|
|
|
Camping |
||||||||||||||||||||
| Fra
midten av 1940-årene og frem mot 1960-årene var Båten
en populær telt- og badeplass. Leirplassen var med i NAF-samarbeid
fra og med 1953 og frem til og med 1957. NAF informasjon om plassen: Ligger
ca. 1 km fra Årøsvingen ved veien til Kragerø (riksvei
332). Plassen ligger ved Hellefjorden med adgang til badeplass med sandstrand.
Eier: Peder Aarø, Vadfoss stasjon. Det var mange teltturister her
i feriene, men det var også flere Kragerøfolk som kom hit opp
for å bade. Hvis man skulle ta et stup kunne man svømme ut
til Kaninholmane som ligger like utenfor Båtodden. Her var det satt
opp et par stupebrett. Jeg har ikke funnet ut av navnet som holmene har
fått, men det kan jo være at de som bodde her hadde satt ut
kaniner. Jentene var i flertall blant teltturistene, noe som guttene i byen
visste og det ble en del sjekking. Er det noen i Kragerø som fant
sin kjære her på Båten? Det var veldig primitivt på
teltplassene før, og her på Båten var det kun satt opp
en utedo. Vannet kunne man hente fra en olle like under Båtsvingen,
den ligger nå under den nye veien som ble ferdig høsten 2005.
Midt på 50-tallet ble den kjente Båtsvingen rettet ut og betydelig
sprengningsarbeide måtte til. Trafikken måtte kjøre om
Kammerfoss. Det var ingen avgift på campingplassene i 1940- og 50-årene.
Det var flere betegnelser på disse plassene, det var teltplass, leirplass,
teltleir og campingplass. Leirplassen hadde ingen stjernebedømmelse.
Stjernebedømmelse av leirplasser ble ikke innført før
i 1962. Leirplassen på Båten var egentlig delt i to eiendommer,
den ene tilhørte Årø og den andre tilhørte Sanssouci.
Fra 1954 til 1957 ble Aarø-delen med i NAF samarbeid og det ble en
liten avgift for å ligge der mens Sanssouci-delen var fortsatt fri.
En kan jo tenke seg hvor det var flest telt. Det var Peder Aarø (bestefar
til nålevende Peder Aarø) som drev NAF-campingen på Båten.
Skiltet som sto ved hovedveien har Peder tatt vare på Leirplassen
lå ved "den gamle veien" som den ble kalt før. Det
var den gamle veien som gikk til Kragerø på 1800-tallet. Den
gikk nedenom Båten og langs vannet forbi gården Sanssouci. Sanssouci
er et fransk ord og betyr "Sorgenfri". Gården ble anlagt
som lystgård i 1790-årene. Det var mange fra Oslo som campet
her, det var Oslofolk i Kragerø også den gang. For ungene var
dette et spennende sted å vokse opp. Det har alltid vært aktivitet
ved Båten. Kan bl.a nevne istrafikken, senere var det utskiping av
Dolomitt ved Båtodden. Båten har hatt mye båttrafikk,
derfor navnet Båten. Ingen har hatt navnet Båten, men det var
en kar med navn Jacob Eriksen som ble kalt for Jacob Båten. Navnet
forekommer også i Soppekilen, men det er en annen historie. Etter
helgene når de fleste hadde pakket sammen var ungene og lette etter
penger eller ting som campingfolket hadde mistet. Det ble funnet noe småpenger
nesten hver gang. Da var det rett opp til veien til Roholt for å kjøpe
iskrem i blokker eller Fjordstad som plassen hette. Han drev kafedrift og
var den eneste stedet i nærheten hvor de solgte is. Tror nesten de
laget is der, det fantes jo ikke noe fryse den gang. En av de jeg har snakket
med kan også huske at det var noen Osloturister som spurte om de kunne
³blitze² dem. De sa; stå der og smil. Men isteden for å
smile ble de redde. Den gang viste de ikke helt hva det var å bli
fotografert. Hvordan bildet ble fikk de aldri vite. Det hadde vært
moro å sett dette bildet. Det har nok blitt tatt en del bilder derfra,
men å oppspore disse kan bli vanskelig. Er det noen som har noen bilder?
