Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

       

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

 
Søk i www.turer.no via Google:
KRAGERØ KOMMUNE

Kil

Det som gjorde Kil til hovedstaden i Sannidal 1880-90 årene var istrafikken.
Kil betyr en smal inntrengende vik. Kil er bygd delvis på Rinde og Torsdals grunn og hadde kommunehuset for Kragerø frem til 1666. I 1880 årene var det mye skipsbygging og issjau på stedet. Torsdalskjenna ble grunnlaget for den store istrafikken fra Kil. Før istrafikken kom var Kil et knutepunkt i trafikken oppover til Drangedal og Tørdal og en stasjon på veien til Kragerø fra disse distrikter. Det var midten av 80-årene at man begynte å ta is på Torsdalskjenna, det var brødrene Jensen i Kragerø som først satte i gang istrafikken i Kil. På ”fjellet” nedenfor der hvor Kils bedehus var, ble det bygd store ishus. Senere ble det bygd store isbinger som sto til dels på Menstads og Halvor Thovsens eiendom.
Om høsten før kulda satt inn ble Torsdalskjenna ryddet for gress og rusk langs strandkanten. Det ble rodd langs stranda for å slå gresset som vokste opp fra bunnen ut fra land med kniver og ljåer på lange stenger. Det var om å gjøre å få så fin og ren is som mulig. Kom det snø, ble det måking på kjenna. Hvis ikke isen var fri for snø, var det fare for snøis. Snøisen var mindre verdifull enn stålisen, men samtidig var måkingen en strek i regninga for eierne av isbrukene, men en velkommen fortjeneste for arbeidsfolkene. Når isen var dårlig i Torsdalskjenna, ble det satt i gang issjau fra Lofthaugkjenna. Det var ca 30 hester med i iskjøringa fra Lofthaugkjenna til brygga i Kil.

