningen begynte på Langøy i 1740-årene og var vanskelig, farlig og kostbart. Til å begynne med helte man ukontrollert krutt i sprekker og slepper og tente på lunta. Men det var ofte billigere å brenne seg inn i fjellet enn å bruke krutt.
Høsten 1824 dør Peder Anker 75 år gammel. Fra Peder Ankers død og mange år etter fortsatte driften på samme måte og i samme utstrekning som før. Bærum Jernverk, gruvene og eiendommene blir overtatt av svigersønn Herman Wedel Jarlsberg (f.1779).
Mot slutten av 1860-årene begynte de norske jernverkene å møte konkurransen fra England som brukte steinkull til smelteovnene.
De norske jernverkene drev sine masovner med trekull, men trekull ble etter hvert for dyrt fordi skogen steg i verdi og omkostningene med trekullbrenning økte. Både Fossum og Bærum Jernverk innskrenket, omkring 1870 innstilte nesten alle de ca 20 norske jernverkene med smeltingen. Bare Næs Jernverk ved Tvedestrand ble holdt i gang. På Langøy opphørte derfor i denne tid den vesentlige del av gruvedriften.
Etter Herman Wedel Jarlsbergs død i 1840, ble det hans nest eldste sønn, Harald Wedel Jarlsberg som overtok Bærums Jernverk med Langøy-gruvene. Det var i Harald Wedels tid at gruvene måtte innstille, den siste av de mindre gruvene som ble nedlagt, var Høymyrås gruve i 1856. I 1869 sluttet den siste rest i Grevinne Wedels gruve. Fru Anker gruve ble holdt i gang noen år til, ved hjelp av dampmaskinen i gruva. Etter at gruvene var nedlagt hadde Harald Wedel Jarlsberg mindre interesse av å beholde Langøy, og i 1882 solgte han øya til Henrich Bolman Biørn. Han får fart i virksomheten på øya igjen, han demmer opp en stor is-tjenn og lager isrenner ned til sjøen, hvor det ble bygd ishus for mange tonn is. Det hadde stor betydning for fastboende på Langøy, men iseksporten tok slutt og isanleggene ble revet. På det meste bodde det rundt 200 fastboende mennesker på Langøy. I 1906 satte et datterselskap av Tinfoss Papirfabrikk, AS Norske Mineraler i gang drift i Grevinne Wedels gruve, og i 1908 ble Fru Anker gruve lenset for vann. Fru Anker gruve hadde en lengde på 115 meter og en dybde på 140 meter, det ble ca. 90 meter under havets nivå. Det fortelles at i gruva fantes rom som var store nok til å romme Skåtøy kirke.
Fra den siste ble det i 1909-1910 bygd en 950 meter lang taubane til en nyanlagt lasteplass ved Kjørbånn i Kjøpmannsfjorden. Det var tyskeren Hermann Pieper som sto for ledelsen, samme mannen som anla taubanen fra Vadfos til Strand. Taubanen førte 10 tonn malm i timen og ca. 75000 tonn malm ble utvunnet fra gruvene mellom 1906 og 1921.
Hensikten med gruvedriften i denne tiden var å skaffe god malm til Tinfoss elektromasovnen, det var den første elektriske jernsmeltingen i Norge. Det første resultatet av denne smeltingen kan man finne i Universitetets Mineralogiske Institut i form av en jernbarre på 60 kg, som har følgende inskripsjon: Det første i Norge elektrisk smeltede jern ved Tinfos af malm fra Langø Gruber i Februar 1910. I første halvdel av 1917 ble det gjennomført en prøvedrift ved Høimyrås gruve, men med stort tap. Samme år forsøkte man å trenge fra bunnen av fru Anker gruve mot vest til Bjørnåsfeltet. Man støtte på en så kraftig vannåre at pumpene ikke greide å holde vannet unna. I Fru Anker gruve skal det ennå være jern nok, men åren er for smal til å være drivverdig.
Kort tid etter første verdenskrig ble AS Norske Mineraler oppløst og gruvedriften på Langøy ble igjen nedlagt. I 1910 var Langøy gått over til det nye firmaet Henrich Biørn Jun. AS og i 1929 solgt til den nåværende eier, Otto Biørn. 1957 ble et historisk år på Langøy. Fra den ene av de gamle gruvene ble det for første gang siden driften for ca 40 år siden utskipet jernmalm. Det var dampskipet "Ask" av Bergen som fikk det ærefulle oppdrag å frakte den første malmlasten fra Grevinne Wedel. Båten satte kursen for Lübeck i Tyskland med den dyrebare malmen. Som utskipingskai ble det brukt en gammel sementlekter som ble festet godt til svabergene. Samtidig ble det pumpet ut vann fra Fru Ankers gruve, det kunne ta 14 dager å tømme den. Da de endelig sto på bunnen hadde de telt 325 stigetrinn fordelt på 26 stiger og platåer og de befant seg 90 meter under jorden. Det var også mye malm igjen i de gamle slagghaugene. Før ble det kun benyttet det beste, da sorteringen ble gjort for hånd, nå var dette fullt brukbart. Den siste gruvevirksomheten ble avsluttet i 1966.

