Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

       

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

 
Søk i www.turer.no via Google:
KRAGERØ KOMMUNE

Kyststien

 

 

Kyststien fra Fossing til Helle
Den første delen av kyststien i Kragerø fra Fossing til Vestre Borteid ble ferdig i juli 2011, opparbeidelsen startet våren samme år. Det var Else Bjørg Finstad og Sam Lunøe som valgte ut stien sammen med grunneierne. Det var en gruppe fra Delecto som ryddet stien, felte trær, laget trapper, broer og merket løypa med blått.
Stien følger stort sett de gamle ferdselsveiene. Opplegget er et samarbeid med NAV og ett nasjonalt sammenhengende prosjekt fra Oslo til Stavanger. Stien starter egentlig fra Fossing ved kommunegrensa til Bamble, men å gå hovedveien er ikke spennende. I oktober 2011 hadde Kragerø Turistforening sin første tur på kyststien, det var 15 personer med på denne flotte turen. Vi startet turen ved Mørkvikveien og avsluttet ved Vestre Borteid, det er en lengde på ca 9,5 km og ca 3-4 timer inkl. en liten pause.
Navnet Fossing stammer fra foss og fjord. Innerst inne i Fossingfjorden har det vært mye virksomhet, bl.a. handel, tresliperi og skuteverver. De siste som drev butikk på Lindetangen i Fossing var Jens og Dagny Knutsen. Om vinteren hadde Dagny jobben med å hente varer fra gården Grummestad, hun dro varene på kjelke over isen på Grummestadvannet og ned til butikken i Fossing. Fra gammelt av het det Gromstad, hvorfor det ble til Grummestad er usikkert. Tidligere var det også butikk ved Mørkvik og Bråten, men i kortere perioder.
Fra innerst i Fossing og langs hele kyststien går vi tilbake i tid, inn i Kragerøs kysthistorie. Det var ett livlig samfunn, det var handel, jakt, fiske, jordbruk, istransport, gruvevirksomhet, skipsbygging og trevirke, det er spor helt tilbake til steinalderen.
Det er flere som blir skuffet at de ikke får sett mer av sjøen. Når du går kyststien må du ta deg god tid og ta noen avstikkere fra stien, da får du med deg flere av severdighetene.
Der Mørkvikveien tar av fra hovedveien bor Karin og Arne Bråten. Karin baker steinovnsbrød på en gammel steinovn hver fredag, for salg. Det blir også bakt noen kaker, det er for det meste hyttefolk som er kundene. Ellers er huset som ett museum, de har en stor samling med kolonialartikler, gamle kolonialvarer, reklameskilt osv.
Vi parkerte på Mørkvikveien ved den store trekantede steinen, som av lokalbefolkningen blir kalt ”Sukkertoppen”. Her ser man også den gamle steinsatte Mørkvikveien som sansynligvis ble laget i forbindelse med iseksporten. Den ligger noe høyere i terrenget og er muligens den eldste veien i distriktet. Mørkviktjenna var en istjenn og var mye større enn den er i dag, det var også en istjenn til, lenger utover Mørkvikveien. Under iseksporttiden (1850 til 1914) var tjenna ca 2 meter høyere. Det sies at man kan se i fjellet hvor høyt vannet sto den gang det var en istjenn. Isen ble fraktet ned til Bjelkevika hvor isen ble lagret i det store ishuset. Det var mer penger å hente i iseksport, derfor ble det som tidligere var dyrka mark, demmet opp til isdam. Etter iseksporten ble tjenna uttappet og oppdyrket igjen. Det var de som hadde Mørkvik som drev isdammene her. Hvordan isen ble fraktet her, om det var isrenner eller med hest og kjerre er usikkert.

