Kragerø er en malerisk, idyllisk liten kystby med et smilende ansikt mot havgapet og små hvitmalte hus og velstelte hager. Kragerø var en av Norges største sjøfartsbyer i siste halvdel av 1800-tallet.
Navnet Kragerø
Opprinnelsen til selve navnet Kragerø er ukjent, men det er en teori av flere som høres fornuftig ut. Det gamle norske ordet ”Krakk(ar)” som betyr skvulpe sterkt eller ujevne bølger, og som passer bra på østre delen av Øya som det ofte er slik sjø. Her slår sjøen rett inn i bratte heia til Veten og det oppstår slik ”krakksjø”. Byen har fått navnet sitt fra Øya, ”Krakkøen”, og videre utviklet seg til Kragerø. Det kan også være en dansk form av Kråkerøy.
Det er også mulig at det kan komme fra det engelske ordet "crag" eller "craig" , som betyr en steil og ujevn klippe. En Sophus Bugge hevdet at navnet Kragerø kanskje kom av "kraak", en gammel sterkt bøiet form av fuglenavnet kràka. Det er flere muligheter hvordan navnet Kragerø har oppstått. Jeg heller mot det med kråker på Veten og at øya ble kalt Kråkerø er opprinnelsen til navnet Kragerø. Stedet har hatt navnet siden begynnelsen av 1600-tallet.
Kragerø strekker seg fra Jomfruland og Stråholmen ytterst i skjærgården, og så stiger landet gradvis som til slutt lander på Kragerøs høyeste punkt, Valfjell med 329 moh som deles med Drangedal kommune. Bjønnknuten er nest høyest med 303 moh.
Kragerø har et flateinnhold på 307,5 km2, av dette er det dyrket mark 5,9 km2, produktiv skog 164,5 km2, myr 8,1 km2, annet 79,0 km2, og vann 50,0 km2. Det er 495 øyer i Kragerøskjærgården og har et samlet areal på 48 km2 og 118,5 km kystlinje. Kragerø har en samlet kystlinje på 304 km hvis alle øyene tas med. De 10 største øyene er Skåtøy, Langøy, Gumøy, Jomfruland, Bærøy, Oterøy, Tåtøy, Arøy, Stråholmen og Rauane. Det er 133 ferskvannsøyer med et samlet areal på 1,2 km2. Kragerø grenser i øst til Bamble, sørøst til Skagerak, sørvest og vest til Risør, Gjerstad i Aust-Agder og nordvest til Drangedal.
Kragerø ble privileget som kjøpstad og fikk bystatus i 1666. Bakgrunnen var den voksende trelasthandelen, skipsfarten, skipsbyggingen og det anstrengte forholdet til Skien som førte til løsrivelsen. Kragerøs grunnlegger Nils Søfrensen fikk brevet underskrevet av Fredrik III. på København slott mot at han skulle bygge en galei til gjengjeld. Brevet ble undertegnet 16. januar 1666 og først den 12. juli ble byprivilegiene lest opp på Kragerø Rådstue av sorenskriver i Bamble, Herman Thomesen.
Galeien ble aldri bygget, men den har gitt byen et fint kommunevåpen.
Man tror at Kragerøs første våpenskjold fra 1891, var en kjempekråke på et lite skjær og en seiler i bakgrunnen som på bildet over. Jeg har også forsøkt å tegne det opp etter dette gamle fotografiet. I 1916 feiret byen sitt 250-årsjubileum, det ble stilt ut flere utkast til nytt byvåpen. Valget sto mellom to forslag, det var en kråke som sitter på et skjær på rød bakgrunn av Erik Fjeld og en kråke på et skjær på gull bakrunn av Andreas Bloch. Kråkemotivet hadde vært omdiskutert siden 1891. Det var en heftig debatt om hva byvåpenet burde inneholde. Det var de sjøfarende som satte navnet på byen, de hadde sett kråkene på Veten og syntes dette var spesielt og døpte øya etter dette. Derfor burde byvåpenet ha en kråke som står på Veten og kanskje med et skip på fjorden og med plankestabler ved foten, så alle kan se det er Kragerø. Men sangforeningen hadde tatt kråka som sitt emblem, var det så at foreningen sang som kråka eller var kråka et forbilde for sang. I 1927 mottok formannskapet mellom 25 og 30 utkast til nytt byvåpen, de fleste utkastene hadde ikke tatt hensyn til de heraldiske reglene om enkelhet og stil. Det var tre kategorier: kråke-, skips- og skjærgårdstemaer.
