Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

       

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

 
Søk i www.turer.no via Google:
KRAGERØ KOMMUNE

Hull

Hull er et meget flott vann og et padleeldorado med mange idylliske viker og flere flotte leirplasser. Det er mange som starter padleturen fra Dammen i Skjørtjenn og bærer kanoen de få meterne opp ved den gamle tømmerrenna opp til Damfjorden i Hull. Når kvelden nærmer seg og solen ligger lavt, vannet blir som ett speil. Det er en mektig opplevelse å padle når elgen rasler i skogen og beveren dupper i vannskorpa.
De siste 10-årene har det kommet til mange flere hytter og prammen er byttet ut med motordur, men det er ennå mange områder man får følelsen av at man er langt ute i villmarka.
Hvis man går langs vannlinja, ligger det flere rester etter gamle prammer som engang var flittig i bruk til fiske og transport. Om vinteren blir båten byttet ut med skøyter og ski.
Det er mange rare navn rundt Hull og hvorfor navn oppstår kan være små enkle hendelser eller av litt mer alvorlige ting. Den lille øya ”Lille Danmark” har en historie om at det var en dansk handelsreisende som ble slått i hjel her. Så har vi Brudehelleren, en heller som man kun kan komme under med båt. Det var et brudepar på vei over Hull som benyttet denne, da de søkte tilflukt for uværet.
Hull har også en mørkere historie i form av ulykker. I 1927 var det en 20 års gammel gutt som gikk gjennom isen på Hull og druknet, Bjarne var i skogen på vedhogst, hvor hans far også var. Faren jobbet et stykke fra ham. Når han skulle bort til faren gikk han over isen for det var mye enklere enn å gå rundt, men isen var tynn mange steder. Folk kom etter rop om hjelp, de fant Bjarne på 3 meters dyp, de fikk han opp med en båtshake, men livet kunne ikke reddes.
Sankthansaften 1989 druknet 4 stk ved Kjeøya. Den siste som druknet i Hull var en mann i 2008.

Rundt Hull
Vi parkerte en bil ved Bånn og kjørte videre til Bjordam i Bamble. Navnet Bjordam stammer fra beverdammer.
Solsteinen (Aventurine) har gjort plassen kjent verden rundt blant steinsamlere og blitt beskrevet i mange steinbøker. Olav Bjordam fant denne rød/orange skinnende steinen første gang i 1926. Det er registrert hele 40 forskjellige mineraler og noen svært sjeldne mineraler ved Bjordam.
Fra Bjordam går det fin vei til Moen, en meget flott og idyllisk plass med et lite utsiktspunkt over Hull.
Fra Moen blir veien til en skogsvei som fører oss mot E-18, den svinger til venstre og går parallelt med E-18 nedover Hulldalen. Det står noen gamle steinmurer/grunnmurer langs veien her.
Man er ikke sikre på hva navnet ”Hull” kommer av, men det som er sikkert er at navnet er eldgammelt. Det er flere steder som har ordet Hull i seg, blant annet her ved den gamle boplassen Hulldalen.

Jeg kan fortelle at min bestefar var fra gården Hulldalen, jeg og min familie var ofte der om sommeren. Han het Gunnar og hans bror Niels, deres mor hette Liv, som jeg. (Christoffersen Hulldalen). Jeg husker også noen av de andre gårdene rundt i området. Det var plasser jeg gikk forbi når vi kom fra bussen (Kragerø-Statelle), eller når vi skulle ned til vannet for å ro til butikken på den andre siden. Alt dette hente for ca. 65 år siden. Fra Liv Kristensen, Thisted, Danmark, mars 2017.

Vi går videre til vi kommer ned til vannlinja, her er det fint med en pause. Veien går videre til høyre under E-18 som tar en krapp sving til venstre mot E-18 igjen. Her må vi gå et par hundre meter langs autovernet, på utsiden såklart, til vi kommer til Stidalskilen. Her går det en sti/vei inn til høyre langs kilen inn til Stidalen.
Navnet Stidalen kommer av det går en sti gjennom en dal, plassen har vært en gammel boplass. For veldig lenge siden skal det ha bodd en mann med navn Kjell som drev en liten sølvgruve der. I dag er det ingen som vet hvor gruva er. Det har blitt fortalt at den var så nær den gamle rideveien at en kunne høre han arbeide i gruven. Sølvet ble fraktet over Hull og ned til Helle.
Fra Stidalen kommer vi inn på vei som krysser under E-18. Bare noen hundre meter skal vi krysse E-18 igjen, men denne gang er det bru over. Nå går veien parallelt med E-18 til Auråen.
Navnet Auråen kommer av elva som ender i Hull (aur=grus åen=elv). Her kan man ta en avstikker og ta veien ned til venstre til Kuhagen ved Hull, der er det en flott odde hvor man kan nyte utsikten mot den sukkertopplignende Skjærsjøknuten ved Askeklova.

