1
FLUER Feltspat
  Store Fluer øst for Gumøy ble drevet av Samuel Lunøe. Der var det lasteplass for skip. Driften ble satt i gang i 1890-årene, og forekomsten ble drevet med kortere og lengere avbrytelser i mange år før 1920. Det ble utvunnet kalinatronfeltspat fra forekomsten. Dessuten ble det tatt ut en del kvartsfattig feltspat og usortert pegmatitt (tint).

2
FURUHOLMEN Feltspat
  På sydsiden av Store Furuholmen ble det utvunnet kvarts og feltspatblanding (tint). Det var lasteplass for skip ved bruddet. Det er hovedsakelig kalinatronfeltspat ved dette bruddet.

3
HOLMEN Feltspat
  Holmen er en liten øy nord for Langøy. Her er det lasteplass for skip flere steder. Pegmatitten her inneholder mye skriftgranitt, og er hovedsakelig av kalinatronfeltspat. Det har bare vært små prøvedrifter her og aldri regulær drift.

4
KIRKHOLMEN Feltspat
  Har ingen opplysninger om denne driften.

5
RISØY Feltspat/Dolomitt
  På østre odde av Risøy er det et brudd med natronrik feltspat. Her har det vært et betydelig brudd for utvinning av natronfeltspat. Så tidlig som i 1892 hadde Johan Lunøe fra Kragerø fått kontrakt på feltspatforekomstene her, og de kom til å bli utnyttet av sønnen Samuel i årene som følger. Det finnes også en dolomittforekomst her. Transporten har foregått fra kai ved bruddet.

LANGØY
  Det eldste navnet som er funnet på øya er ”Østherlangøen” og ”Westerlangøen”. Malmfeltene på Langøy ble sansynligvis oppdaget omkring 1620. I 1647 fikk Hannibal Sehested kongebrev på å overdra Jomfruland med øyene Langøy med flere til Gabriel Marselis med alle rettigheter. Gabriel Marselis var en dansk-hollandsk storkjøpmann og fikk i 1641 privillegium av kongen på å drive Bærum Jernverk som i lengre tid hadde vært nedlagt.
Det var kriger i Europa som økte behovet for mer jern til kanoner og kuler. Allerede året etter i 1642 var det regelmessig malmtransport til Sandviken ved Oslo. Derfra ble malmen kjørt opp til Bærum Jernverk som også var eid av Marselius. Også Fossum og Fritzøe jernverk fikk malm fra Langøy. Fritzøe jernverk ved Larvik startet opp i ca. år 1700 og var eid av Gyldenløve. I en beskrivelse om samtlige jernverk i Norge av C. H. Langberg ca 1850 blir kun en gruve nevnt som eies av Fossum Jernverk på Langøy. Det er "Christen Grube paa Langøe Berg, før tilhørt Egeland, men hidmuthed den 4de october 1766".
Han kjøpte opp vestre Langøy, og det ble stridigheter og malmrettighetene mellom østre og vestre Langøy i mange år. Etter en gruvetvist mellom Bærums og Fritzøe Jernverk på 1700-tallet ble det hugget inn et fredsinskripsjon i fjellet, det ble hugget inn i år 1769 for å markere den endelige fredsslutningen. I 1998 ble stedet hvor det har stått og sanket mose funnet av Petter Amundsen etter at det har vært gjemt i over 100 år. Det skal være en inskripsjon til ved Oksekastet i Langårdssund, det ble også hugget inn en del kors i fjell rundt omkring.
Men først etter 1647 da Gabriel Marselis hadde kontroll over Langøy og praktisk talt alle øyene i det nåværende Skåtøy herred var driften kommet opp i flere tusen tønder malm årlig. Det var Bærum Jernverk, anlagt 1610 som kom til å spille den største rolle for Langøy gruvene, men det var også andre jernverk som fikk malm fra Langøy. Det var Fossum Jernverk, anlagt i 1530-årene, Hakedal Jernverk, anlagt 1622, Fritzøe Jernverk, anlagt 1642, Dikemark Jernverk, anlagt 1692 og Moss Jernverk, anlagt 1705.
Malmen fra Langøy var fosforfattig som var betingelsen for å få godt jern og stål i en tid da smelteverkene ikke hadde noen metode å skille ut fosforet. Stordriften i Langøygruvene satte inn i 1770 og hadde norges nest største malmproduksjon, det var bare Solberg gruvene ved Arendal som var større. I 1791 kjøpte kammerherre og statsminister Peder Anker (f.1749) Bærum Jernverk og alle gruvene som hørte til verket og eiendommene på Langøy, og en ny epoke startet. Peder Anker ivret sterkt for veibygging, noe som nesten var nytt i Norge den gangen. Peder Anker anla flere av veiene og kirkegården på Langøy.
I 1762 var det 59 personer over 12 år som bodde på Langøy og var den folkerikeste øya i skjærgården. Dette skyldtes nettopp gruvedriften. Med så mange mennesker var det naturlig å opprette egen skole. Skolen i det vesle rødmalte skolehuset ved Langøy Hovedgård ble anlagt allerede i 1797 og var landets tredje faste skole for arbeiderbarn. Skolen ble nedlagt i 1883. I 1865 var det 224 innbyggere på Langøy.
Anker drev også landhandel i Langøykilen. Her kunne gruvearbeiderne i stedet for lønn ta ut varer som mel, brennevin, kjøtt og korn. Dette klagde byens handelsborgere over, men virksomheten ble ikke stoppet. Langøy hadde også den første norske kvinnelige industrileder i 1674. Det var Anna Felbers med 14 barn som ledet gruvedriften i vanskelige tider. Senere i 1712 overtok Anna Vogt etter sin mann, driften og ledet denne i 54 år.
Familien Anker bodde på Strandbakken (Langøy hovedgård). Ankers bumerke i form av et anker i støpejern fra Langøy henger fortsatt i vinduet over hoveddøren.
Når hans hustru Anna Elisabeth født Cold døde i 1803 var det grunnen til at Peder anla kirkegården med klokketårnet på Langøy. Han syntes synd på sine folk på Langøy som måtte reise lange strekninger for å besøke sine kjæres graver. Til klokketårnet ble det støpt en klokke med Peder Ankers og klokkestøperens navn på. Den 13. August 1805 ble kirkegården overgitt til bruk for begravelser, den første begravelsen fant sted den 19. Oktober 1805. Det var en jente Karen Johannesdatter 4 år. Klokketårnet ble restaurert i 1939 og 1973. Samtidig ga Peder Anker den store ”Midt-gruven” navnet ”Fru Anker Gruve”. I 1739 ble det regnet opp 29 forskjellige jerngruver på Langøy. Opptelling av gruver i 1861 fra Bjerkehode og i rekkefølge østover: Smedjedals gruve, Vestre Bjørnaas gruve, Østre Bjørnaas gruve, Myrskjerpet gruve, Christine gruve, Niels Halvorsen gruve, Fru Anker gruve, Neues Glück gruve, Vestre Rønning gruve, Østre Rønning gruve, Fredrikke Kaas gruve, Oldermands skjærp, Grevinne Wedels gruve, Store Kaja gruve, Caroline Wedels gruve, Nordgangs skjærp, Vestre Kampenhaug gruve, Østre Kampenhaug gruve (tidligere kalt Kampenow gruve), Ældgamle gruve, Snippen gruve, Kaas gruve, Bukkefjeld gruve, Peder Anker gruve og Høymyraas gruve. Kaasefjellmalmdraget ligger på sørsiden av den tømte istjenna Tangemyraas gruve, på nordsiden ligger Kaasfjell gruve og nærmere kirkegården en gruve som ikke har noe navn, men enkelte ganger oppgitt som ”siste gruve på Kaasfjellmalmdraget”. Dette var bare noen av gruvene, det er ca. 48 navngitte gruver, og ca 150 hull på Langøy. De to største gruvene er Fru Anker som har bært navnet siden 1805 og Grevinne Wedels gruve, den førstnevnte er 145 meter dyp og gruveåpningen ligger 48 meter over havet. Grevinne Wedels dypeste punkt er 82 meter og gruveåpningen ligger 51 meter over havet. Grevinne Wedel har den lengste sammenhengende gruvegang i Kragerø. Straks etter da Peder Anker overtok gruvene i 1791 ble det fyrsatt en 390 meter lang stoll til Grevinne Wedel fra litt ovenfor lasteplassen ved Langøy-kilen. Den munner ut i gruven 42 meter under dagåpningen. Selv om den ikke er fyrsatt hele veien, så er dette en av Norges lengste fyrsatte gruvestoller. I 1807, da Peder Ankers eneste barn, datter Karen Christiane Andrea ble gift med Herman Wedel Jarlsberg, ga han ”Fløifjell gruve” navnet Grevinne Wedels gruve. Nest etter disse gruvene kommer Østre Bjørnaas og Kaasefjell gruve, som har en dybde på 40 meter. Den eldste gruvedriften ble det brukt fyrsetting, enkelte steder ble denne driften drevet så langt som til begynnelsen av 1800-tallet, til tross for a kruttet var for lengst oppfunnet. Kruttsprengningen begynte på Langøy i 1740-årene og var vanskelig, farlig og kostbart. Til å begynne med helte man ukontrollert krutt i sprekker og slepper og tente på lunta. Men det var ofte billigere å brenne seg inn i fjellet enn å bruke krutt.
Høsten 1824 dør Peder Anker 75 år gammel. Fra Peder Ankers død og mange år etter fortsatte driften på samme måte og i samme utstrekning som før. Bærum Jernverk, gruvene og eiendommene blir overtatt av svigersønn Herman Wedel Jarlsberg (f.1779).
Mot slutten av 1860-årene begynte de norske jernverkene å møte konkurransen fra England som brukte steinkull til smelteovnene.
De norske jernverkene drev sine masovner med trekull, men trekull ble etter hvert for dyrt fordi skogen steg i verdi og omkostningene med trekullbrenning økte. Både Fossum og Bærum Jernverk innskrenket, omkring 1870 innstilte nesten alle de ca 20 norske jernverkene med smeltingen. Bare Næs Jernverk ved Tvedestrand ble holdt i gang. På Langøy opphørte derfor i denne tid den vesentlige del av gruvedriften.
Etter Herman Wedel Jarlsbergs død i 1840, ble det hans nest eldste sønn, Harald Wedel Jarlsberg som overtok Bærums Jernverk med Langøy-gruvene. Det var i Harald Wedels tid at gruvene måtte innstille, den siste av de mindre gruvene som ble nedlagt, var Høymyrås gruve i 1856. I 1869 sluttet den siste rest i Grevinne Wedels gruve. Fru Anker gruve ble holdt i gang noen år til, ved hjelp av dampmaskinen i gruva. Etter at gruvene var nedlagt hadde Harald Wedel Jarlsberg mindre interesse av å beholde Langøy, og i 1882 solgte han øya til Henrich Bolman Biørn. Han får fart i virksomheten på øya igjen, han demmer opp en stor is-tjenn og lager isrenner ned til sjøen, hvor det ble bygd ishus for mange tonn is. Det hadde stor betydning for fastboende på Langøy, men iseksporten tok slutt og isanleggene ble revet. På det meste bodde det rundt 200 fastboende mennesker på Langøy. I 1906 satte et datterselskap av Tinfoss Papirfabrikk, AS Norske Mineraler i gang drift i Grevinne Wedels gruve, og i 1908 ble Fru Anker gruve lenset for vann. Fru Anker gruve hadde en lengde på 115 meter og en dybde på 140 meter, det ble ca. 90 meter under havets nivå. Det fortelles at i gruva fantes rom som var store nok til å romme Skåtøy kirke.
Fra den siste ble det i 1909-1910 bygd en 950 meter lang taubane til en nyanlagt lasteplass ved Kjørbånn i Kjøpmannsfjorden. Det var tyskeren Hermann Pieper som sto for ledelsen, samme mannen som anla taubanen fra Vadfos til Strand. Taubanen førte 10 tonn malm i timen og ca. 75000 tonn malm ble utvunnet fra gruvene mellom 1906 og 1921.
Hensikten med gruvedriften i denne tiden var å skaffe god malm til Tinfoss elektromasovnen, det var den første elektriske jernsmeltingen i Norge. Det første resultatet av denne smeltingen kan man finne i Universitetets Mineralogiske Institut i form av en jernbarre på 60 kg, som har følgende inskripsjon: Det første i Norge elektrisk smeltede jern ved Tinfos af malm fra Langø Gruber i Februar 1910. I første halvdel av 1917 ble det gjennomført en prøvedrift ved Høimyrås gruve, men med stort tap. Samme år forsøkte man å trenge fra bunnen av fru Anker gruve mot vest til Bjørnåsfeltet. Man støtte på en så kraftig vannåre at pumpene ikke greide å holde vannet unna. I Fru Anker gruve skal det ennå være jern nok, men åren er for smal til å være drivverdig.
Kort tid etter første verdenskrig ble AS Norske Mineraler oppløst og gruvedriften på Langøy ble igjen nedlagt. I 1910 var Langøy gått over til det nye firmaet Henrich Biørn Jun. AS og i 1929 solgt til den nåværende eier, Otto Biørn. 1957 ble et historisk år på Langøy. Fra den ene av de gamle gruvene ble det for første gang siden driften for ca 40 år siden utskipet jernmalm. Det var dampskipet "Ask" av Bergen som fikk det ærefulle oppdrag å frakte den første malmlasten fra Grevinne Wedel. Båten satte kursen for Lübeck i Tyskland med den dyrebare malmen. Som utskipingskai ble det brukt en gammel sementlekter som ble festet godt til svabergene. Samtidig ble det pumpet ut vann fra Fru Ankers gruve, det kunne ta 14 dager å tømme den. Da de endelig sto på bunnen hadde de telt 325 stigetrinn fordelt på 26 stiger og platåer og de befant seg 90 meter under jorden. Det var også mye malm igjen i de gamle slagghaugene. Før ble det kun benyttet det beste, da sorteringen ble gjort for hånd, nå var dette fullt brukbart. Den siste gruvevirksomheten ble avsluttet i 1966.
Trond Spilhaug har bidratt med en del opplysninger om gruvene på Langøy.