22. mars 1936 behandlet bystyremøte i Kragerø et utkast til byvåpen, "en galei på sjøen". Det ble tegnet av Einar Foss etter et utkast av Olaf Lia. Det var en komité bestående av Henry Hansen og T.D. Schweigaard, som kom frem til at utkastet av Olaf Lia var tjenlig. Wiborg (H) ville gi komiteen og Olaf Lia kompliment for våpnet”. Enstemmig vedtak i Bystyremøte: “Byvåpnet blir en galei på sjøen”.
Etter at kommunen ble slått sammen med Sannidal og Skåtøy 13. mai 1960, ble våpenet godkjent på nytt. Etter sammenslåingen ble Kragerø en storkommune. Det nye kommunevåpenet ble avduket i 28. januar 1938 og var det første i Norge med denne fine fargekombinasjonen.
Kragerø ble hjertet i felleskommunen, det ble diskutert hvilket navn den nye kommunen skulle ha. Det sto mellom Kragerø, Sannidal og Vestmar, men som alle vet fikk den nye kommunen navnet Kragerø. De fleste innsjønavna i Kragerø kommer fra det gamle Sannidal.
Kragerø hadde tidligere vært under Skien og alt ble bestemt på Schiens Raadstue. Det var ca. 350 mennesker med smått og stort som bodde i Kragerø på denne tid.
I 1738 ble Kragerø og sannidal skilt ut fra bamble. Kragerø ble da prestegjeld med Sannidal som anneks. I 1868 ble sannidal utskilt fra Kragerø.
Jernbanen
I 1927 fikk Kragerø jernbane, det var kanskje den største forandringen byen har hatt. et helt område ble revet og Kirkebukta ble fylt ut og Blindtarmen ble til. Jernbanen befriet byen for ”Petershullet”, Kirkebukten og ”Bonneviebukten”. Alle husene som sto så godt i Kirkebukta ble fjernet, det var noen små idylliske hus som var typisk for gamle Kragerø. Husene passet som et emne for malere og diktere, men de passet ikke som boliger for mennesker. Husene hadde ikke ordentlig grunnmur, de sto rett på fuktig jord. Det var også værhardt her og med disse gamle trekkfulle hus var det ikke rart at det var mye sykdom i denne delen av byen. I ”Petershulet” var heller ikke forholdene bra, der var det ofte og mye kloakklukt. Egentlig var det bra at jernbanen rev denne delen av byen. Samtidig som jernbanen ble bygd, ble byens hovedkloakk lagt i rør gjennom jernbanefyllinga og ut på dypt vann.
Sørlandsbanen gikk nå fra Nordagutu til Kragerø, men den siste delen til Kragerø fikk navnet Kragerøbanen. Men Sørlandsbanen hadde ikke nådd frem til det egentlige sørlandet ennå. 1988 ble jernbanen nedlagt.
Innfartsvei
Den nye innfartsvein fra Sannidal sto ferdig slutten av 2008.
Huebakken
En teori om hva navnet kommer av er at det kommer av ordet "hoved". En viktig bakke i byens veiforbindeles med opplandet, dette var også den eneste veien ut av Kragerø. En annen teori er at en mann ved navn Jens ble halshogd her i år 1689 og hodet ble satt på stake øverst i Huebakken. Han ble beskyldt for å drepe tollvisitør Torchild Madsen Koefod. Du kan lese historien under linken til Visiterodden. Denne Jens har vært med på å sette to kanskje litt rare stedsnavn her i byen.
Maistanga
På 80-tallet fant Johnny Larsen rester etter stolpen i hagen sin, som hadde gitt bydelen sitt navn. En kjent hobbygeolog Ole Clausen som der hvor maistanga sto, ble kalt "Ole Maistanga".
Nautebakken
Nautebakken i Tallakshavn er den eneste stranda og det eneste friarealet i Kragerø som ligger midt i et boområde. Badestranda ble vedtatt som et friareal i begynnelsen av 1960-årene. Det er for det meste barnefamilier som ligger her. Kloakken har vært et problem her tidligere fordi kloakkutløpet gikk ut like ved vannkanten, men nå ligger utløpet på 20 meters dyp. Nautebakken har vært en gammel hogstplass for skutene til Biørn, men badeplassen har vært her i mange år. Nautebakken kom innefor Kragerø Bys grenser ved byutvidelsen i 1860, det gamle grensekorset står ennå i heia over badeplassen.