Bjelkevik
Vi går ett stykke Mørkvikveien før vi tar av ned til Bjelkevik. Plassen har gått ut fra Mørkevik, her ble det bygget første gang omkring 1835, straks etter ble huset flyttet til Bråten. Det ble bygget nye hus på Bjelkevik. Her lå det store ishuset hvor de lagret isen, som ble fraktet fra Mørkviktjenna. Hvis du tar en avstikker fra kyststien, ut mot odden ved Bjelkevik, ser du den store steinmuren hvor ishuset sto på, og de gamle fortøyningsboltene. I mange år etter at denne virksomheten ble avsluttet ca 1914 var det enorme mengder med sagmugg igjen.
Hele sommeren igjennom var det livlig ved ishusene dersom forholdene og isprisene var gunstige. De store skutene fylte nesten hele fjorden, det var ofte barkskip som ble brukt i isfarten. Rundt århundreskiftet 1900 begynte det også å komme dampskip inn i isfarten.
Odden ut for Bjelkevik blir kalt ”Kaffehuset”, her sto det et lite rødt hus hvor isarbeideren varmet seg med en kopp kaffe. Etter iseksporttiden var det lille huset bebodd blant annet av Bjarne Mørkvik i mange år, før det ble fjernet ca 1960. Det var eierne av grunnen som fikk det fjernet. Ytterst på odden er det hugget inn et hakekors i fjellet, ett minne fra en tysk soldat? Det er ikke oppdaget mange signaturer fra den tyske soldat i Kragerø, vet kun om en signatur i fjellet ved Frøvikveien. Jeg vet at det var tyske soldater i området, de hadde planer å lage en bilvei fra Askeklova langs Skjærsjøen og Skjærsjøliane og ned til Fossing. Dette var også et område det var mange motstandsfolk. Ved ”Kaffehuset” var det også store garnvinner hvor man trakk opp garna for tørk, de på Bjelkevik drev stort innen fisking.
Vi går videre mot Bråten, dette bostedet ble omkring 1870 kjøpt av Lars Mørkvik. Bebyggelsen ble påbegynt i 1869. I jordene på Bråten ble det funnet en godt bevart spydspiss fra steinalderen av flint i 1960-årene. Det er gjort flere funn i Fossing, ved Salteidet ble det også funnet noe. Interessante funn ble gjort på Fosstveit ved Grummestadvannet eller Gromstadvannet, det var en økselignende gjenstand av bronse. Tidligere har det også blitt funnet 5-6 gjenstander på samme sted som kunne stamme fra vikingtiden. Det synes å være spor fra steinalderen, bronseladeren og vikingtiden.
Her ligger også Fossing skole, skolen ligger ved en liten bru. De fleste ungene måtte bruke stier for å komme til skolen. De som bodde på Barmsøya måtte ro over, da det ikke var bro den gang. Det var ofte en lang og tung skolevei gjennom skogen, spesielt vinterstid. Vinterene med mye snø som det var mange av før, var denne lille brua en populær plass. Det ble hoppet fra brua og ned i dype snøfonner som la seg under. Den siste læreren på skolen var Gustav Ludwig Lorentzen, før den ble avviklet. Han må ha likt huset veldig godt, han kjøpte skolen av kommunen og bodde der i mange år.
Neste plass vi kommer til er Solheim. På Solheim var det ett postkontor, som ble lagt ned før 1960-årene. Fra 1913 var det Knut J. Bråten som hadde jobben med å bringe posten fra Kragerø til Fossing. Fra 1919 ble posten som skulle til Fossing hentet fra Helle. Han hadde denne jobben frem til begynnelsen av 1950-årene. Det ble mange mil med vandring langs Fossingveien. Marie Tangen hentet posten ved Fossingveien for og bringe den ned til Solheim.