6
BERGBAKKEN -
  Beliggenhet rett øst for Ældgammel, like ved veien. Stollen ved Bergbakken er 390 meter lang og munner ut i Grevinne Weedel med forgreininger til Kamphaugen, Nordgangen skjerp og Snipen gruve.

7
BJELVIKA -
  Liten gruve. Beliggenhet ca. 300 meter øst for Bjelvika.

8
BJØRNÅSEN -
  Vestre, midtre og østre. Beliggenhet nord for Bjørnåsen.

9
BOGSTAD -
  Beliggenhet mellom Bråten og Solberg.

10
BREIVOLD SKJERP -
  Meget lite skjerp. Beliggenhet vest for Breivold ved Østre Langøy gård.

11
BUKKEFJELL -
  Beliggenhet like ved Langøybratten, ca. 180 meter fra Sildebukta. Nedlagt før 1800-tallet.

12
CAROLINE WEDEL -
  Beliggenhet øst for Grevinne Weedels gruve.

13
CHRISTINE -
  Bjørnåsen, Fru Ankers gruve.

14
ENIGHETENS -
  Beliggenhet ca. 230 meter fra Stølen og 180 meter fra Snipen.

15
FANTEHEIA BRUDD Feltspat
  Vestre og østre. Beliggenhet ca. 100 meter nordvest for Skomakerbukta.

16
FOSSUM HAAP -
  Beliggenhet vest for Breivold, vest for Østre Langøy gård.

17
FREDDERIKKES KAAS -
  Liten gruve. Fru Anker, Grevinne Weedels gruve.

18
FRU ANKER Magnetitt
  Fru Anker og Grevinne Wedel var de største i kragerødistriktet, og var i århundreder landets nest største. I 1956 ble den 140 meter dype, dvs. 90 meter under havoverflaten, lenset for vann og startet opp igjen. Det jobbet da 17 mann i gruven, og 8 av dem jobbet nede i dypet. Det var flere nordlendinger i gruva og Jarl Mathiesen fra Fauske var stiger (formann). Frank Byholt hadde regnskapet og lønningskontoret her ute. For å finne malmen gikk de rundt med en magnet, den ble hengende fast flere steder. Malmen ble fraktet med et utrangert lokomotiv som ble kjøpt inn i 1960 for 5000 kroner. Lokomotivet som gikk på trykkluft, fraktet malmen gjennom den 250 meter lange stollen til sjakten. Så ble den heist opp i en stor tønne som kunne ta 2 tonn av gangen. Lokomotivføreren hette Trond Tveit og var fra Sannidal. Temperaturen lå på ca. 7 grader både sommer og vinter og spiserommet var en hule som var sprengt ut i fjellet og drikkevannet fikk fra en vannåre som de traff under et sprengningarbeid. Til å begynne med var vannet et problem, men de fikk satt inn et rør med kran og arbeiderne fikk det fineste springvannet. Egil Ellefsen er kanskje den siste som er i live (2008), som jobbet i gruvene. Tidligere navn var "Midtre gruve". Fra gruva gikk det taubane på 950 meter ned til Tangen.

19
GIDER AASEN -
  2 små gruver. Beliggenhet nord for Kjemperyggen, syd for Ørnemyra.

20
GREV FERDINAD -
  Fra Anker. Hovedgruve på Kåsefjell.

21
GREV FREDRIK -
  Større gruve. Beliggenhet 200 meter syd for Kåsefjells topp, like over myra.

22
GREV CHRISTINE -
  Liten gruve. Beliggenhet nord for Bjørnåsen, mot Trolldelen gruve.

23
GREV WEEDELS -
  Liten gruve. Beliggenhet nord for Østre Langøy gård, ca. 400 meter fra Fru Anker.

24
GREVINNE WEEDELS Magnetitt
  Fru Anker og Grevinne Wedel var de største i kragerødistriktet, og var i århundreder landets nest største. Gruva har den lengste sammenhengende gruvegangen i Kragerø på ca 400 meter. Driften i Grevinne Wedels gruve ble avsluttet i 1919, da nedgangen etter 1. vedenskrig gjorde driften ulønnsom. Siste oppgitte dybde er her 82 meter, som er ca. 30 meter under havnivået. I 1956 ble det satt igang prøvedrift og det vil bli tatt ut 30.000 tonn malm det første året og ha en arbeidsstokk på omlag 30 mann. I slutten av mai var gruva lenset for vann og det var mulig å klatre ned til bunnen av gruva. Her nede var det flere hundre tonn med brutt malm som ikke ble tatt opp når driften stanset i 1919. Boret og feiselen står igjen og i malmhaugene lå graveredskapet, som om det var forlatt dagen før. Men alt dette hadde stått under vann siden 1919, i 37 år. Tidligere navn var " Fløyfjell gruve" .

25
HOLTER -
  2 små gruver. Beliggenhet rett øst for Kåsefjell.

26
HØYMYRAASEN -
  Består av 4 gruver. Beliggenhet langs ryggraden av Høymyraasen. Nedlagt i 1854.

27
JONSHULLET -
  Vestre og østre gruve. Beliggenhet like ved Enighetens gruve.

28
KAMPHAUGE -
  Vestre og østre gruve. Munner ut i Grevinne Weedles gruve.

29
KAAS -
  Beliggenhet øst for Bergbakkene.

30
KIRKEGÅRDENS SKJERP -
  Lite skjerp. Beliggenhet 50 meter fra kirkegården og ca. 8 meter fra veien.

31
KRISTINE -
  Beliggenhet mellom Bjørnåsen og Myrskjertet.

32
KÅSEFJELL -
  Tidligere navn var "Gåsefjeld gruve". Beliggenhet øst for toppen av Kåsefjell, ca. 20 meter fra veien. Det var Fritzøe Jernverk som drev gruven.

33
KÅSEFJELL -
  Består av 5 mindre gruver. Beliggenhet rundt toppen av Kåsefjell. Det var Fritzøe Jernverk som drev gruven.