I 1922 – 23 var istrafikken slutt i Kragerødistriktet, ishusene var revet ned og var blitt til bygningsmaterialer og ved.
Fra den store isplanen ved kjenna var det store renner ned til de store ishusene på ”fjellet” ved Landstad gård. Fra ishusene gikk fortsatte isrennene ned til Kilsfjorden. Fra kjenna gikk isrennene omtrent parallellt med storveien eller Nyeveien, som det hette den gang. Nesten hele januar og februar var det svak torden eller rumling mellom heiene i Kil når isblokkene rutsjet nedover rennene ned til de store og dominerende ishusene.
Rennene lå på stolpeunderlag som var ganske lavt ved ishusene. Nede ved ”Sletta” og videre ut i sjøen var stolpene og renna nesten så høyt som et to-etasjers hus. Isrenna gikk ca 50-70 meter ut i fjorden til en isplan på stolper. Det var ikke rekkverk på isplanen som ble kalt skuteplanen. Det var ved denne skutene la til for laste isblokkene.
Isblokkene ble lagt i lag eller florer som det hette, det underste laget kaltes bånnflora, det øverste toppflora. Det ble pakket inn i store mengder sagmugg for hindre smelting. Så ble døra inn til huset forseglet, som ikke ble åpnet før isskutene ut på sommeren kom inn til Kil.
Når sommeren nærmet seg kom ”Napp” rundt Kolviktangen med en stor skute på slep. Skutene ble sakte slept inn til isplanen, som sto på solide stolper ute i sjøen utenfor ”Sletta” som det hette da. De store skutene fylte nesten hele fjorden, det var ofte barkskip som ble brukt i isfarten.
Hele sommeren igjennom var det livlig ved planen dersom forholdene og isprisene var gunstige. Det var ofte at det lå to skuter ved siden av hverandre ved planen i Kil. Rundt århundreskiftet 1900 begynte det også å komme dampskip inn i isfarten. Det var gode tider for Kil, isbruket var i sesongmessig drift i bortimot 30 år. Det var flere isbruk i Kilsfjorden, blant annet ved Lyngdalen, Snekkvika, Kjølebrønd, Eidet, Frøvik og Lia. I den beste istiden var det 20-25 isbruk i drift i Sannidal og Skåtøy.
Isbruket i Lyngdalen ble drevet av Ole Lovisenberg (Ola Lyngdalen). Det ble bygget en demning tvers over dalen ovenfor gården. Var det mye regn om høsten, ble isdammen fylt så den rakk helt opp til Rindejordene. Noen ganger rakk vannet helt opp til der jernbaneundergangen var. Lyngdalen hadde også en dampsag som ble drevet av Ola, han drev også gårdsbruket. Dampsaga brant ned, den ble ikke bygd opp igjen. I flere år lå den store rørkjelen fra saga nede på Lyngdalsstranda.
Alle varer som skulle oppover til Drangedal og Tørdal kom med fraktebåten og ble losset av i Kil ved Drangedalsbua. Fraktebåten tok også imot passasjerer, folk i Kil brukte den ofte til byturene sine. Fraktebåten var en liten skøyte som hadde seil. Dampbåten ”Fram” hadde bare to ruter i uka til Kil. Det Fraktebåten ikke greide å frakte som skulle til bygdene Drangedal og Tørdal. Det var melvarer og forskjellige slags sekkevarer. Derfor kom melbåten fra Moss inn til Kil, to-tre ganger i løpet av høsten med forsyning av forskjellige slags melvarer til bygdene. ”Fram” hadde rutetrafikk til Kil rundt om 1900-tallet. Båten var oppkaldt etter Nansens Fram og da navnet sto malt akter på båten, ble den kalt ”Fram-bak”. Den gikk to ganger i uka i mange år, men trafikken svarte seg ikke og båten ble solgt. Båten som gikk i rute før ”Fram” var en liten dampbåt som hette ”Koncurrent”. Etter ”Fram” kom en flatbunnet motorbåt som hetter ”Nor”.
Malmhaugen er en kjent plass i Kil, det er mulig plassen har sitt navn fra gruvedriften. Det ble sendt jernmalm til Eikeland verk i Søndeled og kanskje til Kjølebrønd verk. Det er mulig at malmen ble lagret på Malmhaugen og skibba ut derfra. Det var et lite jernverk i Kjølebrønd for lenge siden. Navnet ”Verkskilen” minner om dette. Foran kirkeporten i Sannidal lå det en stor jernplate fra jernverket i Kjølebrønd.
Det ble kjørt en kvarts og feltspat til Kil om vinteren. Det ble lagret på Saltbutangen og fraktet videre om sommeren, stein kom bl.a. fra Farsjø distriktet. Kil skole var bl.a. på Menstad ved Oksebåsen.
Drangedølene hadde lenge en liten dampbåt på Tokevannet, båten hadde navnet ”Tokedølen”. I890-årene fikk de en båt til, det var ”Turist”. Båten ble fraktet inn fjorden til Kil, og ble satt i land på stranda ved Telthuset. Derfra ble båten kjørt med hest og kjerre opp til Merkebekk i Toke. Der ble båten satt i rutefart Merkebekk – Stranna. Rundt 1900 kjøpte Tellef Dukefoss i Drangedal både ”Tokedølen” og ”Turist” og drev rutefart på Toke i mange år, helt til jernbanen begynte å gå. Telthuset sto rett ved Drangedalsbua i Kil, det var et militært lager.

Stedsnavn

Oksebåsen virker innestengt som en bås, derav navnet. Stedet har gått under Torsdal. Frøvikveien forbi Skåtet og nedover til Aardalen. Veien til Frøvik gikk over brua ved bekken og opp noen bratte bakker den gang. Langs bekken gikk en sti opp i dalen og skauen, det var veien til Hesttjennknuten. Skåtet er det runde bratte fjellet ovenfor Oksebåsen ved siden av veien. Det heter Skåtet for der har de nok skyte (skote) last på sjøen i alle tider. Det går et dalsøkk fra Skåtet og oppover i Torsdal – Prestegardsskauen og over mot Lofthaug. Mot syd går en annen sti over til Rekvika i Linnomsvannet (Lindheimsveien). Den vakre dalen fra Skåtet og oppover kalte vi Dalva. Gjennom Dalva ovenfra skauane har de nok kjørt tusenvis av tømmerlass ned til Skåtet. Sjøl om det den gang lå store lastehauger, var det likevel god plass for folk som ville sitte på fjellet og se utover Kil og fjordent.

Kolvika

Navnet Kolvika eller Kollevigen kommer trolig etter kullbrenning på stedet. Kolvika er gått ut fra Rinde og hadde en tid samme eiere. Stedet har hatt hoppbakke for folk i Kil.

Kart 1712 IV Kragerø eller Turkart Kragerø


Kil.

Kil.

Kil.

Kil.

Stedsnavn i Kil.