Før teltplassen kom var det utskiping av stein fra Båten. Det
var et dolomittbrudd på Åsen og steinen gikk med taubanen som
kom ned midt på sletta på Kragerøveien ved Helle Jernindustri.
Der var det en stor steinbinge. Derfra gikk steinen i en renne ned til lektere
som fraktet det videre. (Dolomitt er et mineral med høyt innhold
av magnesium og er den mest brukte kalktypen i norske hager). Denne bingen
sto lenge etter at virksomheten sluttet. Denne steinbingen eller plattingen
ble brukt til dans med lokale trekkspill mens det var leirplass på
Båten. Når Helle Jernindustri utvidet virksomheten og satte
opp nye lokaler på Båtodden i 1962 var det ikke telt igjen på
Båten. Det var Jens Isaksen som startet bedriften på Helle i
1953. Derfor navnet Helle Jernindustri. Fra veldig gammelt av var det hus
der hvor Helle Jernindustri er i dag. Fantebåter En annen form for camping var de mange fantebåter som var i Kragerøskjærgården, innerst i Hellefjorden var det også ofte fantebåter og se. Båtene kom gjerne når det var pent vær og god vind, det var ofte flere båter i følge. De hadde med seg ting de solgte og var veldige til å tigge, de ville ha kaffe, flesk og tobakk. Mange av mennene var flinke blikkenslagere og de eldre damene var ofte spåkjerringer, og ikke mye pene å se til. Men var det unge jenter med, så kunne mange av dem være meget vakre. Båten blir ødelagt Båten som badeplass og friområde er i ferd med å bli ødelagt. I 1977 leide R. Rønningen Sagbruk et område på Båten for å ha et sted å skipe ut materialer. Veien langs fjellet ble forsterket med en kraftig mur. Det ble sprenging, planering og utfylling av gressletter og strender. Båten som badeplass ble nærmest ødelagt. Området som skulle brukes til utskipingsplass for materialer ble gjort om til båtplasser, store skjemmende jernkonstruksjoner ble satt opp i forbindelse med dette. Leien den gang var 3000 kroner i innskudd og 300 kroner i året. Rønningen hadde også planer om å stenge området med bom. Et område som i alle år hadde vært åpent og fritt. Jernkonstruksjonene som ble brukt til båtplassene ligger der den dag i dag. Rønningen har ikke fjernet disse ennå. Rønningen hadde også lovet å gjøre det pent igjen på Båten, men den fine stranden med gresslettene ble borte for alltid. Brødløs NAF-avdeling Risør Kragerø opprettet to leirplasser i Kragerø 1953. Den andre plassen var på Brødløs som ble leid av Trygve Auråen. Det var en liten avgift for å ligge på disse plassene. Dette var de første leirplassene NAF opprettet her i distriktet og Kragerø fikk endelig to organiserte campingplasser. Brødløs Camping var en stjernes camping. Eierene av eiendommene hadde ansvaret for oppsynet av plassene. Leirplassen på Brødløs ble avsluttet i 1970 åra en gang, er ikke helt sikker når denne ble avsluttet. Her var det både hytter og kiosk som står fortsatt. Skiltet som henviste til Brødløs Camping ble satt opp flere ganger. Det var nok mange som synes dette var en artig ting og tok med seg det rare navnet hjem. Er det noen der ute som har et skilt Brødløs? Her er en historie om hvorfor navnet Brødløs. Når det setter inn med sydøst storm og havet bryter og bølgene slår mot skjærene ute i skjærgården da høres lyden godt ved gården Brødløs p.g.a den høye Skjærsjøknuten som igjen gir sterk gjenlyd i Brøløskollen. Navnet har tidligere blitt stavet "Brøløs". Dette kan være den historien som har gitt plassen navnet "Brøløs". Leirplasser i Kragerø Ellers var det mange teltplasser i Kragerø. I Rørvik var det en populær plass, det var også den eneste organiserte teltplassen i Kragerø. Plassen ble kalt for "Rørvik