34
MALMTANGEN BRUDD Feltspat
  Beliggenhet nord for Malmtangen.

35
MYRSKJERPET -
  Beliggenhet øst for Bjørnåsen, like ved veikryss Bjerkehue.

36
MYRSKJERPET -
  Beliggenhet ca. 80 meter fra Garpevika, retning nordvest.

37
NEUES GLUCH -
  Underjordisk gruve. En del av Fru Ankers gruve.

38
NILS HALVORSEN -
  Fru Anker, Grevinne Weedles gruve.

39
NORDGANGENS SKJERP -
  Munner ut i Grevinne Weedels gruve.

40
OLDERMANNS SKJERP -
  Beliggenhet 200 meter syd for Rødløk.

41
OXAASEEN -
  Beliggenhet øst for Kåsefjell.

42
PEDER ANKER -
  Beliggenhet, følg traktorvei vest for Høymyraasen like ved veien.

43
PEDER WEEDEL -
  Liten gruve. Bjørnåsen, Fru Anker gruve.

44
RØDLØGEN -
  Beliggenhet. 50 meter fra veikryss mot kirkegården.

45
RØNNINGEN -
  Vestre og østre. Beliggenhet, følg vei mot Bjerkehue.

46
SANGELED SKJERP -
  Beliggenhet. Ligger øst for Kjørbonn.

47
SMEDJEDALENS -
  6 gruver som ligger samlet. Beliggenhet vest for Hyttemyr, syd for Middagsåsen.

48
SNIPPEN -
  Beliggenhet 100 meter fra Bergbakken.

49
STORE KAJA -
  Litt større gruve.Beliggenhet øst for Grevinne Weedels gruve. Gruve nr. 2 mot vest.

50
SUMPE -
  Liten gruve. Beliggenhet like før Høymyraasens gruve.

51
SVANEFLEKKEN III Feltspat
  Rundt århundreskiftet 1900 var det drift her. Det var hovedsakelig kalinatronfeltspat som ble utvunnet her. Beliggenhet Bruntangodden mot Malmtangen.

52
SVANEFLEKKEN II MALMTANGEN Feltspat
  Rundt århundreskiftet 1900 var det drift her. Transporten har vesentlig foregått med skip som var fortøyd i Langgårdssund. Her var det også kalinatronfeltspat som ble utvunnet. Beliggenhet Bruntangodden mot Malmtangen.

53
SVANEFLEKKEN I Feltspat
  Beliggenhet Bruntangodden mot Malmtangen.

54
SAM LUNØES BRUDD Feltspat
  Stort brudd som fortsatt er i drift. Bruddet ligger øst for Gundhilskilen.

55
SMEDIEDALSGRUVENE -
  Nedlagt før 1800.

56
TANGMYREN -
  Beliggenhet sydøst for Kåsefjell. Det var Fritzøe Jernverk som drev gruven.

57
TANGELEDE -
  Har ingen opplysninger om denne driften.

58
TROLDDELEN -
  Beliggenhet nord for Bjørnåsen.

59
TRØDALEN -
  Har ingen opplysninger om denne driften.

60
ÆLDGAMMEL -
  Beliggenhet på toppen av Bergbakkene, like ed veien.
61
STUTSHOLMEN Feltspat
  Stutsholmen ligger 2 km fra Jomfrulands nordligste odde. Bruddet ligger ved stranda bare noen få meter fra vannflata. Det var plass til skip som kunne fortøye ved bruddet. Det var kalinatronfeltspat og kvarts som ble utvunnet der.

62
RØSSHOLMEN Feltspat
  Røssholmen ligger 2 km for Jomfruland fyr på den andre siden av Jomfrulandsrenna. Det er det sydligste draget som har den største forekomsten. Toppen ligger ca. 35 moh, og er i dag et stygt sår i landskapet, ute i det beste skjærgårdsområdet. Det var kalinatronfeltspat som ble tatt ut. Vi vet ikke med sikkerhet når driften foregikk, men en kan regne med rundt århundreskiftet.

63
OTERØY Jernmalm
  På Oterøy drev Fritzøe jernverk gruver samtidig som på Gumøy. Utenom Langøy gruvene var det 21 gruver som har vært i virksomhet med utbryting av jernmalm.

64
ØSTRE GUMØY Jern/Titan
  Hausemann, eier av Eidsfoss jernverk hadde i begynnelsen av 1700-tallet kjøpt vestre Gumøy av Bærum jernverk og gjenopptok driften fra ca. 1640-årene. Knutegruvene og Eikebråtengruvene ble antagelig nedlagt ca. 1730. De største gruvene på øya lå på gården Østre Gumøy. De ble kalt ”Store Gruber” og ble drevet av Fritzøe jernverk fra 1664. Fra 1640-årene drev Bærum jernverk gruvene. Det ble sannsynligvis ikke drevet ut så mye malm herfra. Nedlagt omkring 1715.

65
SVEIVEDOKK GUMØY Dolomitt
  Dette er det største bruddet på Østre Gumøy og var eid og drevet av grunneier. Det var i drift fra 1930-årene til midt på 1940-tallet.

66
MIDTRE GUMØY Feltspat
  Gumøy midtre hadde havneplass ute ved Langgårdssund eller ved vika syd på Gumøy. Pegmatitten forekommer i glimmerholdig gneis og det var kun et lite brudd her, så noen stor aktivitet har det sannsynligvis ikke vært her.

67
GUMØYKNUTEN Rutil/Hyperit
  Knuten ligger på Vestre Gumøy. Her hadde firma S. Lunøe drift på hyperit. Bruddet var ikke lenge i drift, og det jobbet kun 2-3 mann frem mot 1950. Herfra ble det sendt slipesteiner til Norrøna fabrikker i Porsgrunn.

68
GUMØY Titan/Magnetitt
  Hausemann, eier av Eidsfoss jernverk hadde i begynnelsen av 1700-tallet kjøpt vestre Gumøy av Bærum jernverk og gjenopptok driften fra ca. 1640-årene. Knutegruvene og Eikebråtengruvene ble antagelig nedlagt ca. 1730. De største gruvene på øya lå på gården Østre Gumøy. De ble kalt ”Store Gruber” og ble drevet av Fritzøe jernverk fra 1664. Fra 1640-årene drev Bærum jernverk gruvene. Det ble sannsynligvis ikke drevet ut så mye malm herfra. Nedlagt omkring 1715.

69
GUMØY Titan/Magnetitt
  Hausemann, eier av Eidsfoss jernverk hadde i begynnelsen av 1700-tallet kjøpt vestre Gumøy av Bærum jernverk og gjenopptok driften fra ca. 1640-årene. Knutegruvene og Eikebråtengruvene ble antagelig nedlagt ca. 1730. De største gruvene på øya lå på gården Østre Gumøy. De ble kalt ”Store Gruber” og ble drevet av Fritzøe jernverk fra 1664. Fra 1640-årene drev Bærum jernverk gruvene. Det ble sannsynligvis ikke drevet ut så mye malm herfra. Nedlagt omkring 1715.

70
VESTRE GUMØY Feltspat
  Vestre Gumøy brudd ligger i skråningen op mot Gumøyknuten. Pegmatitten ligger her i gabbrobergarter. Det var kalinatronfeltspat som ble utvunnet her, sannsynligvis i små mengder.

71
ENGEBRÅTEN GUMØY Jernglans
  Hausemann, eier av Eidsfoss jernverk hadde i begynnelsen av 1700-tallet kjøpt vestre Gumøy av Bærum jernverk og gjenopptok driften fra ca. 1640-årene. Knutegruvene og Eikebråtengruvene ble antagelig nedlagt ca. 1730. De største gruvene på øya lå på gården Østre Gumøy. De ble kalt ”Store Gruber” og ble drevet av Fritzøe jernverk fra 1664. Fra 1640-årene drev Bærum jernverk gruvene. Det ble sannsynligvis ikke drevet ut så mye malm herfra. Nedlagt omkring 1715.

72
MUFFETANGEN BÆRØY Kvartsitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

73
NESSUND BÆRØY Kvarts
  Har ingen opplysninger om denne driften.

74
BÆRØY II Kvarts
  Omkring 1920 oppførte Dalen Portland Cementfabrikk et knuseri og lasteanlegg i forbindelse med en feltspatforekomst på syøstsiden av Bærøy. Pegmatitten strekker seg fra sjøen og oppover en bratt skråning til toppen av knausen 60 moh. Fra denne forekomsten ble det utvunnet pegmatitt uten sortering (tint). Det ble anvendt som råstoff i gjødningsproduksjon. Det var silo, knuseri og lasteanlegg ved bruddet, og det ble utvunnet mange tusen tonn årlig. Produksjonen sluttet ca. 1940.

75
GULODDEN BÆRØY I Kvartsitt
  Det største kvartsbruddet i Kragerø er eid av firma Einar Lunøe. I 1907 startet de opp driften på Gulodden på Bærøy. I begynnelsen jobbet det mellom 20-25 mann og maskinboring fikk de ikke før 1930 og båtene ble lastet ved hjelp av trillebor. I nedgangstidene i 1930-åra var det kjærkomment arbeid å få være med å laste et skip som var kommet. Einar Lunøe forteller at det var en enkel sak å få 30 mann til å laste skipet. Han kunne bare gå ut på trappa og gi beskjed om formiddagen at det kom et skip, og da var det 30 mann klare samme ettermiddag. I 1938 tjente arbeiderne 1 krone pr. time i bruddet. Etter krigen fikk de knuseri. Virksomheten fulgte parallelt med virksomheten til smelteverkene. I slutten av 1950-årene var det storhetstid for smelteverkene, og i 1960-årene var produksjonen på Gulodden på sitt høyeste. Da jobbet 20 mann i anlegget på 3 skift. Det hendte det var ulykker i bruddet, de fleste var imidlertid etter siste verdenskrig forteller Einar Lunøe. Da kunne de skyte ut 10-20 000 tonn fjell i et skudd. Det hendte også at stein løsnet i fjellveggen mens folk jobbet under, selv om en var nøye med renskningsarbeidet etter skytingen. Silikosefaren er også velkjent for de som arbeidet i kvartsbrudd.

76
NORABØ II BÆRØY Kvartsitt
 

Har ingen opplysninger om denne driften. Fra 1919 drev Dalen Portland-Cement Fabrikk Bærøy pegmatittbrudd. Pegmatitten ble uten sortering knust på stedet og skipet til fabrikken ved Brevik (Norcem). Her ble den finmalt og brukt i sementproduksjon.


77
BRATTEN LEIRDALEN NORABØ I Kvartsitt
  Bruddet var i virksomhet mellom 1910 og 1950 og var eid av S. Lunøe.

78
SALBUTANGEN SKÅTØY Feltspat
  På Skåtøy er feltspat og kvarts utskilt i såpass grove partier at det kunne utvinnes ren feltspat.

79
SKÅTØY Feltspat
  Like ved kirkebrygga ser vi i dag en stor sirkelformet plattform av granitt. Dette er restene etter en stor høy bygning som var Kragerø Feltspatmølle. Den ble satt opp i 1899 og hadde tre etasjer. Fram til århundreskiftet hadde feltspatten blitt solgt fra Kragerø i ubearbeidet stand, som stein. Tanken med mølla var å male steinen til mel som ville være mer lønnsomt. Det ferdige produktet ble fylt i 50 kilos sekker og kjørt ut på trillebår til lagerbua. I mølla jobbet det 5-6 mann. Bestyrer for anlegget var Anders Evensen som stilte sin gruve på Kalvenes, Skåtøy til disposisjon for selskapet for å spare transportkostnader. Det var også meningen at mølla skulle ta imot feltspat fra andre brudd i distriktet. I 1912 var det slutt på all virksomhet ved Kragerø Feltspatmølle, som ble stående til midt på 1920-tallet da den ble revet.