Rørvik
Rørvik ligger ca. 1 km vest for byen. Gården Rørvik tilhørte Søndre Kalstad og ble bygget som landsted for tollinspektør Johannes Nicolay de Kløcker 1818-24. Gården hadde sin hovedadkomst fra sjøen gjennom en vakker hage med lindetrær og springvann. Alle som lever nå kjenner gården som
"Garnvik". I 1926 kjøpte Lars Garnvik eiendommen, han drev det som gårdsbruk.
Den nåværende hovedbygningen ble oppført ca. 1820. Saga som ligger rett
ved gården er "Rørvik Sag" som ble oppført i 1933.
Rørviklia
Rørviklia er byens vestkant og hadde fine turområder før det ble startet omfattende utbygging i 1967. Kragerø Bolig- og Byggelag satt opp flere rekkehus.
Barnepikeveien
Barnepikeveien var egentlig der hvor Vestheiaveien går nå. Det var en smal vei som gikk fra Kalstadveien til Fugleheia og det var mange barnepiker som tok turen over her, derfor navnet. Den opprinnelige Barnepikeveien ble ødelagt når Vestheia ble utbygd, og det som heter Barnepikeveien i dag var kun en smal sti som ble utvidet like før 2. Verdenskrig av ungdom uten arbeid, såkalt nødsarbeid. Det er Vestheiaveien som egentlig burde hatt navnet Barnepikeveien. Utbyggingen på Vestheia startet i 1946-47.
Barthebrygga
Familien Barth hadde gjennom flere generasjoner flere hus her, derfor har strøket fått navnet Barthebrygga. Matr. nr.1 lå tidligere der veien nå går opp til Thomesheia. Familien Barth kjøpte denne gården i 1790-årene. Det var en gammel toetasjes gård som den gang ble kalt "Barthegården", og som ble revet litt etter 1865. På bildet ser vi Barthebrygga og det tidligere ferjeleiet i Kragerø. Ferja "Levang" ligger til ved brygga.
Bak Fjordbåtselskapets lille hus på Barthebrygga, tett inntil veien sto det en ring av gammel type, og sjeldnere smedens navn og årstall innpreget. Var det flere ringer i Kragerø som var signert? Hvor ble det av ringen som sto der?, den skal ha stått der i 1977. Januar 1988 kjørte ferja Kragerø ut for siste gang, den ble bygget i 1960 og var det 10. byggenummer ved Slippen. Den satte kursen mot Bastøya utenfor Horten. Kragerø Fjordbåtselskap fikk 360.000 kroner fra Staten for ferja. Når ble ventebua revet?
Almedalen
Veien kom i 1872, det er risset inn årstall i fjellveggen. Almedalen var et sted det spøkte, det var ikke mange som turde å gå opp Almedalen nattestid. En som ikke var redd for å gå her, var Jeia Homann, hun gikk ofte her nattestid når hun skulle hjem til Berg.
Bekkedalen
Du var på landet når du var i Bekkedalen, Tangheia og Sandåsheia rundt århundreskiftet 1900. Det var et unikt område med mye bær, det ble plukket blåbær, tyttebær, bringebær og noen ganger var det jordbær. Det ble spist Syre og Sisselrøtter. Kongler ble brukt som ved og strø til grisen, løvetann til Kaninene. Slutten av 50-årene ble den nye Bekkedalsveien fra Tangeheia anlagt, da ble også hele Bekkedalen utbygd. I 1962 kom de første husene opp, Rolf Skarre og Hans Marthinsen var blant de første som bosette seg i det nye byggefeltet. Når Bekkedalen ble utbygd forsvant det noen tegn som var hugget inn i fjellet, jeg vet ikke hva det var, og hvor gammelt det kunne være. Hadde det vært runer eller lignende hadde det vel blitt registrert. Jeg tror det var omtrent der hvor Baskår satt opp huset sitt. Navnet Bekkedalen kommer av det bestandig har rent en bekk her og ned Kleiva. det har bestandig vært en fuktig plass og et par brønner som aldri gikk tomme. Folk hentet vann fra disse brønnene. Når skytterlaget "Riflen" skulle ha dansefest ble det hentet vann fra brønnene. Vannet ble bært over Tueiheia og ned Kleiva der skytebanen lå. Det var lang vei å bære vannet. Det var meget livlig på disse festene. På Tueiheia var det en koselig liten dam Tueidammen som var bunnfrossen nesten hele vinteren, fin skøyedam for ungene.