Barmskilen
Vi går videre på kyststien som nå går litt ovenfor Tangen og Barmsøya. Barmen betyr brem eller kant, brukes om brede viker og øyer. Inne i Barmskilen kan man se gamle fortøyningsbolter etter istrafikken. Omkring 1868 ble Barmsøya ryddet og bygget av Alf Nilsen fra Gjerstad. I 1950-årene vokste det opp 4 gutter på Øya. Disse Tangene brødrene og andre i distriktet fkk laget en fotballøkke på øya, som ble kalt Øya-Stadion. Det var en guttegjeng som startet klubben ”Varg”, de hadde også egen klubbavis ”Grashoppa”. Broen som går over til øya ble satt opp i 70-årene og ble bygget av Tangen, de som bodde på øya. Det er den lengste gangbrua i Kragerø.
Herfra går stien ned til strandkanten ved Barmskilen, stien følger strandkanten for så å gå inn i skogen langs Barmselva og komme ut på Stavnesveien. Ved Barmskilen hos Ole Tangen ble det funnet en del flintavslag og en steinøks rundt 1990. Dette ble funnet ca 20 meter over havet og mulig stammer det fra jordbruks revolusjonen i steinalderen. Funnet ligger på museum i Oslo under navnet Tangenfunnet.
Vi går ett stykke på Stavnesveien mot Stavnes for så å ta av til høyre på Valsundveien som er en ny vei. Det er ett lokalt sagn om en Hval som satt seg fast i sundet, men på kartene er navnet skrevet uten ”H”. Navnet Stavnes kommer av langt fremstikkende halvøer og nes. Nesten nede ved Valsund tar stien av til høyre inn i skogen og kommer ut ved Skippervik. Plassen var en del av Dyvika og navnet kommer av at det bodde en gammel skipper der. Etter et langt stykke på skogssti igjen, kommer vi ut på veien som går ned til Dyvika. Her går stien forbi en gammel grunnmur som det fortsatt står rester etter gammelt gårdsutstyr igjen. Vi går på vei noen meter mot Dyvika og stien tar av imot høyre inn på en gammel gruvearbeidervei. Her har det vært litt prøvedrift på pegmatitt, i fjellet til venstre er det en liten tunnel og et hull fyllt med vann etter dette. Fossing og Soppekilen hadde gode havnemuligheter og det har vært flere knauser hvor det har vært ubetydlig prøvedrift av pegmatitt. I dette området ligger pegmatitten i en glimmerrik gneis. Nok om gruvedriften.