Canada". Etter mye klager fra enkelte naboer ble teltplassen stengt i 1955. Lars Garnvik var en av hovedmennene som klaget på denne teltplassen. Det var mye bråk derfra utover nettene, teltplassen hadde også en veldig smal og kronglete vei til teltplassen. Dessuten lå plassen ved store sagmugg-fyllinger, skulle det først brenne her kunne det bli vanskelig å slukke. Når denne leiren ble lagt ned, mistet sommerbyen Kragerø sin eneste teltplass. Det var Bernard Nilsen som hadde en vaktordning her. Under Kragerødagene var livlig her med sang og musikk og det var opptil 50-60 telt her, de fleste var ungdom. Plassen hvor leiren ligger på er utgått fra Rørvik og heter "Nepa". Navnet burde kanskje vært "Nepa Camping". Kragerø måtte ha en organisert teltplass, men hvor?. Det ble nevnt Veten, Studsdalen, Hestøya i Kilen, Steinmann og Båten men ingen egnet seg som Kragerø's nye teltplass. Stabbestad var kanskje en egnet plass, det var allerede mange som lå i telt på disse plassene. De fleste teltturistene ville helst ligge nær sjøen, men når det ikke var badevær var Steinmann og Studsdalen bra. Berg var også en fin plass. Egentlig kunne man slå opp telt hvor som helst i Kragerø. Under Kragerø-lekene, Kragerø-dagene og regattaer ble det slått opp telt på de utroligste steder. Midt i byen oppsto det små campingplasser, blant annet ved Wiborgs brygge, Carl Hansens brygge og Victoria haven var det telt. Det var mange jenter som lå i telt og det var et eldorado for guttene i Kragerø. Når campingplassen i Rørvik ble stengt midt på 1950-tallet hadde sommerbyen Kragerø ikke noen offisiell campingplass for sommerturistene. Turistene skapte sine egne teltplasser, som ble veldig primitivt og det ble mye søppel. På Veten ble de dype sprekkene benyttet som søppelkasser. Kragerø burde ha en organisert campingplass. Det ble også søkt om å åpne veien til Veten slik at campingmulighetene på Veten kunne utnyttes. Stabbestadlandet hadde også store muligheter for friluftsliv, som også har gode ferjeforbindelser med byen. Sommeren 1957 ble det planlagt en campingplass på eiendommen Nordli på Bærøy. Det var Ivar Tyvand som sto for dette og han skulle traffikere med sjøbussen "KragerøPeder" tre ganger daglig, men denne plassen ble det merkelig nok ikke noe av. Ivar måtte finne en ny plass. Han fant en plass ved Kragerøfjorden, den ligger meget vakkert til ved Blandkjenn på Borteidlandet ved Kjøpmannsfjorden. Plassen hadde plass til ca 100 telt og tilgang til toalett og vann. Dette var den første campingplassen ved Kragerøfjorden og "Kragerø Peder" fraktet turistene frem og tilbake til byen. Nå er denne campingplassen borte. Hestøya teltleir På 50-tallet var det bare en organisert teltleir på disse kanter, Hestøya Camping i Kilen som var Kragerøs mest sentralt beliggende. Campingplassen ble startet i 1956 av Rolf Jørgensen. I 1957 ble det sving på Hestøya, det ble ordnet med vanntilførsel som i begynnelsen ble tilkjørt fra Kragerø, og kiosk hvor man kunne få kjøpt leskedrikker og sjokolade. Før dette hadde ikke Kragerø en ordentlig campingplass, og det ble prøvd å få til en ordning med Jørgensen på Hestøya som allerede var en populær teltplass med en flott strand. På 50-tallet ble det også populært med reiseradio, som man kunne finne i alle telt. En del nordmenn prøvde å stikke av uten å betale. I 1958 kostet det kr. 3,50 for telt og bil på campingplassen. På en natt kunne det være opptil 80 telt og 60 biler, men da var det også fullt der. Det var Hestøya camping som mange mente var den fineste i Kragerø og på hele sørlandet. Det var mange morsomme episoder i løpet av