80
BUVIKA SKÅTØY Feltspat
  På Skåtøy er feltspat og kvarts utskilt i såpass grove partier at det kunne utvinnes ren feltspat.

81
DØNNVIK Glimmer
  Har ingen opplysninger om denne driften.

82
HELLESENGEN Feltspat
  Har ingen opplysninger om denne driften.

83
JESPER Feltspat
  Jesper er to øyer som ligger ca 2,5 km vest for Jomfruland fyr. Sukkertoppholmene er noen små holmer som ligger på rad mot nordøst fra Jespers nordende. Den nordligste kalles Sukkertoppen. På alle holmene og over store deler av Jesper er det pegmatitt. Skip kunne legge til ved forekomsten flere steder. Sannsynligvis har denne gruva vært av de eldste i skjærgården. Sukkertoppholmene står opp over terrenget da de innholder mye skriftgranitt, som er blanding av kalinatronfeltspat og kvarts. Skriftgranitten er hardere enn bergartene omkring som er blitt slipt ned i årenes løp.

84
BRÅTØY Glimmer
  Har ingen opplysninger om denne driften.

85
BRÅTØY Feltspat
  På Skåtøy er feltspat og kvarts utskilt i såpass grove partier at det kunne utvinnes ren feltspat.

86
HESTANGEN SKÅTØY Feltspat
  Fra 1931 har det ikke vært drift på Hestangen.

87
BRENTHOLMEN Feltspat
  På Brentholmen har det ikke vært noen regelmessig drift, men endel kvartsholdig feltspat og kvarts er tatt ut fra et lite forsøksbrudd.

88
HATTHOLMEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

89
KORSHOLMEN Pegmatitt
  Korsholmen ligger rett utenfor Korset på Skåtøy. Det er et lite feltspatbrudd på holmen, som ble startet opp av en som hette Engelshus. Han hadde flere små brudd på Bråtøy der han bodde.

90
BLANDKJENN Kvartsitt
  Dette bruddet ble drevet av Georg. Steinbruddet ble drevet fra ca. 1910-1950. Blanktjern gikk over til firmaet S. Lunøe i 1953.

91
SETEREN BORTEID Kvartsitt
  Kvartsbruddet på Borteid var eid av S. Lunøe og ble startet i 1917. Bruddet fikk knuseanlegg i 1928 og var i virksomhet til 1965. Restene av utskipningsanlegget ble brent opp i 1981.

92
MØRKEVIKEN Feltspat
  Mørkeviken er en rekke knauser ved Fossingfjorden med gode havnemuligheter. Her ligger pegmatitten i en glimmerrik gneis. Det har kun vært ubetydelig prøvedrift her. Mye an pegmatitten består av kalinatronfeltspat og kvarts.

93
BÅTEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

94
ØVRE SOPPEKILEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

95
NEDRE SOPPEKILEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

96
KJERRET Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

97
SKARBOMYRA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

98
SETERHEIA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

99
KROKVANN Jernmalm
  Har ingen opplysninger om denne driften.

100
LÅGASKSKOGEN Pegmatitt
  Usikker plassering. Har ingen opplysninger om denne driften.

101
LÅGASKSKOGEN Pegmatitt
  Usikker plassering. Har ingen opplysninger om denne driften.

102
SKJÆRSJØEN Apatitt
  I 1873 kom apatittfeberen til Kragerø. Minerer Mads Olsen hadde funnet en apatittgang ved Skjærsjø som lå på Fossing eiendom. Apatitten var ikke helt ren, driften ble avsluttet. Den utgravde apatitten skal fortsatt ligge der. Det sies også at redskapen skal ligge igjen i bunnen av gruva. I dag er gruva fylt med vann.

103
GLIMMERGRUVA SKJERKEDALSHEIA GOFJELL Feltspat/Glimmer
 

Kan gå inn en trang åpning nede ved Hull bak Gofjell. Tunellen går 80 meter innover. Der åpner gruva seg, kan gå opp her. Det ligger mange bildekk og annet skrot her som er blitt dumpet ned i gruva. Det er synd, for dette er et stort kulturminne. Men istedenfor å gå opp her, kan man gå 40 meter videre innover og ende opp i en stor hall som er 14 x 22 meter og ca 8 meter opp. Det er flere ganger i denne gruven, men noen av dem er rast sammen, den har nok vært større enn den er i dag. Gruvedriften har avsluttet og gjennopptatt flere ganger. Det er flere forskjellige firmaer som har drevet her. Under siste verdenskrig var det tyskerne som så sin interresse her. Da var det glimmeret som var i skuddet.Oppe i Gofjellskogen som grenser mot Liagårdene gikk en dag i 1880 årene et par karer og så etter et brukbart lende for å få anlagt en vei til oppsitterne der oppe. Det var skåtøymannen Søren Sollid og Kittel Rekviktangen fra Farsjø. Da de var kommet dit hvor gruva nå ligger ble Rekviktangen, som var gruvemann, (og på den tid drev feltspatt i Farsjø for skomaker Pedersen i Kragerø ) ble oppmerksom på feltspatten i fjellet. Det passet bra for Rekviktangen, fordi han var på jakt etter et nytt feltspattbrudd. Han drev gruva i flere år for en Evensen fra Arendal, som var bosatt i Kragerø. Før den egentlige drift begynte var Sollid der og rensket av fjellet og slo inn noen spretter. Siden satte han opp skjegdeskur og smie. Skjegdeskuret kom opp med trillebane inn til bordene som spatten skulle tømmes på og dører som lukket seg selv for det var ovn derinne, for de ville ha det godt og varmt. I 1887 kom driften igang og gruvearbeidere, eller "slusk" som det dengang het, kom trekkende med sine store skinnskrepper. Det ble da gått ned med tildels dype synker. Det ble tatt ut store mengder feltspat og kvarts fra denne forekomsten. Lasteplassen var ved Hellefjorden. Tilgangen på luft ble tilslutt så dårlig at Martin Lia som arbeidet i gruva fikk lagt ned en selvrekonstruert luftfornyer som fungerte bra. Noen dødsulykker eller andre nevneverdige ulykker skal ikke ha forekommet der oppe. Rekviktangen ble som formann avløst av en Olaf Thorbjørnsen, som var i familie med Evensen.
Siden ble gruva overdratt til en engelskingeniør som foretok undersøkelser. Han satte opp nye skur og huser m.m. Men han oppnådde ikke de ønskede resultater, så driftenble dengang ikke av lang varighet. Gruva taler idag sitt eget språk fra fortiden da slusken sang sine rallarviser til taktfaste slag mot borstålet. Det var to mann som slo i takt annenhver gang på boret eller mineboret som det het. Boret ble dreid for hvert slag. Det var ofte at de hadde en mann som sang for å holde takten på slegga. Borehullet ble fylt med vann for å få opp steinstøvet. Rundt boret nede ved hullet brukte de bl.a mose for at ikke vannet skulle sprute ut. Dette ble kalt for en "borekuse". Hammeren de slo med ble kalt for "feisel". Det var ofte store stein de måtte dele. Da var slegga god å ha. På skaftet i hullet til slegga hadde man lær rundt. Da fikk man et såkalt mykere og kraftigere slag på steinen. Hvis man slo for hardt med slegga, ble steinen bare pulverisert der slegga traff. Det kunne være utrolig slit der nede i gruvelampens sparsomme lys. Det var en tysker "Schiots" som drev der i noen tid. Innimellom var gruva nedlagt flere år av gangen.
Under 1. verdenskrig ble glimmerdriften satt igang. Det var på den tid at glimmermøllen ble satt opp. Siden drev Thesen etter spatt for Berghoff. Der ble da også igangsatt endel forarbeider med tanke på større drift. Det ble imidlertid nedlagt etter noen tid. Så la da gruva igjen nedlagt og breddfull av vann til L. Gjertsen tok den i drift i begynnelsen av 2. verdenskrig. Da var det igjen glimmeret som kom i "skuddet", som tyskerne tok beslag i. Glimmeret ble fraktet til byen, sortert og pakket i kasser. Gruva fikk nå nr. 101 og med en arbeidstokk på 27 mann. De kom over noen mystiske ventilgreier i gruvas indre. De fant ut av det måtte være restene av den innlagte luftfornyer fra årtier tilbake. Arbeidet dengang forgikk tildels i tre skift. For å øke produksjonen gikk man over til elektriske hjelpemidler. Kompressor ble oppsatt og man gikk fra håndboring over til maskinboring. Forvinteren 1943 ble det så reist påler og strekt kraftlinje fra linjenettet på Skarbo - Gofjellgruva, og så har da beboerne i Lia og Gofjell krets benyttet anledningen og fått innlagt lys. Glimmerdriften er nedlagt men nå er det igjen inntatt et lag på fem mann, fremdeles under L. Gjertsen, som skyter og fodrer ut, skjegder og legger tilside spatt og kvarts for senere framkjøring. Det skal være bra forekomster både på spatt og kvarts. Det er to tuneller, den øvre er ca. 39 meter, mens derimot den andre, som ikke ligger så svært meget høyere enn Hullvann anslåes av folkene der oppe til å være ca. 200 meter lang. Vi tar oss en tur inn i nedre tunnel. Der er elektrisk lys innover i fjellet, for så innerst inne å slutte med en elektrisk sol. Men her inne er det høyt til taket og en mann driver på med maskinboring der oppe i skråningen, tar seg fjern og uvirkelig ut i den hvite belysningen. Glimmerdriften er nå nedlagt, hadde den største betydning for tyskernes krigføring og var en meget nødvendig artikkel i krigens tjeneste. Arbeidet tok slutt, og det ble slutt på glimmeret. Gruvevirksomheten ble avsluttet i 1945. Det ble holdt avskjedsfest med lapskaus, kake og erstatning. Det ble taler for dagen. Den ene av talerne framholdt den store betydning de som arbeidere og gruvens rike forekomster på glimmer hadde hatt på krigens gang. Da produksjonen øket viste det seg at intet kunne stå seg mot tyskerne som stormet fram på alle fronter. Da produksjonen var på det høyeste kjempet tyskerne i Stalingrad. Men forekomstene minket og tyskerne måtte følgelig trekke seg tilbake. Igjen ligger gruva der med sine dystre ganger. Pegmatitt er betegnelse for en meget grovkornig bergart og består oftest av Feltspat, Kvarts og Glimmer, samt ofte andre mer sjeldne mineraler som Turmalin og Beryll. Mange av forekomstene i det norske grunnfjellet har vært utvunnet for produksjon av Kvarts og Kalifeltspat. Feltspat ble brukt i porselensindustrien. Porsgrunn fikk 90% av feltspatten fra Kragerø.
Når de skulle dele store steiner stakk man to flatjern eller blekker som det het ned i borehullet. Så ble det presset ned en kile mellom blekkene og slo med slegga. Da var det ikke mange stein som greide å stå imot presset. Karbidlampe som ble brukt til å lyse opp gruvegangene. Tranlampe hadde veke og ble fylt med tran. Den er eldre enn karbidlampa.


