Her
ligger byens museum Berg-Kragerø museum. Berg er et stort friområde
med skiltet naturstier, badeplasser og utsiktspunkt. Mange gamle og store
eiketrær. Hovedbygningen
på
Berg ble bygget i 1801-1803 av Joseph Albert Moss (1776-1851). Han solgte gården i 1810 til kaptein Cæsar Læsar Boeck, som var gift med Henrich Biørns enke. Bygningen og området rundt ble gitt
i gave til Skåtøy og Kragerø kommune av Henriette Marie Homann
(1866-1943) i 1927. Før hennes død var det ingen som viste at hun hadde testamenterte Berg gård til museums formål i 1927. De kom først fram i 1943 og museet ble restaurert og åpnet 19.Juni 1955. Betingelsen var at det skulle være byens museum.
Berg-Kragerø museum
Kragerø Museum holder til på Berg som opprinnelig var familien
Homans sommerbolig og lystgård. Berg ble testamentert til byen i
1943 med bygninger og innbo av høy kulturhistorisk verdi. Hovedbygningen
som er oppført ca. 1800, ligger i vakre omgivelser ned mot Hellefjorden.
Eiendommen er på nærmere 700 mål som byr på gode muligheter til spaserturer
og sjøbad.
Den gamle eika
Inne på Berg-Kragerø museum står det i bakken ned mot
sjøen en kjempeeik.
Det er et svært gammelt, men det er umulig å fastslå nøyaktig
hvor gammelt dette treet er. De som har greie på slikt, mener det
ikke er utenkelig at det er 1000 år gammelt. Eika har opplevd mye
historie, f.eks da Olav
"den hellige" falt på Stiklestad var eika et ungt tre på ca
50-70 år. I
mange år har vært mulig å stå inne i eika.
"Bestas" hus
I 1982 ble "Bestas" hus ved Kammerfosselva revet, det er en typisk
arbeider- og tømmerfløterbolig.
Det var Knut Buen, Håkon Finstad og Bjørn Sandberg som sto
for forberedelsene. Under dette arbeidet ble det oppdaget noen riper i
et av vinduene. Det var ripet inn et årstall 1874 og et navn Lars
Johnsen. Ettersom skriften står
på hodet fra utsiden, må Lars Johnsen ha gjort dette i forbindelse
med at vinduet ble satt inn. Kanskje ble huset ble bygget om i 1874. Det
var Sofie Langtvet, Kammerfoss som bodde i huset til sin død. Det var Knut
Buen som sto for rivingen og gjennoppføringen
på Berg.
Han har erfaring fra slikt arbeid tidligere. Blant annet sto han for jobben
med å flytte kornbua fra 1823 som sto på Øya til berg
i 1949.
I 1983 sto Knut Buen
for gjennreisingen av huset på Berg med hjelp av Ole Martin Tangen.
Det fikk en fin plassering med utsikt mot vannet fra stua og heia opp bak
huset som det sto i Kammerfoss. Nå for vi se om Berg-Kragerø museum
greier å ta
vare på huset.
Kornbua
Kornbua er fra Vestre Øya og ble bygget som en del av et større anlegg
av Georg Dahll i 1823. Med i anlegget hørte en vindmølle som ble satt opp i 1828 og brant ned i 1830.
Kornbua kom til Berg i 1949. I Kornbua ble kornet lagret før det ble fraktet opp til Mølla på toppen. Det er mange innskripsjoner på bygningen, de fleste er nesten borte etter mange år.
Ankeret
I 1974 ble det hevet et anker på stedet der det finske barkskipet Valona forliste og plassert ved Kornbua på Berg-Kragerø Mueum. Ankerets minneplate har følgende inskripsjon; "- og mang en sjømanns liv fikk dødens krans av tang og siv". Ankeret ble avduket på Berg med en et enkelt arrangement en 17.mai. I forbindelse med vrakauksjonen etter Valona i 1908 året etter forliset, ble ankeret solgt. Ankeret som ble hevet i 1974 ble funnet i balasthaugen etter Valona, og den ene kloen manglet. På grunn av defekten kan ankeret muligens vært brukt som ballast på Valona.