Sauøya
Rett utfor Kuhagen ligger Sauøya, her har det bodd folk med kyr i mange år, det står fortsatt to gamle bygninger igjen, på innsiden av døra var det risset inn den største fisken som er fisket opp av Hull, det var en ørret på ca 8 kg. Det har stått en bu ved vannkanten også, derfra er det en fin steinsatt sti opp til husene.
De som bodde på Sauøya var flinke med stein, her står kanskje de fineste steinmurene jeg har sett.

Auråen
Fra Auråen kommer vi inn på den gamle postveien som gikk fra Kristiania til Kristiansand som sto ferdig i 1689. Strekningen fra Auråen til Ødegården er fint ryddet og har et godt bevart brukar, postveien går under E-18 til Ødegården som var en skysstasjon på 1800-tallet. Ødegården var også et gjestgiveri med overnatting, de har fortsatt et godt bevart gjestgiverskilt fra 1824.
Fra Ødegården kan du ta veien ut til Tangen, her lå Hull skole som var i bruk fra 1925 til 1938 og hadde opptil 10 elever.

Bukkøya
Rett ved den gamle skolen ligger Bukkøya, som er en gammel boplass som brant ned. Øyvind Granholm begynte på nytt hus, men det var bare grunnmuren som ble ferdig og den står på Bukkøya ennå. Det har aldri stått hus på grunnmuren som står der i dag. Den ble bygget rundt krigen.
Han jobbet ved Landsverk som tømmermann, men han jobbet ikke i skauen før det ble mørkt, når han jobbet, hadde han med lykt.
Det er mye Strandiris (med lange tynne blader hageblomst) den kommer sannsynligvis fra Bukkøya fordi kona til Øyvind Granholm var opptatt av hager og blomster, og etter hvert spredd seg over hele Hull.