Norges minste postkontor
Når du går fra ferjeleiet på Kjørbånn og opp til toppen av bakkene ligger det en liten rød bu til venstre på 7 m2. Det var en periode Norges minste posthus ”3784 Langøy Gruver” og ble startet i 1934. Det var ikke store kontoret, men omsetningen var på hele 2,4 millioner i 1982. Det var en økning på 750.000,- fra året før. Det viste hvor godt behovet var for utkantpostkontor.

Før poshusets tid ble posten delt ut på brygga, men det ble mye post etter hvert. Det var på tide med et posthus. Det var en pensjonert gårdbruker ved navn Adolf Jensen som satte opp det lille huset for egen regning og ble selv postmester på Gumøy. Man behøvde ikke å søke om tillatelse den gangen. Posthuset ligger på Vestre Gumøy blir kalt for "verdens minste posthus". Det er et lite rødt hus på ca 3-4 m2 som Adolf Jensen bygde i 1940. Det var meningen at posthuset skulle være selvbetjent, men det var ikke alle som var like flinke til å rydde opp etter seg. Det var greit å være her på dagtid for å sortere posten, noe måtte man jo pusle med. Kom i kontakt med mange folk også. De kunne hente posten sin til alle døgnets tider. I 1976 var Adolf Jensen 83 år og hadde drevet posthuset i 35 år, spesielt om sommeren.

Kjørbånn eller Kjørebonn
Navnet kommer trolig av at man kjørte malmen ned her til utskipningsplassen, og at dette rett og slett var bunnen som nå heter Kjørbånn. På eldre kart er navnet Kjørebonn.

Kirkegården på Langøy
Denne idylliske kirkegården ble anlagt av Peder Anker i 1805. Den første begravelsen fant sted i 1807 og kirkegården er ennå i bruk.

Sagn
For mange år siden hadde gruvene en bestyrer. Han hadde sagt til sin familie at han ville bli begravet ved en nevnt furu inne på kirkegården. Han hadde merka ut stedet ved å skjære en kvist av furua og male den. Så døde bestyreren og ble begravet, men ikke der han hadde bestemt. Det var umulig å begrave han der, da det var for mye stein i jorda.  Det gikk en tid, men snart merket familien hans på hovedgården at noe merkelig skjedde. I månelyse netter kunne de se han vandre på tunet, bestyrereren hadde ikke fått ro. To menn i familien ble beordret til å flytte han til plassen ved furua, hvor han ønsket å ligge. Etter dette så ingen noe til ham, han hadde endelig fått ro.

Det var en hulder på Langøy i gamle dager. En morgen kom en av døtrene på Langøy gård til fjøset og fikk se en kjerring sitte med hodet inn mot en ku og melka så det spruta i kolla. Jenta trodde det var en av husets folk og gikk inn, men alle var inne. Det var nok huldra som satt der ute. En annen gang fikk dattera på gården se hulderkjerringa med ett rødt tørkle omkring livet og gjette 5 kuer i Margitsbakken.

En mann fra Valle gikk forbi kirkegården på Langøy. Han ser da en mann ved ringehuset og hilste på han, men fikk ikke noe svar. Med ett merka han noe kaldt henge over skuldrene sine. Han springer for livet ned bakken fra kirkegården ned til gården, men over skuldrene henger mannen ennå, kald og klam. Da han kom seg inn over dørstokken, løsna taket. Senere ved en liten gruve ett stykke vest for kirkegården, her kunne man ofte føle at man hadde følge. Det hendte merkelige ting her.

Et sagn forteller om noen gruvearbeidere på Langøy som veddet en brennevinsflaske til den som turte gå etter ett bergfeste, en stokk som støtta fjellsida i gruvegangen til Grevinne Wedels gruve. Første mann greide det og fikk sin flaske. Andre gangen han skulle prøve å gå etter bergfestet, falt han ned i gruva og slo seg i hjel.

Søndag 6. september 2009 arrangerte Kragerø Fjordbåtselskap tur til Langøy med lokalhistorie som tema. Det var Ann Kristin Wiik som var guide for ca 40 turdeltakere, vi ble geleidet langs gamle veier i flott høstvær. Ann Kristin Wiik fortalte også om planene hun og Morten Tangen hadde for Grevinne Wedels gruve. De hadde mange ideer og tanker, gruven skal tømmes for vann og tilrettelegges for turisme. Den gamle Stigerboligen er restaurert og skal benyttes som overnattingssted. Øya byr på mange muligheter.

Søndag 20. september 2009 arrangerte Kragerø Fjordbåtselskap gruvevandring på Langøy. Denne gang var Christian Wiik guide, det ble mye gruvehistorie i regn. Wiik fortalte om Bjørnåsen, Kåsefjell, Fru Anker og Grevinne Wedel. Den lange stollen i grevinne Wedel er nå tømt for vann og kan fortsette arbeidet med å åpne gruven for besøk. Han fortalte også om planene for Stigergården. Der er et spennende prosjekt som er satt i gang på Langøy.