104
GOFJELL Jernmalm
  Har ingen opplysninger om denne driften.

105
OTERHEI Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

106
HULLERØYA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

107
HULLERØYA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

108
HESTØYA HULLVANN Apatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

109
HULL Granitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

110
DAMMEN Feltspat
  Har ingen opplysninger om denne driften.

111
DAL FARSJØ Glimmer
  Har ingen opplysninger om denne driften.

112
SVENUM Feltspat
  Bruddet var i virksomhet mellom 1910 og 1950.

113
LANDSVERK Apatitt
  Landsverk er en apatittforekomst som ligger ved Landsverk gård. Transporten av malmen foregikk på vinterføre over isen på Hullvann til en utskipningshavn ved Hellefjorden. Forekomsten ble drevet av Ing. Ferd. Lyng, Oslo i 1916-1917. AS Apatit i Bergen drev den i en liten periode i 1918.

114
LANDSVERK Rutil
  Har ingen opplysninger om denne driften.

115
TISJØDALSGRUVA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

116
RAMSÅS Pegmatitt
  Ramsåsgruva ligger nord for Waasjø og andre vei inn til venstre fra hovedveien etter Waasjø. Så kommer du til ett vann med en rød hytte. Enden av vannet er det en brå venstre sving, her går det en sti inn til høyre. Det ble tatt ut blant annet glimmer (kråkesølv) fra gruva.

117
TYVANN Titan/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

118
AS NORSK HYPERITE Hyperitt
  MacAdam eller A/S Norsk Hyperite som det heter nå kommer stadig nærmere lille og deler av store Bjørneknuten og dette turområdet står i fare for å bli ødelagt. Det blir nå tatt ut ca 550.000 og 600.000 tonn av bergarten hyperit årlig, det er en tung og hard stein som egner seg godt både i asfaltblandinger og som kystsikring i moloer og bryggeanlegg. I 1950-årene ble det tatt ut ca. 15.000 tonn årlig. Det var George Dahll sammen med engelske interesser som startet produksjonen i 1913-1914 og kundene var England og Holland. Bedriften fikk navnet ValbergMacAdam AS. Navnet MacAdam kommer av en skotte ved navn MacAdam, det var han som forsket frem en type veidekke som senere ble til asfalt. Allerede i februar 1915 under første verdenskrig stoppet produksjonen. Etter krigen startet driften opp igjen. Under andre verdenskrig ble det også noe stans i produksjonen, etter krigen fikk Dahll en kontrakt med den nederlandske staten. Steinen ble lastet om bord i lektere og videre opp i jernbanevogner, nå blir steinen lastet direkte i båter. Det var på det meste 85-90 mann som jobbet her. I 1984-85 var produksjonen på 204.000 tonn og det var rundt 16 mann som jobbet på anlegget. I 1984 sto det nye anlegget med tunnellen ferdig og utskipningskaia ble flyttet til utsiden av Valbergheia mot Bærøyfjorden. Tunnellen som går igjennom heia er omkring 300 meter, og er det største tunnellarbeidet i Kragerø siden Kragerøbanen ble anlagt i 1927.
Olivin-hyperit er en gabbro som er dannet som smeltenasse dypt i jordskorpa. Denne bergarten er meget hard og seig, og egner seg meget godt til veidekke, og den binder seg godt til asfalt og betong.

119
ØSTFRONTEN -
  Har ingen opplysninger om denne driften.

120
DJEVELHOLA -
  Dette er en liten hule i bratte heia ved stien opp til Bekkedalen fra Tangen. Den var veldig populær og spennende blant unger på Tangen og Tangheia i gamle dager. Den ble kalt for Djevelhola. Vet ikke hva som var meningen med denne, men det har kanskje vært et prøveuttak etter et mineral. Denne hulen var også her før krigen, det er ikke noe tyskerne har laget. Men jeg har hørt at tyskerne har brukt denne hulen til et lager under krigen. Det har vært mange prøvesprengninger i Kragerø. Veldig trangt å komme inn, det heller litt nedover før du kommer inn. Inne i hulen kan vi stå oppreist. Det er borehull der inne. Det er tatt ut en del stein her som ligger nede i heia. Inngangen må ha vært større før, enten har de prøvd å tette igjen eller det har rast i senere tid. Det er nok ingen som vet dette nå, det forblir vel hemmelig for alltid. Der veien går nå til Bekkedalen var det en sti som ble kalt for Djevelstien, stien var litt luftig. Den er borte nå. Svenn Aadne Nilsen som bodde i området som guttunge forteller at den også ble kalt Klebersteinshola, ved Lilleknollen. Han sier at de fant klebersteinsboller hele og halvgjorte.

121
HESTØYA Nikkelsmelteverk
  Johan og Tellef Dahll fra Kragerø ble eiere av nikkelgruvene ved Ødegårdens Verk i Bamble i 1860. Disse ble overdradd fra et engelsk firma. Det ble for dyrt å transportere malmen til England, og Johan Dahll anla derfor et nikkelsmelteverk på Hestøya i 1867. Nikkelverket ble en suksess. Johan dahll fikk utviklet sine egne metoder så langt at han kunne levere et produkt som holdt 69% nikkel og 30% kobber. Dette var langt bedre en de konkurrerende verk bl.a. Modum og Evje klarte å få til. Det siste produksjonsåret i gruvene ved Ødegårdens Verk var i 1884, og smelteverket på Hestøya ble lagt ned i 1885. Økt etterspørsel etter nikkel under 1. verdenskrig, førte til at gruvene i Bamble ble gjenåpnet av Georg Dahll i 1915. Smeltehytta kom i drift igjen i 1917, men måtte slutte i 1920, og avsluttet et spesielt kapittel i bergverksindustrien i Kragerø. I dag er smeltehytta vekk.

122
STUDSDALEN Hornblende
  Meget kjent forekomst av Hornblende, omtalt i diverse geologibøker verden over.

123
LØKKEN Rutil
 

Det var det engelske firmaet Evans & Askin fra Birmingham,(oppkalt etter de to grunnleggerne Broke Evans og Charles Askin) som startet disse gruvene. Mr. Forbes var selskapets representant i Kragerø. I 1860 trakk det engelske firmaet seg ut og overlot all drift til brødrene Dahll. Rundt 1880 gjenopptok brødrene Dahll driften i apatittgruvene, spesielt i Løkken og Haukedal.
Første omgang var det drift i de tre gruvene på Fugleheia fra 1853 til 1859. Produksjonen var ca. 5000 tonn apatitt. I Løkken var det trolig drift frem mot 1882. Gruva hadde flere innslag i bunnen av Tevannsbakken eller Burmabakken som veien hette før. Werner Mathiesen sa det var en gammel gruvetunnel fra Tevannsbakken til Bedehuset. Han hadde selv krabbet igjennom i 1930-årene. Mathiesen og andre gutter fra Maistanga passerte dengang det øvre tunnelinnslaget på vei til skolen, og tøffet seg med å krabbe gjennom den trange gruvegangen. De kom da ut ved Bedehuset. Inngangen ble senere fylt igjen av Arne Jørgensen. Vet ikke om dette stemmer. Det må jo bli en lang tunnel, og hvor starter denne tunnelen? Nederste innslaget til Løkken gruve ligger ca 38 m.o.h. Her er det mulig å gå inn bak garasjen i svingen. Nå kan du komme ca 45 meter innover. Det er to dype sjakter med vann inne gruva. Disse skal visst være dype og ha forbindelse med hverandre. Siste gang det var drift i Løkken gruve var vannet et stort problem. Det var for mye vanntilsig. Det var nærmest umulig å tømme. Det sto store pumper i Burmabakken og de fikk lenset ned til hele 30 meters dyp, men bunnen ble ikke nådd. Det var så stort vanntilsig at man til slutt måtte gi opp. Naboer begynte å klage også. Innerst inne i Løkken gruve er det løsmasse. Det var kanskje siste sprengninga før de gav seg. Tunnelen hadde retning mot Haukedal. I 1940 var det et sprengningsuhell, de sprengte et bergfeste og neste morgen de kom på arbeid var hele henget rast ned. Driften ble avsluttet. Jeg er ikke sikker på om det var her dette sprengningsuhellet var. Det har vært et drukningsuhell i Løkken gruve. Dette skjedde etter at gruvedriften var avsluttet. Det var en murersvenn som tok en tur inn i gruva av nysgjerrighet og var uheldig og datt uti en av sjaktene og druknet. Han ble funnet senere. I 1940 ble både Dypedal og Løkken gruve tatt i bruk som tilfluktsrom. Den store hallen i Løkken gruve kunne romme 300 mennesker. Det ble satt inn benker og lagt lemmer over de dype sjaktene.