Gamle gårder
Fra Ødegården går det også en sti ned til Hullstrand, en gammel boplass. Drangedølene tok ofte veien om Hullstrand når de skulle til Kragerø, de ble rodd over til Bureidfjorden.
Ved Ødegården avslutter vi vår vandring på den gamle postvei og tar av på skogsvei/sti mot Landsverk, stien går mye i tett granskog. Ved Landsverk ligger en av de største gruvene rundt Hull. Det har vært en del gruvevirksomhet i områdene rundt Hull, det er tatt ut blant annet Apatitt, Rutil, Pegmatitt, Glimmer, Kvartsitt, Jern og Gabbro Hyperitt. Har en liten historie fra Landsverk. I 1950 årene var det en kar som stjal noe salt kjøtt, det var sansynlig en kar som jobbet på gården. Dette var vinterstid og han sparket ut fra Landsverkkilen på isen med sparken fullastet med salt kjøtt. I utlløpet av kilen var isen veldig dårlig, det var den såkalte "Kjella" som man måtte passe seg for. Det var oppspring av varmere vann og som kunne variere fra vinter til vinter. Det måtte skje, han gikk gjennom isen med sparken og kjøttet.
Det har også vært påvist gull på nordsiden av Hull sies det. Det var Ola Maistanga, født i Sannidal og bergmesteren Dahll som ofte var ute på befaringer på jakt etter sjeldne mineraler, bergmesteren hadde en bok med seg ute på befaringene som han skrev notater i. Denne boka ble gitt til Ola Maistanga av Dahll, boka ble senere gitt til Tor Kivle. Ola Maistanga som hadde meget stor interesse for mineraler, døde i 1942.
Vi gikk på vei videre til Torgerød gård, flott plass med mange store eiketrær. Her tar vi en avstikker opp på en liten kolle med flott utsikt over den fantastiske naturskjønne Landsverkkilen, det står også en stor trebauta laget av eik med et vikingskip og runeskrift hugget inn. Bautaen ble laget av Håkon Christie midten av 1990-årene og er et godt stykke håndtverk. Den ”beviser” at Leiv Eirikson dro herfra, den ble satt opp som en spøk.
Vi går videre på den gamle veien fra Torgerød som går til Bufjell, men vi tar av til venstre over en liten bro. Herfra går det fin skogsvei til vi kom til et stort åpent felt med mye ungtrær, stien går rett frem inn i skogen og her blir stien bedre igjen. Men før vi gikk videre tok vi stien som går til venstre ned til Landsverkkilen, her tar vi en lang pause å nyter Hull på sitt beste. Vi går tilbake og fortsetter på stien der vi slapp, først en liten stigning og ned mot Hull igjen. Rett før vi kommer ned til vannet, tar stien opp til høyre, det er ikke mye brukt sti, men går greit å finne frem. Når høyspentlinja er over oss, tar vi av til venstre og følger den på høyre side ned til Bureid. Bureid er en gammel boplass som tilhørte Strand gård, det er bare noen gamle murer igjen og et par inskripsjoner i fjellet. Hovedhuset ble flyttet til Sannidal bygdetun, men fikk de med seg kobbershillingen? Før var det vanlig å legge en kobbershilling under trammen ved inngangsdøra når hus ble bygget. Vet ikke hvorfor dette ble gjort, kanskje for å bringe lykke.
Like før krigen var det kretsrenn i en hoppbakke ved Bureid. Det var Helle idrettslag som hadde bakken.
Fra Bureid går det fin sti videre til Hulldammen, Kragerøs eneste tømmerrenne som renner ut i Skjørtjenn.
Tilgangen til kraft var dårlig i 30-årene, det var en av grunnene til at Kjættingfabrikken kom over og kjøpte det nedlagte sagbruket Helle Bruk høsten 1937 og vannrettighetene i Hullvassdraget. I 1938-39 ble vassdraget bygget ut fra 9 til 37 meters fall med kraftstasjon og fabrikkbygning.
Den gamle tredammen i Damfjorden ble utbedret til betong. I betongen på dammen er det skrevet 1974.
Hull har vært regulert i mange år, tidligere ble det drevet tømmerfløting i vassdraget. Før dammen ble bygd var Hull mye mindre, flere steder kan man se under vann store fururøtter som beviser at vannet en gang var mye lavere.
Ellers har vannstanden i Hull vært veldig variabel ettersom hvor mye vann Kjættingfabrikken hadde behov for.
Når Hull ble tappet kom det nye holmer til syne, i Damfjorden er det en liten knatte som blir kalt ”Hawaii” som dukker opp, jettegryter kommer til syne ved Bjorøya. Den største er ca. 1 meter i diameter, og en halvmeter dyp.
I Damfjorden ble det lagt ut en hyttetomt for salg, det ble planert og klargjort for visning. Den dagen det var visning for en aktuell kjøper var Hull tappet og kjøperen fikk se en hyttetomt med et gjørmehull rundt seg. Det ble aldri bygget noen hytte på denne tomta.
I dag har Hull mer stabil vannstand, vannet blir kun brukt til å produsere strøm.
Vi går videre på stien som ender ved Bånn, her bor Alf Tormod Bånn som drev med ålfiske i innløpet til Damfjorden i mange år, ellers var det Røye og Tryte. Dette var en fin tur med en gangtid på ca 6 timer.

Gofjell
Gofjell og Hull ble betegnet som en oase i norsk natur pent plassert i langtrafikkens ”ørkenvandring”, når E-18, tidligere Riksvei 40 gikk forbi. Gofjell Veikro ble åpnet i 1963 som en heldøgnskafeteria med overnattingsrom.
Den gamle Gofjell skole ble revet da den nye veikroa ble satt opp. Det var opptil seks elever i klassen på skolen. De to skolene hadde ofte besøk av hverandre, spesielt om vinteren da de kunne sparke eller skøyte over isen. For en barneskoleelev var det veldig langt.
Det var også kolonialforretning og bensinpumper. Det var den gang Kragerøs nest største handelsforretning, Thorolf Løvstad var mannen bak anlegget. Det hele startet i 1924 med en liten kolonialforretning som Kristian Løvstad drev på si, det var sagbruket som var hovedvirksomheten.
Den nye E-18 nord for Hull ble påbegynt i 1959 og ble åpnet i 1972. Gabbroen som ble brukt til fyllmasse til nye E-18 ble tatt ut fra bruddet i Beinmålheia ved Askeklova.
Ved Gofjell veikro var det overnattingsmuligheter ellers var det camping på Brødløs. Men mange slo opp teltet langs Hull, men det de ikke viste, var at grunneieren dukket plutselig opp og krevde inn penger av folk som lå i telt på hans eiendom. Når han sa en sum og teltfolket syntes det var litt mye, slapp de med halvparten.
Vinteren 1969 var det en lærerik dag på Hull, det ble arrangert glattkjøring.
Det var M.A. som sto for dette arrangementet, som startet med teoriundervisning på Gofjell Veikro. Det var ca. 40 billister som hadde øvelse på isen. I 1970-åra ble det arrangert et stort israce på Hull ved Gofjell for første gang på disse kanter. Det ble brøytet en bane på 1500 meter og nesten hele den norske eliten kom.