Den lile hola i bratte heia ved stien opp til Bekkedalen fra Tangen var veldig populær og spennende blant unger på Tangen og Tangheia i gamle dager. Den ble kalt for Djevelhola. Vet ikke hva som var meningen med denne, men det har kanskje vært et prøveuttak etter et mineral. Denne hulen var også her før krigen, det er ikke noe tyskerne har laget. Men jeg har hørt at tyskerne har brukt denne hulen til et lager under krigen. Veldig trangt å komme inn, inne i hulen kan vi stå oppreist. Det er borehull der inne. Det er tatt ut en del stein her som ligger nede i heia. Inngangen må ha vært større før, enten har de prøvd å tette igjen eller det har rast i senere tid. Det er nok ingen som vet dette nå, det forblir vel hemmelig for alltid. Der veien går nå til Bekkedalen var det en sti som ble kalt for Djevelstien, stien var litt luftig. Den er borte nå.
Fjellmannsveien
Jeg er ikke sikker på hva navnet kommer av, men i 1987 mistet veien en flott fjellknatte til fordel for en garasje. Meget synd! Denne fjellknatten var med på å gi veien sitt særpreg og kanskje det var akkurat dette fjellet som veien fikk navnet fra.
Kalstad
Navnet Kalstad er kjent fra så tidlig som 1500-tallet, hva navnet kommer av er noe usikkert, men det kan komme av mannsnavnet "Karl". Fra gammelt av ble det også nevnt at det opprinnelig navnet var "Kjeldestad" etter de mange vannkjelder det var langs norsiden av Storkollen. Den store eiendommen Kalstad var i familien Biørns eie siden 1789. Det var på Kalstads grunn som Kragerø by vokste frem. Det var Dahll som tappet Kalstadtjenna i 1876-1878 til det nivået det er i dag, det ble sprengt en 400 meter lang kanal. Det var behov for mer dyrkbar mark. Det store vannet mellom Kalstad og Frydensborg var ca. 1500 meter langt og ca. 200 meter bredt før det ble tappet. Det finnes fremdeles rester av den gamle steinbrygga på Frydemsborgsiden fra den gang det var båttrafikk, den viser hvor høyt vannet sto. Denne var beskrevet i 1962.
I utløpet av Kalstadtjenna som ble kalt "Møllebukta" ble det satt opp en vannmølle som fikk navnet "Sorgenfri". Den ble flittig brukt både av byen og omegn. Samme år som mølla ble satt opp i 1832, døde Dahll. Det ble satt opp flere vannmøller i Kragerø. Heuch hadde en på Åsen, og på grensa mellom Studsdalen og Maistanga sto Frydensborg mølle som var eldre enn den på Veten. Det har aldri gått noen offentlig vei langs Kalstadtjenna. Stien som går langs tjenna, var en gammel gårdsvei fra den tiden Kalstad og Frydensborg var en eiendom, den ble delt i 1776. Deler av den gamle veien gikk der hvor jernbanen gikk og veien ble flyttet der hvor stien er i dag. Den gamle veien var en mye brukt vei for søndagsturer som den også er i dag.
Nordre og søndre Kalstad
Grensen mellom nordre og søndre Kalstad ble gått opp og byttegangen tinglest i 1794. Grensen går fra Teineskjær i Kilsfjorden, over Storkollen/Sjåen, nær jordene ved Kalstadtjenna og ut ved senere Marienlyst. Grensa gikk videre over sundet til plassen "Jakten på Valberg" som ble delt i to, opp til Delingsåsen og ut Skjoldbekken som renner ut på Valbergs syd-østre kant inn for Skarholmene.