124
HAUKEDAL Rutil
 

Det var det engelske firmaet Evans & Askin fra Birmingham,(oppkalt etter de to grunnleggerne Broke Evans og Charles Askin) som startet disse gruvene. Mr. Forbes var selskapets representant i Kragerø. I 1860 trakk det engelske firmaet seg ut og overlot all drift til brødrene Dahll. Rundt 1880 gjenopptok brødrene Dahll driften i apatittgruvene, spesielt i Løkken og Haukedal. Første omgang var det drift i de tre gruvene på Fugleheia fra 1853 til 1859. Produksjonen var ca. 5000 tonn apatitt. Driften ble startet opp igjen i Haukedal og de andre apatittgruvene under 1. verdenskrig, da det var mangel på fosforsyre til landbruket. Driften ble startet opp av AS Elekrokjemisk og apatittutvinningen avsluttet igjen omkring 1920. Dette var siste gang det var noen drift etter apatitt. Haukedal har et innslag på toppen ca 55 m.o.h. Gruva ble også kalt ”Vuggen”. Denne gruven ble sperret av på 1980-1980-tallet pga rasfare, ovenfor er det mulig å komme ned i den, men kommer ikke langt. Den farlige sjakta er sperret av med en mur. Jeg vet ikke når den ble murt igjen eller hvor stor denne gruva var. Det har blitt kastet mye skrot og søppel ned i denne gruva. Det har også blitt brent kjøtt i denne gruva. Fra Fugleheia var det et par sjakter. Vet ikke om det var forbindelse med Haukedal eller Løkken. De ble fylt igjen når Fugleheia ble utbygd fra 1946. Fugleheia var Kragerø kommunes første byggefelt. Navnet Haukedal er dalen hvor Tevannsbakken går, tidligere hette strekningen ”Burmaveien” som ble utbedret av tyskerne. Denne veien var en del av malmveien og som gikk videre gjennom Thomesheia og ned til Barthebakken. Herfra ble steinen tippet utfor veien, der hvor benken står i dag. Stedet der hvor steinen ble tippet, ble kalt for ”Malmrenna”. Det var denne strekningen malmen ble fraktet fra apatittgruvene. Det skal ha stått et meget praktfullt tre øverst i bakken som trolig ble lagt i bakken ved siste veiutvidelse i 1970-åra.


125
DYPEDAL Rutil
  Første omgang var det drift i de tre gruvene på Fugleheia fra 1853 til 1859. Produksjonen var ca. 5000 tonn apatitt. Dypedal består av to tunneller eller "ort" som det heter og et åpent brudd. Den lengste tunnelen er på 39 meter og har retning mot Løkken. Kanskje de hadde planer om å sammenknytte de tre gruvene sammen, men hvor langt de kom vet vi ikke i dag. Denne tunnelen har de ikke tatt ut hverken Apatitt eller Rutil. Den har blitt drevet ut ved fyrsetting. Kanskje denne tunnellen skulle brukes til å drenere ut vannet i de høyereliggende gruvene for vann. Kanskje den også skulle brukes til transport. Dypedal ligger på ca 32 m.o.h. Gruva ligger bare 300 meter fra sentrum og har inngangen rett bak bedehuset og en liten åpning på Fugleheia. Det fortelles at 12 år gamle gutter fikk jobben med å hogge ut denne lufteåpningen langt oppe i en trang gang. Apatitten i Dypedal er rød, men kan også være lysgul, grønn eller blåfarget. Rutilen som ble tatt ut var rødbrun og ble brukt til fremstilling av porselensfarger. Det er også funnet en del sjeldne krystaller i Dypedal. Gruva ble kalt for "skrinet med det rare i". Bedehusgruva er også et kjent navn på gruva. Jacob "Jakken" Jakobsen hadde en stor samling av slike krystaller. Hans datter Randi Ørbeck Nilsen har fremdeles en del av dem i behold. Etter at Sam Eyde og Hydro kom og importerte store mengder Apatitt fra utlandet, ble det ikke lenger lønnsomt å ta ut apatitt i Kragerø. I slagghaugene etter apatittdriften fantes også et annet interressant mineral som het Rutil. Det var Herman Jensen fra Risør som var den første som satte i gang rutildriften i Dypedalsgruva rundt 1900-tallet. Men han kom snart til å konsentrere driften fra den store Rutilgruva på Sjåen, som var i drift fra 1901 til 1957. I 1918 ble det slutt på gruvevirksomheten i gruvene, men det ble litt drift senere også. Midt på 1930-tallet drev Jacob Jacobsen og Håkon Klausen ut Rutil i Dypedal. Tor Kivle var den siste som drev gruva. I 1936 gjorde de et interressant oppdagelse "Vestmar 27. Januar 1936". De fant en gammel synk østover på hengsiden, denne var nok for lengst gått i glemmeboken. Gruva har nok vært større en den ser ut i dag. Det var dype synker i Dypedal i eldre tider, men de ble fylt med utskutt masse. Det er aldri vann i Dypedal, selv etter kraftig regnskyll. Vannet forsvinner ned i steingrunnen. To av gruvene var også i bruk fra 1940-1945. Dypedal og Løkken skulle brukes som tilfluktsrom. Det ble lagt planker over sjaktene. Det ble også lagt inn lys og satt opp benker. I den store hallen i Løkken var det plass til ca 300 mann. I Dypedal lagret Røde Kors materiellet sitt. Etter dette var det ikke noe mere som skjedde i gruvene. Men i kulturminneåret 1997 ble Dypedal ryddet og gjort tilgjengelig for folk. Åpningen skjedde lørdag 21. Juni 1997 kl.12.00. Fra da var Dypedal en museumsgruve og det ble satt opp et severdighetsskilt. Nå i 2004 er gruva stengt. Det raste ut en stor stein. Det var planer om å bygge en boligblokk ved televerkbygget for en tid siden, da skulle det sprenges 12-15 meter innover i fjellet. Da kunne tunnelen som er glemt bli berørt som skulle gå fra Tevannsbakken. Det er også et lite hull høyt oppe i heia ved televerkbygget. Om dette var starten på en gruve eller om denne hadde forbindelse med en tunnel. Denne hulen blir heller ikke fylt med vann. Det trekker ned i grunnen. Hula kan ikke være så langt unna den lengste tunnelen i Dypedal. Derfor er det vanskelig, for ikke å si helt umulig for en geolog å avgjøre om det er mulig å sprenge i fjellet med mindre de har røntgenutstyr for å kartlegge alle hulrom i fjellet.

126
TYSKERHOLA -
  Etter krigen ble det tillatt å ferdes innenfor tyskerportene på Bråten, Skriverheia og Maistanga. Da var tyskerhola ved Frydensborgveien eller Studsdalsveien et spennende sted å være, det var litt skummelt her. Det var konkurranse mellom ungene om hvem som var modig nok til å gå inn den ene åpningen å komme ut lenger nede. Det var et ammunisjons og kullager som tyskerne hadde fått skutt ut i fjellet under okkupasjonen, etter krigen var heimevernet kjappe med å tømme dette lageret. Lageret hadde to innganger og formet som en U og ca. 50 meter langt, og et stort rom midt på. Tyskerne hadde også fått laget en flott mur ut mot bratte heia ned til Blåveisdalen. I 1984 ble den ene inngangen til hola ødelagt når det ble anlagt en vei opp til et nytt byggefelt, under sprengningen raste det ut store stein som også fikk ødelagt noe av det fine steingjerdet. Det ble erstattet med et stygt autovern. Okkupasjonstiden er også et minne som er verd å ta vare på.

127
KOKKEN Rutil
  Har ingen opplysninger om denne driften.

128
KALSTAD Apatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

129
KALSTAD Jernglans
  Det finnes ingen sikre kilder på når driften ved jerngruvene på Kalstadgården startet opp, men de ble drevet omkring 1700-tallet, og masovnene ved Kalstadkilen var av yngre dato.

130
DALENE Magnetjern
 

Har ingen opplysninger om denne driften. Sjåengruvene ble gjennopptatt i 1938 av H. Bjøring fra Oslo, som fortsatte driften under og noen år etter krigen.


131
BIØRNEGRUVA Feltspat
  Biørnegruva var den største feltspatgruva i Kragerø. Den var en gang kjent langt utenfor landets grenser, men var bare i Kragerø den hadde navnet Biørnegruva. Driften startet opp i 1886 av Henrik Biørn jr. Han tok ut en last som han sendte til Tyskland, men feltspaten var så dårlig ”sjegda” at tyskerne ikke ville ha den. I starten gikk gruva i tap, men etter hvert ble denne gruva en gullgruve. Det var rovdrift i gruva, kun den beste malmen ble tatt ut. Karene som fikk sving på driften var Andreas Solberg og Aron Andersen. De fikk leiekontrakt med Biørn på forekomstene mot å betale en avgift på 5 kroner pr. tonn. Den som finansierte dette var en steineksportør Larsen fra Flekkefjord. Til å begynne med var det ikke noe kaffehus ved gruven, bare en liten smie. Arbeiderne måtte derfor sitte ute å spise i all slags vær. Kaffehus ble det ikke før de ansatte hadde forpliktet seg til å bære materialene gratis opp fra Rørvik. Malmen gikk med taubane ned til en stor binge ved sjøen, bingen hadde en stor lem som ble åpnet når båtene la til. Det var en vanskelig jobb å kjøre banen, han som satt ved bremsebommen måtte passe nøye på. Ble farten for stor, var det vanskelig for karene i endestasjonen å ta imot. Å stoppe for fort kunne også være risikabelt. Da kunne klypene sleppe bøtta og da ville den komme ned i svimlende fart, da var det bare å komme seg unna. Den siste som kjørte taubanen var Isak Gunulfsen. Da driften var på topp i 1890, var det bortimot 100 ansatte i gruven, mange av de var svensker. Det ble da tatt ut 5258 tonn feltspat. Det ble ikke funnet så mange sjeldne mineraler eller krystaller i Biørnegruva, men noe var det. Noen ganger kom det en kar med navn Leppol Persen. Det var en som reiste rundt i alle gruver og brudd og lette etter sjeldne mineraler og krystaller. Omkring århundreskiftet var den store driften over. Andersen og Solberg sa takk for seg. Andre så muligheter i gruven. Jakobsen fra Flekkefjord fortsatte driften med en stiger som het Rudolf Wilhelmsen. Nå ble det i en tid letet i de gamle skrothaugene etter feltspat. I denne perioden jobbet det bare menn og gutter, tidligere jobbet det også kvinner i gruvene. Det ble tatt ut mange tusen tonn fra skrothaugene. Den gamle taubanen kunne ikke brukes nå, da måtte feltspatten bæres oppover. En ny taubane ble satt opp og driften gikk lettere. Den siste som gjorde et alvorlig forsøk med Biørnegruva var Anthonisen. Han satte opp et knuseverk og skulle fosøke å sjegde malmen på et transportbånd. Det gikk dårlig. Det siste som ble gjort var å fylle igjen den store synken med skrot. Det er mye fin feltspat igjen i gruva, men det får vel ligge nå. Det skal ha vært en som omkom i gruva da han skulle bore opp et ladd minehull. Det var en vanlig dødsårsak i gruvene før. Gruva ble fylt igjen etter at de avsluttet virksomheten, men fortsatt er det et store hull inn i fjellet. Trenger ingen lykt. Et par hull er fylt med vann.