Den gamle sørlandske
I 1855 gikk det folk oppover mot Hull og Askeklova ved Beinmålsheia for å finne veilinjen fra Kragerø. Beinmålen er den bratte heia ved Askeklova. De mente det ville bli pent med vei gjennom Askeklova, men dette ville bli forferdelig dyrt. Vinteren 1869 var man kommet så langt som til Askeklova, og her var man kommet til et av de vanskeligste strekningene på hele veien. Arbeiderne hang i taustiger nedover fjellsiden og minerte huller og antente skuddene. Taustigene var kun festet i trær på toppen av heia. Steinspruten sto langt ut i Skjærsjøen. Fjellsprengningen foregikk ved glyserinolje og noe krutt. Dynamitten i disse tider var nylig oppfunnet og ble første gang prøvet her. Dynamitten så helt annerledes ut den gang, enn den ser ut i dag. Veistrekningen (postveien) sto ferdig i 1870.
Kiselgur er en gulaktig lett porøs leirlignende jordart som finnes flere steder i Hull, ble tidligere brukt til fremstilling av dynamitt. Også brukt som isolasjonsmateriale.
Beinmålheie har noen gamle veier som kyrne gikk på til beiteområder. Ei ku kalvet på toppen av heia og kalven fikk navnet ”Heiros”. Mora var ikke mulig å finne kanskje den ville være i fred når den skulle kalve og gjemte seg på heia. De skjønte hva som var årsaken når de fant kua, den hadde fått mose i bjella. Alle kuene hadde bjeller, slik at man kunne høre hvor de var. Nesten hvert lille hus rundt Hull hadde kyr og barna fikk jobben med å gjete kyrne ut på beiteområder i skogen om morgenen og hente de på ettermiddagen. Jeg snakket med en som hadde 10 kr i mnd men da var det gratis kost og losji, det var sommerjobb.
Stranda ved Beinmålheia har en Hornblende forekomst og stranda var sort, men nå er det skjellsand fra Risør som ligger der. De som er på stranda spør om det er skjell i ferskvann, men nei sanda kommer fra sjøen risør det ble anlagt en liten gressplen over stranda, men når stranda ble anlagt var i en periode når Hull hadde lite vann nå ligger den fine stranda ofte under vann.

Løvtangen
Hytta på Løvtangen er en av de første i Hull, den ble bygget i 1885, den lille holme på utsiden hører med til eiendommen og omtales i hyttebøkene som "Bjerkhue" For lenge siden var øya full av bjørk, men i dag bare bartrær og andre løvtrær. Hytta på Løvtangen har en fantastisk steinsatt mur, den er nesten som en skipsbaug ut mot Hull. Det var en stor flott steinbrygge, men store variasjoner i vannstanden og isen har den desverre blitt ødelagt. Her sto det et fantastisk badehus med nedsenkbar kum for damene. Huset ble brukt som betaling av egg fra en gård ved Hull og ble fraktet over isen.

Anny Nilsen
til hun var 12 år gammel i 1957. Plassen hadde da et hovedhus med låve, smie og en utedo. De hadde hest, ku og høns, men det var også mange andre dyr som tok et besøk. En gang ved smia fikk Anny se et stort dyr, en stor hest med horn. Hun ble vettskremt og sprang inn til mamma og fortalte hva hun hadde sett. Anny var 7 år da hun for første gang fikk nærkontakt med skogens konge. E18 går omtrent der hvor husene sto, det er kun noen rester igjen av grunnmurene i dag. I 1957 og 12 år gammel flyttet Anny til Nedre Hulløen, hvor hun bodde i mange år til 1991. De siste årene bodde hun helt alene på den største øya i Hull. Når Anny skulle ta bussen til byen fra Brødløs, var det først en ca 20 minutters tid og gå fra der hun bodde i skogen frem til Brødløs. Om vinteren med mye snø og utrygg is på Hull, ble det færre turer til byen. Slik som Anny bodde, ble det mange møter med elg, men plassen på Hulløen var det for det meste veldig rolig. Det var mye å gjøre når man bodde alene, en morgen hun skulle henge opp klestørken, fikk hun se at det store tørkestativet var borte, hvem i huleste har tatt stativet? De viste seg at det var en stor elgokse som hadde fått geviret inn i stativet og fått røsket det opp. Det må ha vært litt av et syn å se en elgokse med tørkestativ i geviret gjennom skogen. Stativet var helt deformert etter behandlingen. I dag forfaller huset på Hulløen.

Kart 1712 IV Kragerø eller Turkart Kragerø