Søk i www.turer.no via Google:
KRAGERØ KOMMUNE

Valberghalvøya

Valberg stiger mørk opp av dypet, og er et stort og unikt turområde med et nettverk av gamle veier og stier. Sjøfolk og fiskere hadde Valberg som et slags sjømerke, når heia sank i havet ble det fangst.
I dag er det ingen som vet hva navnet Valberg har sin opprinnelse i, men det var en kar som fortalte at navnet Valberg stammet fra det norrøne ordet for falk. Falkeberg = Valberg. Valbergheia er høy og bratt og fin for falker å slå seg til i.
Det finnes mange sagn og fortellinger om Valbergheia. En av historiene sier at det bodde et troll inne i Valbergheia ut mot Bærøyfjorden.

(Formen Warberig ble brukt om dette stedet så tidlig som i 1665. Navnet varde henger sammen med det gammelnorske "vardi", som er avledet fra gammelhøytysk "warten" som betyr speide eller vakthold.)

Nå skal vi ta en tur på Valbergheia. Det er mange muligheter, men vi starter der de fleste starter fra. Vi parkerer bilen ved veien som tar oss inn til Øvre Langtangen. Etter ca 100 meter går det en vei til venstre. Dette er den gamle ferdselsveien til og fra Kragerø. Den startet fra Håkonsbukt og gikk over Bresken ned til Nedre Langtangen ved Hellefjorden. På dette strekket var det et skjenkested som ennå kan ses rester av. Dette var et sted hvor man kunne få seg en styrkedrikk. Ved Håkonsbukt var det en skyssbåt som fraktet folk over sundet der hvor sykehuset er i dag og som ble kalt ²Ropetangen². Her var det ikke rutetider, her måtte det ropes høyt for å få skyss over til Valberg. Nok om det. Vi får komme oss vider. Når vi så har gått over brua og forbi Øvre Langtangen, kommer vi snart til noen gamle steinmurer. Det var Sommerfjøset som sist ble brukt på 1800-tallet av Øvre Langtangen. Her kan vi velge å ta stien til høyre langs Valbergtjenna og Grandalen, men vi fortsetter rett frem, men kan ta en avstikker til venstre bort til en flott heller først. Denne har nok mange sittet under og koset seg med en kaffekopp og litt turprat. Vi går så videre på stien opp til Lovisenbergkollen.

Lovisenbergkollen og Barlindheftet
Lovisenbergkollen ligger ved Barlindheftet og er det høyeste punktet på Valbergheia med 186 meter over havet. Fra kollen kan man se det meste av skjærgården, og Jomfruland som en lang tynn strek. Det har i sin tid stått to hytter på Lovisenbergkollen, den ene av hyttene ble bygd av H.C. Monsen på Lovisenberg gård i 1920-årene. Denne lille tømmerhytta ble utsatt for hærværk i flere år, på slutten av 1950-årene var den i meget dårlig forfatning. Materialene etter hytta ble brukt i grillbålet og noe ligger igjen i heia under kollen. Den andre hytta som de fleste har sett som tar turen over kollen, ble satt opp i 1935. Materialene kom fra et hus på Stilnestangen som ble revet. De ble satt i land ved Lovisenberg brygge og bært opp til topps. Det var en tung jobb, så hytta ble ikke stor. Det var en koselig liten hytte med vinduer ut mot skjærgården, som fikk navnet ²Havsyn². Denne ble også utsatt for en del hærværk og innbrudd. Tyske soldater tok seg inn i hyttene under krigen. Edith Kaasa og familie overnattet ofte her oppe. Under krigen så de ofte at lyskasteren på Sjursholmen ved Krikken lyste opp skjærgården på jakt etter fiendlige skip. Det var et flott skue. Før var det også tiurleik å se fra hytta. I dag er vinduene på hytta erstattet med vegg for å hindre innbrudd. Hytta eies fremdeles av Edith Kaasa og familie. På nordsiden av kollen ligger Barlindheftet som skal ha mange fine barlindtrær. Fra gammelt av ble det sagt at det var nonnene på Jomfruland som plantet barlind og de mange sjeldne blomsterartene som finnes her. Det meste av dette ble ødelagt da Valberg hadde sauer på beite.