132
RUTILGRUVA LINDVIKKOLLEN Kragerøitt/Rutil
132B
GRUVA LINDVIKKOLLEN Kragerøitt/Rutil
 

Denne gruva ble kalt ”Dovregubbens hall” og er Kragerøs største, i en periode var den også verdens største rutilforekomst. Det var Ola Klausen på Maistanga som først begynte å drive der oppe omkring 1900. Så var det Herman Jensen fra Risør som drev. Sønnen Chr. Wintermark overtok gruva og drev den frem til ca. 1957. Malmen ble brukt i Næs Mineralmølle i Risør. Hvert år ble det tatt ut ca 1000 tonn malm. Vanlig arbeidsstyrke i gruva var 5 mann.
Kragerøitt er å finne her, det er en rein albittfeltspat som er hvit med små krystaller som ligner på sukkerkorn. I gruva finnes også mineralet Titan, som er meget radioaktivt. Man kan se store brune felter inne i gruva hvor malmen har blitt nedbrutt av radioaktiv stråling. Her er det ikke bra å være over lenger tid. Det ligger en del ting etter driften i Rutilgruva bl.a skinner og rester av taubanen som gikk ned til sjøen. Gruva ligger i et mye brukt turområde med mange flotte stier. Gruva er sikret med gjerder rundt, det er 36 meter ned til bunnen. Du kan gå inn i gruva nede eller inn i et lite hull fra toppen. Går du inn fra toppen kommer du ned på et platå. Det er mulig og gå ned, men bratt. Dette er en åpen gruve, så du trenger ingen lykt. Sjåen hadde en av verdens rikeste forekomster av mineralet Rutil
Steinen gikk med taubane ned til Matholmen. Steinen ble lastet ombord i båtene som lå der. Det var båtene Hermanda/Tyssfjord/Pilen og Finch. Den sistnevnte var av jern og var bygd i Holland, båten var på ca 180-200 tonn. Når båten var lastet med stein var det ikke mye som var over vannet.


133
REKVIKA Kragerøitt/Rutil
  Jeg har kalt gruva for Rekvika gruve. Er ikke sikker på hva de har tatt ut her, men tror det er Pegmatitt. Det er mangestore og små gruvehull på Storkollen /Sjåen området. Dette er en av de mellomstore gruvene, går  ca 35 meter innover. De siste 15 er det vann, ta på støvler. Det ligger rester etter skinnegangen til vognene. Utenfor ligger det også rester etter vognene. Ca midt i gruva er det en sjakt opp til friluft (de hvite feltene på kartet). Bare 3-4 meter opp. Trenger kun lykt til den innerste gangen (ort).

134
HØYSJÅEN Feltspat
  Høysjåen ligger på høyden ved Kammerfosselva. Transporten av steinen gikk med taubane ned til Kammerfosselva hvor skip la inntil. Fra dette bruddet ble det utvunnet store mengder feltspat. Forekomsten inneholder store stolper av kalinatronfeltspat, pyroksen, magnetitt, titan og mineraler av euxenittgruppen. Dette er den mest luftigste gruva i Kragerø og nedgangen ligger på kanten av stupet ned mot Kammerfosselva. I dag er gruva fylt med vann. Den urene malmen ble tippet ut bratte heia og det ligger store slagghauger nedover mot elva. Det kan en kar ved navn Arne Amundsen være glad for. Han gled og falt utfor på det bratteste, med livet i behold. Det var de store slagghaugene som reddet ham. Man måtte være forsiktig å gå ut mot kanten, det var ofte mye løsmasse på kanten av stupet. Det har vært noen nesten ulykker. De som bodde i byen og jobbet i disse gruvene brukte ofte stien som gikk opp fra Lindvika.

135
TANGENBRUDDET Feltspat
 

Tangenbruddet var kjent over hele verden, ikke av omfang, men av alle de sjeldne mineralene som ble funnet her. I Kragerø var det ikke mange som viste om denne gruva. I Skåtøyboka ble ikke bruddet omtalt med et eneste ord og bruddet lå i Skåtøy kommune. Tangen ligger ved østre bredden av Kammerfosselva ca. 600 meter fra munningen. Det var lasteplass like ved bruddet. Det har vært sammenhengende drift i 50 år, og det ble tatt ut ca. 40 000 tonn tint (blanding av kvarts og feltspat, 2. sortering). Det jobbet 10-12 mann her og det var en spennende jobb. Drømmen var å finne en Fenakittkrystall. Gruva hadde i 1928 en 40 meter lang og 15 meter bred og høy stoll med synker i bunnen. Ved siden av denne underjordiske gruva, var det et stort uregelmessig dagbrudd rett vest for gruveåpningen. Det var hovedsakelig feltspat som ble tatt ut her, men sjeldne mineraler som columbitt, fenakitt, batafitt, fergusonitt, otthitt, thoritt og alvit er å finne her. Eier av denne gruva var Peder Tangen som var født i 1873. Han kjøpte Tangen i 1880-årene og startet eksport av feltspat i 1888 og holdt på til 1940. Det var Tangen som hadde driften i alle disse årene, unntatt en kort periode. K.M. Pedersen og Knut Tveit holdt til her. Knut Tveit har jobbet i de fleste gruvene i Kragerø. Går man en tur i skogen og finner en fordypning eller en steinhaug. Da kan man nesten si med sikkerhet at her er Knut Tveit vært. Verdens største Fenakitt krystall ble funnet her. Krystallen var ikke særlig rein, men ligger nå på museum i London. Rein fenakitt er en svært kostbar og sjelden smykkestein.
Fenakitten som ble funnet i Tangenbruddet ble ikke oppdaget med en gang, den ble sendt sammen med feltspatten på bestilling til Tyskland. Det ble også funnet et mineral som man ikke hadde sett før. Det ble sendt til Tyskland for analyse og det tok lang tid før man fikk svaret. Det var Dankurit og det eneste stedet hvor dette mineralet hadde blitt funet i Skandinavia. På denne tiden reiste folk til brudd og gruver for å kjøpe mineraler. Det var en ved navn Leopold Pessen som var ofte å se i Tangenbruddet og andre brudd i Kragerø. Da jernbanen ble anlagt i Kragerø, manglet det en god del fyllmasse. Da var skrothaugene på Tangen gode og ha. Steinen ble fraktet i store lorjer til byen og tippet i sjøen på det nåværende stasjonsområdet. Det er nesten helt sikkert at det ligger en liten formue i sjeldne mineraler under jernbaneområdet og frem mot Bosebodkjæret. Tangenbruddet i dag er en stor hule med vann innerst. Trenger ingen lykt. Her er en liten historie om maleren Olaf Tangen, som også jobbet i gruva: Under krigen gjemte Olaf Tangen noen malerier i bruddet, for at tyskerne ikke skulle få fatt i dem.
Bruddet var da nedlagt og noen unger var der å lekte. De så noen malerier, og en av guttene tok et med seg hjem. Noen bilder var ødelagt av fuktskader. 40 år etter i november 1982 hadde Olaf Tangen utstilling i Galleri F15 på Jeløya.
Han var da en kjent maler. Da var gutten 40 år eldre, og skjønte at det var Olaf Tangen maleri han hadde tatt. Maleriet var ikke signert der det lå i bruddet. Gutten bodde nå i nærheten av Jeløya, han tok da med maleriet til utstillingen
og viste det til Olaf Tangen. Han sa som det var, at han hadde tatt det fra Tangenbruddet.
Det var greit, han fikk beholde det og det ble signert av Olaf Tangen 40 år etter at det ble malt.


136
STENE KAMMERFOSS Dolomitt
  Bruddet var eid av fru Stene i Kragerø, og var i drift fra 1930-årene til midt på 1940-tallet. Produksjonen gikk hovedsakelig til Herøya. Et av bruddene langs Kammerfosselva var eid av Lunøe.

137
KIRKHOLMEN Feltspat
  På Kirkholmen ble det bygd et knuseri i forbindelse med kvartsindustrien. Fjellvik mølle på Kirkholmen ble anlagt i 1943 av Claus S.L. Anthonisen. Han drev også Frøvik og Sjåen feltspatgruve.

138
LANGHOLMEN STØLEFJORDEN LANGDAHL Feltspat
  På Langholmen ble det oppført en mineralmølle (knuseri) i 1920 av AS Feltspatkompaniet i Oslo, som da tilhørte Harald Stange & Co. Bestyrer var N.O. Nilsen. Firmaet overtok seinere også Blandtjern, hvor det også ble oppført et knuseri. De som bodde i distriktet overtok etterhvert dette bruddet. Driften ved Langholmen Mineralmølle i Stølefjorden ble avsluttet i 1968. Det ble startet i 1933 og hadde da vært i drift i 35 år. Anlegget beskjeftiget 4 mann og hadde en årsproduksjon på 2000 tonn mineralmel. Mineralmelet som ble fremstilt på Langholmen ble mindre og mindre etterspurt etter at det ble avløst av andre og nye stoffer. Melet ble fremstilt av forskjellige sorter stein som ble knust og formalt til pulver, og som pakkes og skipes i sekker. En del ble eksportert til Danmark, til teknisk og kjemiske fabrikker. Mesteparten gjennom årene ble benyttet til fremstilling av skurepulver.

139
BEKKEVIKA Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

140
KNIPEN BARLANDKILEN Dolomitt
  Knipen haddde den største dolomitt forekomsten i Kragerø, bruddet består av 3 brudd og ble drevet av Samuel Lunøe, Kragerø. Bruddet var i virksomhet fra ca. 1917 til ca. 1950. Totalt ble ca. 2000 tonn solgt til Norsk Hydro som brukte det i magnesiumproduksjonen på herøya. Forbindelsen mellom bruddene var små stier. Det var i full drift under krigen. Transporten forgikk fra kaiene nedenfor hvert brudd. Steinen ble tippet utfor kanten av bruddene, som gikk delvis gjennom trerenner ned mot kaiene. Det finnes tre typer dolomitt her, den gule jernrike dolomitten ,den hvite med et lavere jerninnhold som har høyere verdi. Den tredje typen er grå som det er minst av. Inne i dolomitten finnes druserom med kvartskrystaller. Her finnes også fin rosenkvarts, nydelig rosa stein av så god kvalitet at den kan brukes som smykkestein. Det har også vært kalksteinsdrift her tidligere.

141
ØDEFJELL Jern
  Har ingen opplysninger om denne driften.

142
DOBBE Titan/Magnetitt
  Det var endel drift ved denne gruva som lå i Kjølebrønd fra ca. 1740. Når den ble nedlagt vet vi ikke, men retten til driften ble holdt oppe så seint som i 1892.

143
DOBBE Grafitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

144
MØRLAND JERNVERK Jernmalm
  Dette er en av de eldste jernmalmforekomstene i Kragerø. Det begynte ca 1635 til ca 1642. Det ble avsluttet når skogene ikke strakk til for trekullbrenning til malmsmelting.