Innfartsvei
Kalstadveien var Kragerøs idylliske spaservei, byens innkjørselsvei nummer to. Veien var smal, kronglete, bakkete og steinete med et tykt dekke av fint støv som virvler opp etter den minste bevegelse. Var man så uheldig og møte en bil på de smaleste partiene, var det å rygge 10-15 meter inn på et jorde eller en av de smale stikkveiene. Når det store raset ved Tangeveien i 1958 gikk, ble Kalstadveien ble den eneste innfartsveien til Kragerø. Kalstadveien var smal og kronglete, men Kalstadbrua var flaskehalsen. Broen var ikke basert på tungtransport, skiltet viste at høyeste lovlige akseltrykk på 5 tonn. For den vanlige trafikken var det ikke noe problem, bussene løste problemet med å la passasjerene gå av bussen for å gå over broen. Men ofte valgte de å ta risikoen på å kjøre over med passajerene, men selvsagt på eget ansvar. Kalstadveien var opprinelig en sti. Veien ble anlagt rundt 1850 av H. B. Biorn som senere ble gitt til Kragerø kommune.
Kivletrappene
Trappene ble bygd av Knut Tveit etter oppdrag fra kommunen rundt 1910. Da Ragnar Kivle åpnet sin kolonialforretning i 1934, falt det naturlig for mange å kalle disse trappene etter ham. Grunnen til dette var antakeligvis at det var kolonialforretningen til Kivle man først støtte på. Det som er vanlig at den som bygde trapper eller lignende til offentlig bruk, fikk disse oppkalt etter seg. Ville ikke da det riktige navnet bli Tveittrappene.
Vestheia
Vestheia var tidligere Bråteheia, men hvorfor Bråteheia fikk navnet Vestheia vet jeg ikke. Navnet Vestheia kom sansynligvis ved den første utbyggingen på heia. Det var store skogsområder her med mye dyr.
Visiterodden
Her er en liten historie om hvordan navnet "Visiterodden" ble til. En uværsnatt i oktober 1698 falt en tollvisitør fra Kragerø ned en fjellskrent her borte. Neste morgen ble han funnet død. I ettertid ble det fortalt at det hadde vært en fremmedkar som hadde lokket visitøren dit ut og fortalt ham at det skulle være en skatt gjemt i en dyp sprekk i fjellet. Tollvisitøren var en grisk og rik mann og ble nysgjerrig på denne sprekken i fjellet. Fremmedkaren grep ham i beina og slengte ham ut for skrenten. Raskt løp han tilbake til visitørens hus og tok med seg alt gull og sølv som gnieren eide. Fremmedkaren stjal en båt ved Barthebrygga og rodde over til Stabbestad, hvor han tok veien ut over Ørviklandet. Men tollvisitøren hadde en tjener som het Jens. Han ble funnet i Kalstad-skogen dagen etter mordet. Han tumlet halvtullet omkring og mistanken falt på ham. Kanskje var det Jens som hadde fabrikkert denne historien om denne fremmedkaren. Jens skal ha forsnakket seg for retten , han ble dømt til døden og halshogd. Hodet ble satt på stake ovenfor Biørnsborg på et rettersted øverst i Huebakken.
Svendsesmauet
er smauet som går fra ”Grand-bakken” ved tidligere frisør Eldar, paralelt med torvet. De to husene på oversiden av smauet var eid av de to brødrene Svendsen, Knut bodde i huset nærmest ”Grand-bakken” og Ole ved siden av. Ole Svendsen var skipsfører og hans reder i Kragerø var kjent for å være mer enn alminnelig gjerrig. Et av mange smau i Kragerø.
Badehustomta/Skolehaven
Øverst i Lauersens bakke som det heter nå, er det en liten grønn flekk som blir kalt Skolehaven. Dette er rester etter Legathaven, som var en stor hage som tilhørte Jens Lauersens gård i byen nede ved bryggene. Hagen ble senere en lekeplass for barna i Almueskolen. Inntil 1892 holdt skolen til i Legatgården på Torvet (Sparebanken Sør). Plassen fikk senere navnet "Badehustomta", etter det store murhuset, Kragerø Bad som ble bygd her i 1902 der hvor hagen var, badet ble revet i 1967. Det gamle badet ble 40000 murstein. Det er kanskje den roligste og beste plassen midt i byen, her kan man sette seg ned og se utover fjorden og båtlivet. Naboene ønsket en kommunal park på stedet, men det ble parkeringsplass. Dette har også vært en av plassene hvor pilsens venner har hatt tilholdssted. Plassen kunne vært tilrettelagt mye bedre enn den er nå. Lauersens bakke har tidligere hatt navnet "Grandbakken" ettet hotellet Grand Hotel som sto ferdig bygd i 1898 øverst i bakken.