Soppekilen
Vi går videre på kyststien til vi kommer til Øvre Soppekilen, der gården har rast sammen og inn på Soppekilveien. Det var arbeidere ved Langøy gruver som ryddet plassen og bosatte seg her omkring 1800-tallet. Dette har også vært en plass under Dyvika.
Nedre Soppekilen er neste sted vi kommer til, denne plassen ble ryddet og bebygget på 1880-tallet. Nå er det folk fra Oslo som benytter denne plassen som sitt sommersted, de har satt opp en hytte ovenfor det gamle huset og holder plassen i stand. I hagen ved huset står det ett stort valnøtt-tre. Det var mange hager i gamle Kragerø som hadde valnøtt-trær, det var sikkert mange sjøfolk som tok med seg ett hjem for å plante det i hagen sin. Sigbjørn Larsen ga ett valnøtt-tre til kommunen i forbindelse med utgivelsen av boka ”Malernes Kragerø” i 1996, det ble plantet inntil fjellet ved bussholdeplassen?
Det går fine stier rundt hele Soppekilen og som har fredede våtmarksområdene med mange fuglearter. Fastboende mener at det var flåter av tømmer "sopper" som ga kilen navnet, men her er det ingen elv eller bekk som renner ut. Der det var en fløtningselv som hadde utløp i sjøen ble det ofte laget "sopper" men en slik elv renner ikke ut i Soppekilen. Hva da med navnet! Ved Soppekilen er det veldig mye sopp, det kan være så enkelt?
Her kan man velge å ta en avstikker ut mot Båten og Eidet som har en flott sti som går i strandkanten hele veien ut. Plassen Båten ble ryddet og bebygget omkring 1880 årene, her finner vi også en gammel gruve fra samme tid hvor de tok ut feltspatt og kvarts. Like ved gruveinngangen er det risset inn to ansikter, det skal ha vært en svenske som jobbet i gruva som har risset det inn. Fra gruva gikk det taubane ned til stranda. Gruva ble skutt i stykker, nå er det bare et åpent brudd. Når du er ved Båten kan du ta en tur opp til Båtheia. På toppen er det et stort fjell som ligner på en båt som ligger med kjølen i været. Derfor navnet “Båten”. Båtheia ligger på ca 60 moh. Her har du flott utsikt utover Soppekilen og Kjøpmannsfjorden, ved Båtheia står ett av de best bevarte steingjerde i Telemark fra denne perioden. Skogene langs hele kyststien har mange store og små steingjerder. Steingjerdene er trolig et grensegjerde og ble bygd rundt 1770-årene. I denne perioden ble folk i Norge stimulert til å drive landbruk og det ble reist mange slike gjerder. Bøndene ble belønnet for å sette opp steingjerder. Det har stor bevaringsverdi og er et unikt kulturminne for Kragerø.
Nei, nå har vi kommet et stykke vekk fra kyststien, vi starter igjen ved Nedre Soppekilen og begynner på det fineste strekningen på kyststien. Her passerer vi en vannolle. De som bodde på Borteid gård hadde alt de trengte, men vann var det lite av i regnfattige sommre. De hentet vann fra denne vannkilden. Stien følger strandkanten et langt stykke og vi kommer til Slåtta eller Bakke som det het før. Det ble ryddet, bebygget og dyrket omkring 1850-årene. Det er Trygve Børresen som eier plassen i dag. Plassen benyttes som sommerbolig. Ved Slåtta er det risset inn initialer i fjellet – “Ole Olsen 1859”. Han risset inn dette som et minne før han dro over til Amerika. Han kom aldri tilbake igjen. Vi går videre til ett stiskille. Her kan man velge å ta en avstikker opp til Hegrefjell 100 moh. som har den beste utsikten i hele området, med storslått utsikt over skjærgården. Det er merket med blått helt opp. Det er som å komme til snaufjellet, veldig fint terreng å gå i. En gang rundt århundreskifte 1900, eller slutten av 1800-tallet herjet det en stor skogbrann over Hegrefjell, det meste ble svidd ned. Istenfor å gå samme vei helt ned, kan du fortsette der du tok av opp til selve platået Hegrefjell. Da går du rett fra snaufjellet og du går ned i en tett urskog. Det er som å komme ned i en stor grønn sal. Det er mulig noe tynne solstriper som slipper igjennom grantaket. Her går det en fin sti helt til du kommer ut igjen på kyststien ved Skottmyr.
Navnet Hegrefjell kommer av at det tidligere hekket mye hegre i området. Stien over Hegrefjell går forbi et flott steingjerde, det har også vært dyrket mark her oppe. Et av husene som sto på Hegrefjell ble flyttet til Malmhella på Valberghalvøya i 1865.
Vi velger å gå samme vei ned og fortsetter langs kyststien, vi går forbi ett sted som heter Sølvodden, navnet kommer av at det var de ansatte på sølvvarefabrikken som hadde hytte her. Eiendommen er nå solgt. Det står en flott vannpost på stedet. Stien går nå inn i en del av Skjærgårdsparken, stien følger stort sett strandkanten frem til allmannebrygga som er ett sjeldent syn i skjærgården. Formålet med Skjærgårdsparken var å ivareta allmennhetens friluftsinteresser, den ble offiselt åpnet i 1994. Det er bare den ene halvparten av brygga som er allmannebrygge og tilhører Skjærgårdsparken. Den andre delen er privat, men hvilken del er for allmennheten og hvem del er privat er det ingen som vet. Det er sikkert det samme? Soppekilen har ihvartfall en allmannebrygge, men flere av de største øyene i skjærgården har ingen. Her er det greit å ta to minutter å nyte utsikten utover Soppekilen før man går videre opp ”Klova” og inn i landet igjen, fordi dette var siste gang vi ser sjøen på denne turen langs kyststien. Stien fortsetter helt frem til Skottmyr og ut på Borteidveien. Her følger stien Borteidveien et stykke til. Stien tar av til venstre inn på en skogssti ved Moltemyra og ut på veien til Vestre Borteid. Mot Vestre Borteid passerer vi et par store isdammer.

Fra Vestre Borteid til Helle
Denne sløyfa av kyststien kom senere, tidligere gikk stien på Fossingveien helt frem til Måneliheia på Helle. Det var kjedelig. Nå er det en fin og variert sti som går i Skarboskogen. Når kyststien fra Borteid, kommer ut på Fossingveien. Her må du ta til høyre for å gå på Fossingveien til du kommer til en grusvei som går opp til venstre mot Lia. Her var det ikke skiltet ordentlig. Kyststien følger veien et lite stykke før den tar av til venstre på sti. Stien går forbi Jansknuten. En liten avstikker opp til utsiktspunktet. liten hytte og platting med benk og bord. Flott rasteplass med fantastisk utsikt. Stien går videre i flott skogsterreng. Vi passerer en gammel grunnmur, vi går over en isdam. Litt kulturminner hører med til opplevelsen. Stien går forbi en lang og flott heller, en naturlig severdighet. Vi kommer over høyden Leiken, her er det mulig å finne flotte utsiktspunkt. Stien er nå på det høyeste punktet før stien går nedover til Urdalen ved den gamle Skarbo skole. Videre går det flott bred sti frem til Kleivaveien.

Kart 1712 IV Kragerø eller Turkart Kragerø