Sjelden flora
Floraen er usedvanlig rik i Kragerødistriktet, det ble funnet en ukjent plante på Skåtøy i 1949. Det sies at de sjeldne plantene kom med seilskutene som ofte brukte jord som ballast. Det er ingen tvil om at skutene kom hjem med jord og fremmede frø, fra andre land. Plantene har nok vært her en kort stund, men de har nok forsvunnet igjen på grunn av klimaet. Ved Åtangen og Grønåsen finnes det Buskvikke som er en meget sjelden plante på disse kanter. I den bratte siden av Valbergheia fins Bergfrue eller Fjelldronning. Det er en typisk høyfjellsplante, på vestlandet hender det at den kryper nedover de stupbratte fjellsidene ned mot vannet. Østover finnes den bare her i Valbergheia.

Lovisenberg
Denne imponerende hovedbygningen på Lovisenberg ble bygget av Georg Christian Heuch. I 1788 giftet han seg med Lovise Christense Kraft, og i anledning sitt bryllup bygde han denne bygningen, som han kalte Lovisenberg til ære for sin hustru. Lovise Christense Heuch ble sittende igjen med gården etter Georg Christian Heuch sin død i 1804. De hadde en datter Halvordine Nicoline Heuch som døde i barselseng i 1811, og Lovise selv døde samme år. Lystgården ble overtatt av hennes sønn i første ekteskap Thomas Nielsen Møller og hans kone. Han bodde på gården til sin død i 1822, 46 år gammel. I 1831 opplevet enken å se gården bli tvangssolgt til hennes bror Tønder, som så eide gården til sin død i 1834. Da ble gården solgt til Peder Thomessen Blankenberg. Han var bror av Claus Thomessen på Frøvik, og drev Lovisenberg som bondebruk. Fra dette tidspunktet kan Lovisenberg ikke lenger regnes som lystgård. På uthuset sto det en værhane med årstallet 1776, dette har ingenting med uthusets alder å gjøre. Det sies at uthuset er eldre. Våningshuset sto ferdig i 1776, for det samme årstall sto innhugget i en av veggstokkene i annen etasje. Lovisenbergkollen har igjen fått sitt navn fra Lovisenberg gård. I 1993 brant gården ned og uerstattelige verdier gikk tapt. Fjøset står på en høy grunnmur laget av stein fra de mange gamle og fine steingjerdene som var på eiendommen. Det elektriske lyset kom til Lovisenberg i 1918, og like etter kom telefonen. Langs Hellefjorden har det bodd folk siden vikingtiden, det har vært en del funn av redskaper fra denne tid omkring Helle og langs fjorden som beviser dette. I 1935 ble det funnet steinalderøkser og pilspisser i Hestehagen, som er Lovisenberg camping i dag. En av øksene ble gitt til Berg-Kragerø Museum. Etter en liten stopp på Lovisenbergkollen tar vi turen ned til Bjørnekollen og tar en kaffekopp mens vi nyter utsikten, som er den flotteste på hele Valbergheia. De som bodde på Lovisenberg gård fikk laget et turmerke av Bjørnekollen, som jeg har tegnet på nytt. Etter en lang pause på Bjørnekollen går vi ned til stien som går ned til Lovisenberg Camping, her tar vi til høyre, etter noen meter er det en sti som tar av til venstre mot Valberg bruddet. Denne stien er meget flott og går i en eldre skog. Men vi skal ta neste sti som tar av til venstre mot Bjørneknuten. Vel fremme ved utsiktsplassen på Bjørneknuten kan vi ta en liten pust og nyte utsikten og kanskje skrive seg inn i boka som ligger her. 