145
PUDDETJERNHEIA Apatitt
  Gruva ligger på en halvøy i Ilsjø ca. 1 km fra gården Mørland. Det ble fra denne gruva tatt ut et par tonn apatitt i 1870-årene. Gruva ble nedlagt 11. mai 1918, da forekomsten var oppbrukt. Drifta ble ledet av AS Elektrokjemisk. Det var 10 mann som jobbet der, og 460 tonn råmalm og gråberg ble utvunnet derfra i 1918. Dolomitt er en bergart som består av kalkstein.

146
SAGA Titan/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

147
BREKKA Titan/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

148
ANSTEINSBRÅTEN Jernmalm
  Har ingen opplysninger om denne driften.

149
ANSTEINSBRÅTEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

150
MØRJEHEIA Kopperkis/Svovelkis
  Fra Litjenn går det en gammel sti/traktorvei opp mot Mørjeheia. Når stien deler seg, hold til høyre. Forekomsten befinner seg ca. 500 meter SV for Litjenn og like ovenfor mot venstre for stien. Man kan se rester etter tipphaugene som er spredt nedover lia. Skjærpet er nå en vannfylt synk og en mindre grøft mot sørøst ca. 40 meter lenger opp i lia. Det er ingen som vet hvor stor eller hvor gammel denne gruva er. Tippmaterialet nedenfor synken anslås til ca. 100 kbm. Har ikke funnet noen opplysninger om denne forekomsten, men ble sannsynligvis påbegynt mot slutten av 1800-tallet. Det hull i fjellet etter håndboring.

151
BULDERÅSEN Kvarts
  Bruddet var i virksomhet mellom 1910 og 1950, og var eid av Georg Tveit AS.

152
BULDERÅSEN Kvarts
  Bruddet var i virksomhet mellom 1910 og 1950, og var eid av Georg Tveit AS.

153
KOLRENNA Kvarts
  Har ingen opplysninger om denne driften.

154
LITANGEN Kvarts
  Steinbruddet eies av firmaet Georg Tveit AS. Det var  Knut Tveit som begynte med kvarts utover i Kragerøfjorden. Georg Tveit starte opp bruddet på Litangen, så overtok Walter Tveit og nå Hege Tveit. Hege overtok driften i 1986 etter at faren døde og er fjerde generasjon i familien Tveit. Det er Hege Tveit som driver bruddet frem mot nedleggelse etter 2012, da det vil bli lite igjen av den etterspurte steinkvaliteten. Steinbruddet har vært drevet siden 1920.

155
DYPSUNDHOLMEN Rutil
  Har ingen opplysninger om denne driften.

156
DYPSUNDHOLMEN CHRISTINA Titanjernstein
  Holmen er nå et friluftsområde.

157
SMØRVIK Magnetkis
  Har ingen opplysninger om denne driften.

158
SNEKKEVIK Kvarts
  I 1952 anskaffet firmaet Einar Lunøe Snekkevika i Kjølebrønn. Her hadde det vært beskjeden drift tidligere. I toppåra ble det tatt ut ca. 2000 000 tonn. I 1985 er bare Snekkevika i virksomhet, da kvartsen her er av bedre kvalitet enn på Gulodden. Det er kvartsmengder her til mange års drift ennå. Snekkevik hadde i sin tid Norges største isbruk med ca. 20 ishus. Isen ble hentet fra Frøviktjenn.

159
LIEN FRØVIK Magnetitt/Titan
  Har ingen opplysninger om denne driften.

160
FRØVIK Apatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

161
BARLINDKNUTEN Apatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

162
BLANKENBERG Kragerøitt/Rutil
  Her er det store mengder Kragerøitt. Thomas Kjærra og Nils Brødsjø søkte Kragerø bygningsråd om tillatelse til å oppføre og drive et steinverk på Blankenberg i Kilsfjorden med kapasitet på opptil 150.000 tonn i året. Hvordan dette gikk, er jeg usikker på. Det er en rein albittfeltspat som er hvit med små krystaller som ligner på sukkerkorn.

163
BLANKENBERG II Apatitt
  Dette bruddet ligger like i nærheten av Blankenberg I og var eid av Knut Tveit. Det ble påbegynt i 1918, samme året ble det tatt ut ca. 12 tonn 70% apatitt. Det ble produsert ca. ½ tonn pr. Dag av 6-7 mann. For å kunne transporterer steinen var det oppført en 200 meter lang taubane som førte ned til Kammerfosselva. Apatitten måtte fraktes på lekter til Åtangen, da båter på mer enn 70 tonn ikke kunne komme opp elva. Driften sluttet sommeren 1918 da apatittforekomsten var tømt.

164
BLANKENBERG I Apatitt
  Gruvene ligger 4 km vest for Kragerø ved Kilsfjorden, ca. 1 km fra fjorden. Den grønne apatitten her var av en bra kvalitet, den holdt 73%. Grunneier var Amund Aagetveit fra Bamble. Firma AS Elektrokjemisk drev her og i 1918 var det 9 mann i jobb her. 660 tonn råmalm og gråberg ble brutt ut her dette året.

165
GRØNNÅSEN Apatitt
  Grønnåsen gruve er en apatittforekomst som ligger på østsiden av Kilsfjorden, ca. 100 moh. og 300 meter fra fjorden. Forekomsten er en hornblendeskapolittgang med apatitt i større klumper. Apatitten er av god kvalitet, den holdt 90% rein apatitt. Forekomsten ble drevet av Ing. Ferd. Lyng, Oslo i 1916-1917. AS Apatit i Bergen drev den i en liten periode i 1918. Det ble drevet både synkedrift og strossing. Synker gikk loddrett ned, og strosser gikk horisontalt ut til sidene fra synkene. Fra 10 meters dyp hvor apatittgangen bare var et par tommer bred, utvidet den seg og var i 17 meters dyp 70 cm bred. Det ble funnet apatittklumper på flere kvadratmeters størrelse.

166
RØNNINGEN Hematitt/Rutil/Feltspat/Thoritt
  Ved gården Rønningen i Sannidal har det vært jerngruver i drift så lenge tilbake som i begynnelsen av 1700-tallet. De ble drevet av Fritzøe jernverk ved Larvik inntil de ble nedlagt omkring 1800.

167
MIAN Apatitt
  Her ble det tatt ut 3-400 kg apatitt, ble ansett som ikke drivverdig. Det er også en hornblende og svovelkis forekomst her. Det er tre små gruver i et lite område ved Mian, et lite hull inn i fjellet ved stien opp til Skibufjell og to ved Mian. Den ene er en sjakt med vann i bunnen, den tredje går inn i fjellet, noe vann og den største.. Det sies at det var en som døde i en av disse, og ble aldri funnet.

168
LYNGDALEN Rødjernstein/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

169
LYNGDALEN Rødjernstein/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

170
SANSSOUCIHEIA Dolomitt
  På høyden vest for Sanssouci er det et lite dolomittbrudd. Bruddet ligger ca 30-40 meter fra kanten, fra bruddet ble steinen trillet bort til kanten og herfra med taubane ned til hovedveien ved Båten, til en stor steinbinge. Derfra gikk steinen i en renne ned til lektere som fraktet det videre ut Hellefjorden. Bruddet var ikke i drift etter 1940. Bingen sto lenge etter at virksomheten sluttet. Denne steinbingen eller plattingen ble brukt til dans med lokale trekkspill mens det var leirplass på Båten. Man kan ennå se rester etter gruvevirksomheten på toppen av heia. Dolomitt er et mineral med høyt innhold av magnesium og er den mest brukte kalktypen i norske hager.

171
GRUVEHEIA Pegmatitt
  Gruvene på heia mellom Årømyra og Vadfoss (Gruveheia) ble satt i drift av en mann ved navn Thesen. Det var gamle gruver som hadde ligget uvirksomme i mange år. Det var omkring 1925 at driften ble tatt opp igjen. Det ble da laget en bedre vei opp til gruvene, etter et omfattende sprengningsarbeid var det klart for transport med traktor. Traktoren som ble brukt var et stort monster med beltedrift. Det var Tor Langetangen som kjørte dette "uhyret". Det er den veien som går opp der hvor Samvirkelaget i Vadfoss var. Tidligere hadde man bare brukt hest og kjerre. Det ble mye arbeid med å lense gruvene og pumpene gikk i ett. Det var 10-12 mann som var i arbeid i disse gruvene den tiden det varte. Det var kvarts og feltspat som ble tatt ut her, men det var ikke store mengder av dette som Thesen hadde trodd. Det ble avsluttet igjen etter et par år. Utskipningskaia for gruvene var ved Båten. Fra den tiden gruvedriften startet her mot slutten av 1800-tallet vet man nesten ingenting. Det var kvinner som sto for "skjegdingen". Det var arbeidet med å skille steinmassene som var kvinnfolkarbeid som også var en beinhard jobb. Huset som sto ved gruvene ble flyttet ned til Årø gård etter at driften var avsluttet. Men det var bare reisverket igjen, for guttegjenger hadde tatt av kledningen som ble til mange flotte hytter i området ved Langtjenn. Huset ble revet i 2004 etter å ha stått på Årø gård i mange år.

172
KOLVIKA Jernmalm
  Har ingen opplysninger om denne driften.

173
SKREDDERHAUGEN Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

174
ÅRDALEN Kvarts
  Årdalen kvartsbrudd i Kilsfjorden ble drevet av Kåre Tveit fra ca. 1930 til ca. 1950
I Årdalen er det også en liten gruvehull i fjellet, kan gå noe få meter innover. Inngangen har tidligere vært stengt av jord og stein, men regn gjennom flere år har skylt det bort .

175
LAMBRETS Kvarts
  Bruddet var i virksomhet mellom 1910 og 1950.

176
KILSFJORDEN II Kvarts
  Dette bruddet ble drevet av Georg Tveit som også eide Litangen og Skiensund. Steinbruddet ble drevet fra ca. 1910-1950.

177
KILSFJORDEN I Kvarts
  Dette bruddet ble drevet av Georg Tveit som også eide Litangen og Skiensund. Steinbruddet ble drevet fra ca. 1910-1950.

178
SJÅEN Pegmatitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

179
STEMBUSTØLEN -
  Har ingen opplysninger om denne driften.

180
KOLLEN Kvarts
  Har ingen opplysninger om denne driften.

181
NEDRE TORSDAL Titan/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

182
ØVRE TORSDAL Titan/Magnetitt
  Har ingen opplysninger om denne driften.

>