Skrubben
Skrubben var en flott badeplass med svømmestadion og stupetårn. Utenfor Skrubben lå det et skjær som ble kalt "Skrubbeskjær". Dette var stedet Biørnefirmaet kjølhalte skutene sine, etter en vinter i Tallakshavn ble skutene tauet hit når isen gikk. Ved "Skrubbeskjær" ble skutene kjølhalt og rengjort. Det var store fortøyningsringer som ble brukt til å få skutene over på siden, så man fikk skrubbet bunnen. Derfor fikk plassen navnet Skrubben. Den største fortøyningsringen ble også brukt til å gi signal om at folk fra Tåtøy og Furuholmen skulle hjem. Det er en liten hule i fjellet, hva eller hvorfor denne ble laget, vet jeg ikke.
Stolen i Pølsesvingen
Svingen ved Rømmerverven barnehage blir kalt for "Pølsesvingen". Navnet kommer av at denne svingen hadde et svafjell som hadde en form som en pølse. Ved denne svingen har det bestandig stått en spesiell stol "Postmannstolen". Steinstolen har fungert som en stol, hvor folk som var ute å gikk, kunne sette seg ned for å hvile. Margarita Sofie Wang har et gammelt bilde av stolen, som ble knipset i 1921. Ved veiutvidelsen ble denne fine pølsesvingen skutt vekk og stolen ble flyttet inn der den står i dag, men navnet "Pølsesvingen" lever fortsatt. Har også hørt at det veltet en pølsevogn i svingen, derfor navnet. Denne stolen vil nok stå i mange år, det blir nok ikke noen veiutvidelse her med det første. Eiendommen ovenfor svingen og til høyre heter Solbakken. Bygningen ble oppført i 1870 av Lorentz Bruun og var i sin tid bestyrer for brennvinssalget i Kragerø. Folket døpte huset "drankerens minde". Kilen har vært boområde siden 1860. Veien opp til Bergland hadde en flott allè av kastanjetrær som ble plantet på denne tid. Trærne ble hogd ned når veien ved oppkjørelsen til Bergland skulle utbedres i 1980-81, men trærne sto ikke i veien for noe. Meget dårlig planlegging.
Rømerverven
Rømerverven ved sykehuset blir forbundet med båtopplag og båtpuss fra seilskutenes tid. Her sto riggerbua som nå står inne på Berg. Rømerverven ble anlagt av Abraham Georg Rømer (1781-1852). Les mer på linken Berg.
Kjærlighetsstien
Før var det mange stier og smale veier i Kragerø. Kjærlighetsstien var en av dem, og som var mye brukt blant folk. Stien gikk fra Tyssens hus på Bråten, ned forbi Dahlls grefte og forbi Vinterjorde. Er det mulig å gå denne stien i dag?
Lindetreet
Lindetreet på skoletomta ble kanskje plantet når skolen sto ferdig. Bildet er tatt i 2006.
Treet i Løkka
Det store lindetreet i Løkka er meget hardfør, men ble skadet av asfalteringen som gikk helt inn til stammen. Asfalten rundt treet ble fjernet for noen år siden, treet vil nok stå noen år til. Bildet er tatt i 2006. Lind har spredte, hjerteformete, langskaftete blader med tenner i kanten. Det er vårt eneste treslag med utpreget hjerteformete blader (bortsett fra vanlig bjørk og fra ungskuddsblader hos osp). Lindebladene er ofte skjeve.
Sykehushaven
I 1961 sto det nye parkanlegget ferdig, sykehushaven ble en perle ved innkjørselen til Kragerø.
Minneparken
Minneparken ble anlagt i 1946. Det var Harald Meidel som kom med ideen til Minneparken og fikk vekket folks interesse for planene. Selve minnestøtten over de falne Kragerøborgere under krigen er 5 meter høy. 29. september 1946 ble Minneparken åpnet, minnestøtten var dekket av et norsk flagg. Harald Meidel holdt avdukningstalen.
Biørnsborgparken
Musikkpaviljong i parken ble bygget av Yrkesskolen i Kragerø sommeren 1946.
|