Søk i www.turer.no via Google:
KRAGERØ KOMMUNE

Bærøy



Gulodden
Gulodden kvartsbruddet på Bærøy startet opp i 1907. De som opptok driften på Gulodden hadde ikke til hensikt å skaffe kvarts til industrien, men det var møllesteiner de hadde bruk for, og derfor ble det skutt med krutt istedenfor med dynamitt. Dynamitten slår steinene i små stykker, mens kruttet bare løfter taket i store steiner. Den første som leverte kvartsit til industrien var skomaker Pedersen, steinen ble brukt blant annet til forskjellige stålkvaliteter. Pedersen sitt første brudd var ved Holteberg inne i Kilsfjorden og senere flyttet han til Lambrets og Litangen. Det var ikke lenge Pedersen fikk være alene om driften idet kjøpmannen Lunøe også så sin sjanse. Navnet Gulodden kommer av de gulhvite feltene i fjellet. Navnet kom ikke etter at det ble startet brudd her, odden så også gulaktig ut før det ble sprengt i fjellet. Det er også en annen forklaring om navnet, Ole Maistanga fortalte engang at bergmester Dahll hadde funnet gull i kvartsiten, men jeg har mest tro på den første forklaringa. Driften fra starten i 1907 til ca. 1920 var ganske beskjeden, det var først i årene etter siste krig at det ble noe ut av driften. Gulodden ble avsluttet i 1982. En av grunnene var at de de nye smelteovnene krevde et mer fastere råstoff, men det er et håp om å gjennoppta driften igjen, sier disponent Lunøe. Det som blir tatt ut ved Snekkevik fyller imidlertid disse kravene til de nye smelteovnene og driften er allerede utvidet.

En historie fra Gulodden
Lunøe hadde en skytterbas, la oss kalle ham Tor. En morgen kom Tor på arbeid med en hund i bånd. Tor skrøt av den og det var ikke måte på hvor klok denne hunden var, enda han bare hadde hatt den natta over. Tor måtte vise Lunøe vidunderet og han syntes nok at han måtte skryte av den. Lunøe spør da, har du betalt skatt på hunden? Da spisser Tor ørene og spør om det er skatt for hunder? Jo, sier Lunøe, det er nok 30 kroner i året. Da sverget Tor at fillebikkja skulle ikke bli gammel hos ham. Han fikk det travelt utover dagen formiddagen for å høre om det var noen som ville ta livet av fillebikkja, men det var ingen som ville. Etter middagen tok Tor hunden med seg ut, samtidig gikk praten i brakke som vanlig, inntil de fikk høre at det var noen som skrek for livet etter hjelp. Alle mann stormet ut og der fikk de se Tor løpe for livet med hunden etter seg. Den hadde sekk over hodet og det brant en lunte på sekken. Tor fikk i all hast kastet seg oppå en palle og det var i siste liten for et øyeblikk etter smalt det og hunden ble det bare noen skinnfiller igjen av, men Tor berget livet. Han hadde trodd at alt skulle være vel og bra, men han hadde ikke tatt hundens luktesans med i betraktningen. Når man senere spurte Tor om han ikke skulle ha hund igjen, fikk de ikke svar på det.

Kart 1712 IV Kragerø eller Turkart Kragerø