| Biørnegruva ligger i et populært turområdet.
137: Biørnegruva
Biørnegruva var den største feltspatgruva i Kragerø. Den var en gang kjent langt utenfor landets grenser, men var bare i Kragerø den hadde navnet Biørnegruva. Driften startet opp i 1886 av Henrik Biørn jr. Han tok ut en last som han sendte til Tyskland, men feltspaten var så dårlig ”sjegda” at tyskerne ikke ville ha den. I starten gikk gruva i tap, men etter hvert ble denne gruva en gullgruve. Det var rovdrift i gruva, kun den beste malmen ble tatt ut. Karene som fikk sving på driften var Andreas Solberg og Aron Andersen. De fikk leiekontrakt med Biørn på forekomstene mot å betale en avgift på 5 kroner pr. tonn. Den som finansierte dette var en steineksportør Larsen fra Flekkefjord. Til å begynne med var det ikke noe kaffehus ved gruven, bare en liten smie. Arbeiderne måtte derfor sitte ute å spise i all slags vær. Kaffehus ble det ikke før de ansatte hadde forpliktet seg til å bære materialene gratis opp fra Rørvik. Malmen gikk med taubane ned til en stor binge ved sjøen, bingen hadde en stor lem som ble åpnet når båtene la til. Det var en vanskelig jobb å kjøre banen, han som satt ved bremsebommen måtte passe nøye på. Ble farten for stor, var det vanskelig for karene i endestasjonen å ta imot. Å stoppe for fort kunne også være risikabelt. Da kunne klypene sleppe bøtta og da ville den komme ned i svimlende fart, da var det bare å komme seg unna. Den siste som kjørte taubanen var Isak Gunulfsen. Da driften var på topp i 1890, var det bortimot 100 ansatte i gruven, mange av de var svensker. Det ble da tatt ut 5258 tonn feltspat. Det ble ikke funnet så mange sjeldne mineraler eller krystaller i Biørnegruva, men noe var det. Noen ganger kom det en kar med navn Leppol Persen. Det var en som reiste rundt i alle gruver og brudd og lette etter sjeldne mineraler og krystaller. Omkring århundreskiftet var den store driften over. Andersen og Solberg sa takk for seg. Andre så muligheter i gruven. Jakobsen fra Flekkefjord fortsatte driften med en stiger som het Rudolf Wilhelmsen. Nå ble det i en tid letet i de gamle skrothaugene etter feltspat. I denne perioden jobbet det bare menn og gutter, tidligere jobbet det også kvinner i gruvene. Det ble tatt ut mange tusen tonn fra skrothaugene. Den gamle taubanen kunne ikke brukes nå, da måtte feltspatten bæres oppover. En ny taubane ble satt opp og driften gikk lettere. Den siste som gjorde et alvorlig forsøk med Biørnegruva var Anthonisen. Han satte opp et knuseverk og skulle fosøke å sjegde malmen på et transportbånd. Det gikk dårlig. Det siste som ble gjort var å fylle igjen den store synken med skrot. Det er mye fin feltspat igjen i gruva, men det får vel ligge nå. Det skal ha vært en som omkom i gruva da han skulle bore opp et ladd minehull. Det var en vanlig dødsårsak i gruvene før. Gruva ble fylt igjen etter at de avsluttet virksomheten, men fortsatt er det et store hull inn i fjellet. Trenger ingen lykt. Et par hull er fylt med vann. N° 58.86554 Ø° 9.37651
Det gamle bildet fra ca. 1900: Sittende som nr. 4 fra venstre er Tor Kivle. Blant de som sitter skal det også være en som ble kalt "Jakken" Jacobsen. Nr. 4 i andre rekke er Gustav Andersen (Grauper'n). Nr. 8 finner vi Ole Clausen "Ole Maistanga" som døde i 1942. Han fikk navnet fordi han bodde på Maistanga. Nr. 9 er Theodor Evensen og Karl Gustavsen. Bakerst i stigen i hvite klær står Isak Gunnulfsen. Det var noen av navnene på bildet.
|