Bjørneknuten
Bjørneknuten på 150 moh. ligger på Valberg-delen. Stien fra Valberg til Bjørneknuten er en gammel vei, bygget som tur og arbeidsvei i 1850-årene av Dahll. Du kan følge den fra Øygarden som var gartnerboligen til Valberg. Noen steder kan du se tydelig den steinsatte veien. Tidligere var det flott utsikt fra toppen av Bjørnknuten, men det har grodd igjen. Utsiktspunktet er flyttet litt lenger ned, der benken står i dag. Det er et sølvsagn om Bjørneknuten. Det var så eventyrlig og lokkende at geologer var på befaring, og etterlot seg merker i stein for å merke stedene de hadde sjekket, men Bjørnknuten består nok for det meste av gråstein. Hadde det vært sølv i heia, hadde knuten vært borte i dag. Navnet Bjørneknuten og Bjørnekollen kommer fra dyrenavnet. Lille Bjørneknuten står i dag fare for å bli spist opp av Norsk Hyperit som stadig nærmer seg. Etter en liten pause ved utsiktsplassen på Bjørneknuten, går vi videre på stien som følger kanten på sørsiden av knuten. Snart deler stien seg, til høyre svinger stien bratt ned mot Grandalen. Vi tar stien som går rett frem og etter hvert bringer oss rundt Lille Bjørneknuten. Når vi nærmer oss Valberg-bruddet er den gamle stien stengt. Vi må ta stien som tar til høyre. Her går stien delvis langs en slags grøft. Dette er en gammel vannrenne som ledet vannet fra myrene ovenfor og ned til Valbergtjenna. Renna ble sansynligvis laget for å få mer vann i kjenna under istrafikken. Når vi har kommet ned på hovedstien igjen som følger bruddet bortover, kommer vi snart ned til Øygarden. Her tar vi til høyre og over jordene og bort til dammen i Valbergtjenna, Herfra er det ikke lange biten bort til Valbergveien, litt kjedelig å gå de siste meterne på vei, men det får gå.

Valbergtjenna

Valbergtjenna er kunstig oppbygd, og var tidligere bare en liten pytt. Istrafikken i Kragerødistriktet begynte i 1840-årene og mange vann ble demt opp. I 1860-årene ble Valbergtjenna demt opp til en stor isdam av Dahll. Han kjøpte opp Langtangen og Øygarden eller (Ødegården) som blir lagt under Valberg. Arbeiderne hadde et kaffehus på det flate fjellet sør for tjenna, herfra gikk også isrenna ned til sjøen forbi Dammen som er den lille tjenna ved veien. Etter at istrafikken tok slutt, ble isen på Valbergtjenna kun brukt til å gå på skøyter. Valbergtjenna er fremdeles et populært utfartssted vinterstid. Før ble det arrangerte både skøyteløp og travkjøring her. KIFs skøytegruppe hadde klubbløp på Valbergtjenna. Her går stien østover mot Grandalsbukta og man kan ta stien opp Grandalen som er deler av unnarennet på den store hoppbakken. Bakken hadde sitt siste renn i 1950-årene.

Valbergbruddet
Valbergheia er en kjempe av en gråstein, men er rik på mineraler som ellers i Kragerø. Trond Spillhaug har en stor og flott samling fra bruddet på Valberg, samlingen består av flotte krystaller i alle varianter, noen meget sjeldne. Det er funnet ca. 70 forskjellige mineraler i bruddet. Men det er Olivin-hyperit som blir tatt ut i bruddet, det er en gabbro som er dannet som smeltemasse dypt i jordskorpa. Denne bergarten er meget hard og seig, og egner seg meget godt til veidekke, og den binder seg godt til asfalt og betong. MacAdam eller A/S Norsk Hyperite ved Valberg som det heter nå, kommer stadig nærmere Lille Bjørneknuten, og dette turområdet står i fare for å bli ødelagt. Det blir nå tatt ut ca 550.000 og 600.000 tonn av bergarten hyperit årlig, det er en tung og hard stein som egner seg godt både i asfaltblandinger og som kystsikring i moloer og bryggeanlegg. I 1950-årene ble det tatt ut ca. 15.000 tonn årlig. Det var George Dahll sammen med engelske interesser som startet produksjonen i 1913-1914 og kundene var England og Holland. Bedriften fikk navnet ValbergMacAdam AS. Navnet MacAdam kommer av en skotte ved navn MacAdam, det var han som forsket frem en type veidekke som senere ble til asfalt. Allerede i februar 1915 under første verdenskrig stoppet produksjonen. Etter krigen startet driften opp igjen. Under andre verdenskrig ble det også noe stans i produksjonen, etter krigen fikk Dahll en kontrakt med den nederlandske staten. Steinen ble lastet om bord i lektere og videre opp i jernbanevogner. NBå blir steinen lastet direkte i båter. Det var på det meste 85-90 mann som jobbet her. I 1984-85 var produksjonen på 204.000 tonn og det var rundt 16 mann som jobbet på anlegget. I 1984 sto det nye anlegget med tunnellen ferdig og utskipningskaia ble flyttet til utsiden av Valbergheia mot Bærøyfjorden. Tunnellen som går igjennom heia er omkring 300 meter, og er det største tunellarbeidet i Kragerø siden Kragerøbanen ble anlagt i 1927. Det gamle knuse- og utskipsningsanlegget i ytre Kilen sto noen år til før de begynte å rive det i 1988-89. Noe av anlegget var så dårlig at det kunne rase av seg selv.