Riggerbua
Riggerbua fra Rømerverven er enda en bygning som ble flyttet til Berg i 1976.
Bua er en skuteverv som i sin tid sto på Marienlyst, ytterst på odden mot
Valberg. Den ble revet når det nye sykehuset skulle bygges. Riggerbua ble satt opp midt på 1700-tallet og tilhørte Peter Andreas Heuch (1756-1825). Han overdro det senere til sin svigersønn Abraham Georg Rømer (1781-1852). Etter ham fikk stedet navnet Rømerverven. Her ble master, rær og rundholter med tilhørende tauverk stelt
og reparert. Alle skutene som var innon riggerboden, fikk navnene risset inn i bjelkene. Det er vel mulig å se disse inskripsjonene ennå? I det tidspunktet Riggerbua ble satt opp, var det Gunnar Øverland som forvalteren på Berg. I bua ligger den gamle koggen til Johan Johansen, "Fram". Koggen har i mange år pløyd sjøen i Kragerø-skjærgården.
206 Berg: Under andre verdenskrig ankom tyske tropper Berg etter Henriette Marie Homan's død i 1943. Det var de tyske styrkene som utførte sprengingen av hulene i fjellet. Bak museet finnes også huler. Det verserte historier om sølv i Valberg-området, men tror heller at tyskerne hadde til hensikt å bruke disse hulene som våpenlagre, lignende de vi finner i Studsdalen. Du kan finne mer informasjon om sølvet på Sølvtoppen.

Kulturminneløypa
Kulturminneåret 2009 i Kragerø startet med åpning av Kulturminneløypa på Berg-Kragerø Museum søndag den 3. mai. Løypa er ca 5 km lang, med start fra parkeringsplassen på Berg. Langs stien er det satt opp 9 opplysningsskilt som forteller litt om kulturminnene som finnes i dette området. Løypa er merket med gult i terrenget.
1. Bergs gamle hovedbygning
Huset er bygget ca 1803 i Louis-seize-stil. Bergs siste private eier, frk. Henriette Homann, testamenterte hele Berg til kommunen som museum og friområde. Mye av inventaret fra frk. Homanns tid er utstilt i den gamle hovedbygningen, og er et eksempel på en sommerresidens eller lystgård fra 1800- og tidlig 1900-tallet.
Parken er i engelsk landskapsstil med sjeldne trær (se skiltene) og spaserstier. Parkens eiketrær regnes for å være over 600 år gamle; den eldste finnes til venstre langs stien nedover bakken til Bergsbukta. Øverst i parkens venstre hjørne er flere store lindetrær plantet i en halvsirkel. De danner et naturlig lysthus. Forpakterboligen, der kjernen kan dateres til 1600-tallet, er antakelig gårdens første våningshus.
Selve eiendommen er på nærmere 700 mål. Merket naturstier er lagt ut i skogen, med start fra veien til Bergneset. Det er også flotte bademuligheter på Berg, bl.a. i Bergsbukta nedenfor hovedbygningen og langs strendene på Bergneset. En kjørbar vei på ca 1 km fører fra parken og utover neset.
2. Gravhauger
De ligger på bakkekammen til høyre for hovedbygningen. Selv om haugene ikke er tidfestet ved hjelp av arkeologiske undersøkelser, er det ikke urimelig å datere dem til yngre jernalder, ca 800 e. Kr, og se dem som gravsteder for folket som bodde her på denne tiden.
Noe annet som kan vise til høy alder på bosetningen her er selve navnet, Berg. Som stedsnavn, er det av typen én-stavelses naturnavn som hører til de eldste her i landet. Andre tilsvarende stedsnavn er Haug, Vik, Nes og lignende. Selv om tidfestning ikke er sikker, kan slike stedsnavn vise tilbake til tiden omkring Kristi fødsel eller enda lengre bakover til nettopp yngre jernalder. Når vi også vet at Berg var bebodd i høymiddelalderen (den nevnes som "Bergh Øde" etter Svartedauen ca 1350) regnes det som en indikasjon på en bosetning som strekker seg langt bak i tiden før vår tidsregning.
