Langs hele kysten står det mange bolter og ringer som er i ferd med å ruste vekk. De første kom opp tidlig på 1600-tallet, og var i bruk så lenge seilskutene trafikkerte langs kysten. I Kragerøskjærgården står det fortsatt mange bolter/ringer fra skutetiden, noen er i ferd med å ruste helt bort, det er mange som allerede er helt borte. Under ombyggingen på 1960-tallet av Gundersens hus på torvet, Hovedbyen 90 ble det funnet skjell og drivgods fra sjøen. Det som ble funnet tydet på at Torvet er en fylling og at sjøen gikk helt inn til fjellet bak huset. Et annet bevis på at det var slik, er de gamle fortøyningsboltene som er festet i fjellet bak huset. I 2005 ble de registrert, fotografert og laget et par hefter av Per Johnny Thoresen, som er å finne på Berg-Kragerø Museum og Kragerø Bibliotek. Det var Søndre Kalstad som eide grunnen i byen og Kragerø havn og hadde inntekt på ringene. Skip som ankret opp i Kragerø havn, som brukte ringene måtte betale en avgift til eieren som var Søndre Kalstad og senere Frydensborg. Ringene sto stort sett på privat grunn og var uten tilsyn, men i 1632 gir regjeringen tollvesenet ordre om å tilse de forfalne ringene. Da ble også ringens dimensjoner og plassering bestemt.
I 1736 var det inspeksjon i uthavnene og ved Kragerø havn, det ble registret 9 bolter ved Kragerø havn. Det ble registrert en ring på Beverskjær ved Jomfruland, den ble trolig satt der i 1732 av grunneieren. Eier av Jomfruland på denne tid var grev Danneskiold Larvig. I 1736 ble det også nevnt en større ring på den søndre odde av Portør, det var også to ringer til ved Portør. Ved Strømtangen var det også en ring. Dette er bare noen av de mange ringene som var i skjærgården. I 1889 ble det registrert 160 ringer. De største ringene i Norge var på ca. 200 kilo. For grunneiere var det penger å tjene når bolten ble festet i fjellet og senere når det ble rodd ut for å hente trossene enten det var til varping eller fortøyning i opplag. (Ordet "varping" betyr når skutene skulle gjennom trange sund eller elver og ikke kunne seile, da måtte skutene dras gjennom ved hjelp av trossene som var festet i ringene.) De eldste ringene var kilt fast i sprekker i fjellet med trekiler.
I disse pengeknappe tider ble mange ringer fjernet ved nattestider og det kostbare jernet ble solgt på det åpne markedet. Etterhvert ble boltene festet etter at det ble brent svartkrutt i fjellet til det ble stort nok hull til å sette bolten i og til slutt blystøpt. Senere ble det brukt svovel til å feste boltene, da sto også boltene ordentlig fast. Bak Fjordbåtselskapets lille hus på Barthebrygga, tett inntil veien sto det en ring av gammel type, og sjeldnere smedens navn og årstall innpreget. Var det flere ringer i Kragerø som var signert? Hvor ble det av ringen som sto der?, den skal ha stått der i 1977. Desember 1987 gikk den siste ferja "Kragerø" fra Barthebrygga, når ble den lille bua revet? Fortøyningsbolter ble også brukt til andre ting. På Furuholmen hadde fastboende nytte av en stor ring, den ble brukt til å varsle når noen skulle hentes på bysiden. de som trengte skyss over, trampet på ringen og lyden ble som om en slo på en klokke. Lyden hørtes helt over til Furuholmen.

BALLASTMERKER
Ved noen av fortøyningsringene var det ballastmerker, det var plasser hvor skutene kunne tømme ballasten sin før de skulle losse varer ombord. Det var ballastplass ved Skrubben, Moringsbøyen på Bærøyfjorden, Heucheverven, Lille Kirkebukta og ankerplassen ved Stilnestangbratten. Det var også ballastplass ved Galeiodden, men der ble det etterhvert for grunt og den kunne ikke lenger benyttes. Ballasten i skutene var for det meste sand, grus og stein, men ved Galeiodden er det funnet en del krittpiper.