Delingsåsen
Delingsåsen ble skutt vekk av Norsk Hyperit AS engang på 1960-tallet. Bruddet ved Delingsåsen ble påbegynt ca. 1954. Navnet Delingsåsen kommer sansynligvis av at grensa mellom nordre og søndre Kalstad gikk over her. Delingsåsen lå ca. 100 meter over havet og var ikke like høy som Bjørneknuten og Lovisenberkollen, men åsen hadde et mektig utsyn utover skjærgården. Delingsåsen var like flat på toppen som Bjørnekollen og hadde noen naturlige trappetrinn i fjellet. Området var et populært utfartssted, skoleklasser var ofte på tur opp hit.

Slottet under Valbergheia

Det første huset på Valberg var en villa som Johan Dahll bygde i 1872 og som brant ned i 1898. År 1900 ble slottet satt opp på samme grunnmur som villaen hadde stått, i 1962 ble dette slottet revet. Det var en kombinasjon av betong og stein som ble brukt og som ikke lot seg restaurere. Det hadde mange likhetstrekk med Oscarshall på Bygdøy. Det ble brukt stein fra eget fjell, egentlig skulle denne steinen gått til en av Londons jernbanestasjoner. Det var olivin-hyperite og pegmatitt-granitt som ble brukt. Huset som står der i dag er det tredje huset på samme grunnmur og annen etasje er Jørgen Rendtlers hus, Kringsjågården fra Jens Lauersøns plass, som ble flyttet og satt her. Kringsjågården som det ble kalt, ble bygget i begynnelsen av 1700-tallet og sto der Sentrumsgården står nå. Fra huset til Dahll går det en gammel vei med stabbesteiner opp til det som var engang flotte jorder ved idylliske Øvre Valberg under Delingsåsen. Her hadde de kuer på beite. Det var flere bosteder her oppe, før bruddet startet sin virksomhet i 1913.

Malmhella
Dette stedet har vært bebygd siden 1600-tallet, og er en liten idyllisk plass ved sjøkanten under den mørke Valbergheia. I heia over Malmhella skal det ha bodde en kar som hette Ole Valberg. Han drev fuglefangst her engang på 17-1800-tallet. Et av husene som står her, har blitt flyttet fra toppen av Hegrefjell. Det var veldig vanlig og flytte hus før i tiden. Nå går det en fin spaservei ut til Malmhella, men det er privat. Man må ta seg gjennom et par hager for å komme videre på stien som går frem til utskipningskaia til Norsk Hyperit. Her møter du et stort skilt som sier at nå kan du ikke gå lenger. På stien passerer du en stor flat stein, her er det liten vannkilde som ble kalt "Annes brønn". Huset som engang sto her bodde det et par som hette Peder og Anne. Ytterst på kanten over Malmhella er det en gammel dam. Den ble sannsynligvis laget for å demme opp vannet som kom fra myrene rundt Delingsåsen, men hvorfor og når har jeg ikke funnet noen opplysninger om. Det kan ha vært et vannbasseng for husene under på Malmhella, eller en isdam som det var mange av i Kragerø.

Nedre Langtangen
På 1700-tallet ble det anlagt et trykkeri på denne praktfulle gården, som kunne trykke mønster på stoffer. Omkring 1890 etablerte Simon Langetangen som 19 åring et isbruk. Det første han gjorde var å demme opp jordet foran husene og drev det frem til 1917. Formannen på Langtangen het Karl Thorsen. Isen på Langtangen hadde god kvalitet. I 1920 ble det solgt til Karl Thorsen ²Is-Thor² som drev isdammen og bodde der til sin død. Dammen ble renset hvert år, det var derfor isen på Langtangen var kjent for sin gode kvalitet. På Langtangen lå ishusene høyere enn dammen, så de måtte kjøre isen opp med hest. En senere eier, Simon solgte til Gustav Reichelt, og som i 1917 tørrla tjernet og brukte plassen til hesjing av høy. Det var også åtte kuer på Langtangen på denne tiden. Ismesterboligen i sveitserstil ble ombygget av Simon Langetangen i 1900 og er i dag fredet. I 1990-årene fikk huset sjøen sin tilbake etter at den hadde vært borte i mange år. Det var de nye eierne Ragnar og Svanhild Skauen som satte istand demningen. Da regnet satte inn, varte det ikke lenge før tjernet var tilbake.