Vi vil minne om at alle slike eldgamle kulturminner er automatisk fredet, og at det ikke er lov å grave i dem eller ødelegge dem på annet vis.
3. Utsiktspunkter
Dette ble i sin tid anlagt av familien Homan som et mål for hyggelige ettermiddagsturer i tiden etter at familien overtok Berg i 1820-årene. Steinfundamenter til stien som ble bygget da er fremdeles synlig enkelte steder. To av Berg museets ildsjeler, Håkon Finstad og Mads Olsen påtok seg å gjenskape utsiktspunktene og sørge for at benker ble satt opp der. På folkemunne ble stedene pompte døpt om til "Mads hvile" og "Håkons benk".
Fra utsiktspunktene er det et vidt utsyn over Hellefjorden og bydelen Helle. Nå mest kjent som et boligområde. Tidligere var det stor industrivirksomhet på Helle. Joseph Albert Moss, som bygget Bergs gamle hovedbygning ca 1803, bodde på Helle og eide et sagbruk der. Kan det tenkes at da han så hvor lenge solen skinte på motsatt side om ettermiddagen, ble påvirket til å bygge en lystgård på berg? Mange av Kragerøs rike handelsborgere bygget seg slike sommerresidenser andre steder i Kragerø i samme tidsrom.
4. Limyr
Tuftene, eller kanskje burde en si ruinene, er lett synlige, tørrmurte kjellere etter bygningene som en gang sto her. Det er kun disse ruinene som kan påvises her; andre eventuelle bygninger på plassen kan ha vært så skrøpelige at alle spor etter dem er borte.
Om det var gårdsdrift her er vanskelig å si, det mest sannsynlig er at det bodde husmenn uten jord som hadde dagsarbeid på større gårder og fikk ellers sitt levebrød ved å påta seg forefallende arbeid – som fiskere, isarbeidere, eller sjøfolk. Vi vet at det på ett tidspunkt bodde minst to familier her.
I følge lokal tradisjon var det også skjenkested her i en av bygningene. Plassen lå greit til langs veien mellom Kragerø og Helle, og det kunne sikkert smake med litt sterkt for dem som hadde krysset fjorden. Skjenkestedene drev utskjenkning og solgte brennevin i smått - koppvis, glassevis eller kanskje bare en sup fra kaggen. Etter 1814 var det tillatt for enhver å brenne hjemme, og alle hadde brennevin. Det er beregnet at forbruket var steget til ca. 7 liter ren sprit pr. innbygger i 1840. Er det rart at skjenkestedene ble satt på som fattigmannens trøst og ulykke.
5. Heller
En heller er et naturlig sted i en loddrett fjellskrent som er grunnere enn en hule, og hvor det er mulig å søke ly over kortere eller lengre tid. I og med at denne ligger på ca. 95 moh, har vi lov til å tro at den er blitt brukt av jegere fra vår eldste steinalder. På det tidspunktet, ca. 9-9500 år siden, hadde isbreen trukket seg tilbake fra vårt område. Den lå da et sted i nåtidens Drangedal. Vekten av isbreen presset landet ned slik at havet sto ca. 90 m høyere enn i dag.
Bjørneknuten (186 moh.) og Lovisenbergkollen var da eneste areal på Langtangen som stakk opp av havet, strategisk for jegerfolket som krysset havet sørfra eller fra nåværende Sverige. "Vår" heller lå da i strandsonen, beskyttet mot nord og øst. Nå vi vet at spor etter slike jegerfolk er funnet på gården Haugholt i Sannidal, er det nærliggende å tro at "vår" heller kunne friste som oppholdssted langs veien.
Ingen arkeologiske undersøkelser er hittil gjort ved helleren, slik at vi ikke kan vite sikkert om den ble tatt i bruk for så mange årtusener siden.
6. Rester etter sommerfjøs
Tuftene ligger som tørrmurte kjellerester. Sommerfjøset har tilhørt Øvre Langtangen gård (se post 8) og er antakelig bygget midt på 1800-tallet. De er viktige minner etter en tid da det var tvingende nødvendig å ta vare på all dyrkbar jord.