Langs Valberg i båt

Det er mange som har tøffet langs den mørke og bratte Valbergheia, men det er få som vet om alle stedsnavn og sagn som knytter seg til den mørkeste heia i skjærgården. Hvis du tar båten fra Malmhella kommer du først til utskipningskaia, her sto det en stor trekantet stein som ble kalt "Sukkertoppen". Så har vi navn som Mollbakken og Griseryggen. Hvis du nå tar og løfter blikket opp i Valbergheia kan du få øya på "Valbergkongen". Det kan se ut som noen har malt et ansikt i heia, men det er dannet av naturens hånd og kan ses bare forfra. Videre kommer vi til en plass "Lasterrenna". Det var en tømmerrenne, bruddet har også tippet ut stein der. Hvis du ser oppover i heia igjen, kan man tydelig se en stripe av vegetasjon som går skrått oppover i den bratte heia. Det er "Ola Halvpæls vei". Det var et veddemål, hvis gutten klarte å klatre opp, skulle han få 3 pæler brennevin. Gutten kom opp og fikk sitt brennevin. Vi kjører videre og kommer til "Sofaen", en behagelig stein å se på. Like ved siden av, står det en stor stein "Blomsterpotta". På toppen av denne steinen sto det et lite tre i en mannsalder, men er nå borte. Nå kommer vi til Steinbukta som har mye stein, men stein er langs hele Valbergheia, så hvorfor akkurat denne plassen fikk sitt navn er usikkert. Da kommer "Kjerringskrevet" som sier seg selv og videre til "Drengskotet".

Drengskotet

Navnet kommer fra historien om tjenestegutten som kjørte tømmer i Lovisenbergskogen. Bonden fikk se at gutten var redd for å kjøre helt ut til stupet for å hive av tømmeret. Det var å kaste bort tiden på slikt. "Slik skal du kjøre, sa bonden". Han river tømmene ut av nevene på gutten og viste hvordan man skulle gjøre dette. Dermed kjørte bonden med både hest og lass utfor stupet. Mot slutten av 1800-tallet var Lovisenbergskogen uthogd. Så kommer vi til Oterbekk som mange trodde at navnet kom av dyret Oter, fordi det var mange spor etter Oter her om vinteren. Navnet kommer sansynligvis av en Odderbeck som først kom til Lovisenberg som da hadde navnet "Braaten". Han kjøpte størstedelen av Valberghalvøya og Langtangen i 1741. Under de store steinene som ligger ved Oterbekk er det en olle med godt drikkevann. Olla tryter ikke om det tørker andre steder. Et annet sted lenger oppe i heia ved øvre Bråtane er det også en olle som det ble hentet vann fra i tørre somre. Vi seiler videre til de "Gule skjæra", her bodde det en familie som hette Nils og Karoline med barneflokken sin. Husene ble flyttet for mange år siden. I gamle tider lå det ofte fantebåter i den lune bukta innenfor skjæra. Så har vi Hvitskjærbukta og odden som det en gang var en kolonial for de fastboende og fra skjærgården rundt.


Hvitskjærodden
Dette er et meget gammelt bebygd sted, "Jernringodden" var det gamle navnet på stedet. I 1762 ble Rasmus Thorsen dømt for å ikke ha betalt leie for Hvitskjær og for å ha hogd i skogen til Odderbeck. Huset hørte til Lovisenberg "Braaten" og sto der til høsten 1890. Eieren av Lovisenberg da, Søren Monsen solgte det til nedrivning. Den siste som bodde der var Andreas Hvitskjær. Stedet har også hatt kolonial.

Trollkjerringa

Et sted i den bratte og mørke Valbergheia kan det se ut som at det har vært sølt med fløte eller rømmegrøt. Sagnet forteller at det kom en trollkjerring fra Fossing seilende på en takke. Hun skulle til barsel i Valbergheia. Hun kom med stor fart gjennom Skiensund, mot Skarholmen så den ble delt i to, derav navnet Skarholmene. Og videre mot Valbergheia så rømmefatet ble knust og grøten rant nedover fjellsiden. Det kan tydelig sees, både i skaret i Skarholmene og de lyse stripene og flekkene utover fjellet.