Innmarka var brukt til produksjon av mat og utmarka til forproduksjon. Sommerfjøs ble bygget i grensen mellom innmark og utmark. I sommerfjøset ble dyra melket morgen og kveld. Her kunne de også stå om det var kaldt ute eller hvis de måtte vernes mot rovdyr. Det gjorde det også mulig å samle all verdifull gjødsel til senere bruk på åkeren.
Melken måtte også bringes morgen og kveld fra sommerfjøset og bort til selve gården. Det var ofte ungguttenes jobb å bære de fulle spannene gjennom skogen og hjem. I hvert fall har en eldre mann fortalt at han minnes at 50-liters spann var "gruelig tunge".
7. Valbergtjenna
Tjenna er et synlig minne om Kragerøs siste istid som varte fra tidlig på 1850-tallet til nærmere 1960. Denne istiden var basert på kommersiell produksjon av naturis for eksport til Mellom- og Sør-Europa. Dammen ble skapt da Johan Martin Dahl fikk demmet opp en bekk i 1860-årene. Fra Valbergtjenna ble det skipet ut ca. 10.000 tonn is hvert år.
Det fantes over 30 isbruk i Kragerø-distriktet. Disse ga kjærkomment vinterarbeid til sjøfolk og gårdbrukere. Isbrukene var ruvende arbeidsplasser med dammer, stall for hestene, isrenner ned til ishusene ved sjøen, og lasteplaser for seilskipene som fraktet isen om våren og sommeren til brukerlandene rundt om i Europa.
Johan Martin Dahl var blant pionerene i denne industrien. Han var tidlig ute med å benytte trerenner til istransport ned til lasteplassene og med å få bygget isolerte ishus til bedre lagring av naturisen. Hans omfattende redervirksomhet hadde sitt utgangspunkt i behovet for transport av naturisen. Johan Martin Dahl var også landets største private bergverkseier.
Gå gjerne en tur rundt tjenna, eller ta tl venstre når du har kommet ut på Valbergveien igjen. Begge rutene leder til demningen som ble bygget for å skape Valbergtjenna hvor det også er utsikt ned på tomten der ishusene en gang lå.
8. Øvre Langtangen gård
Den nåværende våningshuset er bygd ca. 1860 i schweitzerstil, med bratt saltak, stående faspanel og krysspostvinduer (sprossene former en "T"). Gårdens uthusbygninger er for det meste borte. Restene av låvebygningen kan fortsatt sees, og her og der i krattskogen finnes det tufter og grunnmurer etter mindre bygninger. Stedet brukes nå som feriested.
Den første eieren som vi vet om, Albert Biørn, eide gården ca. 1820. I 1845 var den eid av Anders Salvesen. Den var da en stor gård med hest, 8 kuer og 3 sauer. Det ble sådd 1,5 tonn korn og satt 7 tonn poteter. Gården ble så overtatt av Johan Martin Dahl og broren, bergmester Tellef Dahl, begge geologiutdannede og virksomme på mange andre felt, hadde fått ført opp huset for å være overnattingssted for sine mange geologkolleger. Brødrene hadde begge omfattende og verdifulle geologiske samlinger, og hadde lagt merke til at interessante eksemplarer ble borte hvis og når kollegene bodde hjemme hos dem.
9. Det gamle veifaret over Langetangen
Veien finner man spor av flere steder langs løypa. Her er det meget synlig. Som i alle tidligere tiders kystsamfunn, var det også i Kragerø nødvendig å bruke båt for å komme noenlunde raskt fra sted til sted. En ville ha brukt mye lengre tid over land, og det var ikke engang sikkert at det fantes en skikkelig vei. Da måtte en vandre til fots eller i heldigste fall, finne en sti det gikk an å ri på. Fra Kragerø-siden ved Marienlyst (sykehuset) eller Sandåsen var det roskyss, slik det også var mellom Langetangen og Helle. Faret over tangen løp fra Håkonsbukta på Valbergsiden og til Hellefjorden. En del av faret gikk tapt da Johan Martin Dahl fikk demmet opp isdammen. Under tørkesommeren for noen år siden, da Valbergtjenna minket sterkt, ble det igjen mulig å se det gamle faret der det en gang hadde gått en vei.
|