en sommer på campingplassen, "campingliv". Det ble mye moro med en dame som holdt på å dra hele teltet med seg da hun skulle flytte familiens bil. En av teltets barduner var festet i bilen, og mannen fikk seg litt av et sjokk da han plutselig merket at teltet begynte å bevege seg. Sommeren 1969 måtte campingen innstille driften. Eieren Rolf Jørgensen sto foran store økonomiske investeringer dersom helsemyndighetenes krav til de sanitære forhold skulle etterkommes. Kragerøfjorden NAF avdeling Nedre Telemark inngikk leieavtale av Nils Ørvik i 1978, det var på Hasseleidet på Ørvik at campingen skulle ligge. Området ligger like ved sjøen og har en ideell beliggenhet for formålet. Plassen har tidligere vært leid av speiderne. Kragerøfjorden Camping ved Ørviklandet ble opprettet i 1984 og er fortsatt i drift 2005. Det var Nils Ørvik som fikk ideen til denne campingplassen, "Norvik Camping" som var navnet da. Det var Ingvald og Liv Årmot som drev den fra starten. Dette er den eneste organiserte campingplassen på Levangshalvøya. Det er et par små oppstillingsplasser på veien ut til Portør også. Lovisenberg Camping De fleste campingplassene i distriktet var tilsluttet NAF og var klassifisert etter standard. Lovisenberg Camping ble godkjent som trestjerners NAF-camping i 1979 og var Telemarks største på ca.100 mål. Det var Yvonne og Kjell Ragnar Monsen som var eiere av plassen dengang. Jomfruland Camping Ellers er det Jomfruland Camping som ble opprettet 1973. Fra 50- og 60-åra var kommunens friareal på Jomfruland populær, det var også en del telt i skogen. Det var greit for fastboende, men det ble mye forsøpling. Det ble foreslått å kreve en liten avgift og la pengene bidra til å holde øya ren. Vål Camping Vål camping startet omkring 1964-65. Det var Jon Kjetil Våle som drev senne campingplassen. Tidlig 80-tallet var det helårsdrift med kioskvarer. Vål Camping hadde to stjerner og var plassen med flest hytter i distriktet, 18 hytter hadde de på det meste. I 1980 årene kostet det 65 kroner hytta, da fikk man flere sengeplasser, kokeplate og kjøleskap. Campingplassen er nå nedlagt. Wåsjø Camping Wåsjø Camping startet opp 1967-68. Da Olav Arvid fikk se at Vål camping gikk fint, og at noen hadde slått opp et par telt på sletta ved Wåsjø. Det var da han fikk ideen å starte opp camping på Wåsjø. De ble etterhvert medlem av NAF. Wåsjå var medlem noen år, men så sa NAF opp avtalen. NAF kuttet ut de minste plassene i Norge, og Wåsjø var en av disse. Det var Olav Arvid Waasjø som var eiere av denne en stjerners campingplassen. Plassen er fortsatt i drift i 2005 med bl.a puttball. Støa Camping Støa Camping var også en populær plass rett ved hovedveien og jernbanetraseen. Det var Elin og Ole Støen som startet denne campingvirksomheten i 1960. I 1970-årene hjalp datteren Vivi og venninnen Eva Solum til på campingplassen. Denne var klassifisert som to stjerners av NAF. Støa Camping er fortsatt i drift med dressinutleie. Tåtøy På Tåtøy ble det opprettet en teltby på 1950-tallet, som var et fint tiltak men beliggenheten var elendig. Det ble nesten klatring for å komme hit og stedet var ikke å anbefale for barn og eldre. Det var store telt med køyer, bord, stoler og ovn. Teltene var til utleie gjennom turistkontoret. På 1950- 60-tallet var det veldig populært med campingliv og det var mye moderne campingutstyr på markedet den gang. Camping skal være en hyggelig plass hvor folk kunne kose seg. Ordet "camping" I England 1901 ble Camping and Caravanning Club etablert med navnet Association of Cycle Campers, som senere ble byttet til dagens navn. 1907 ble The Caravan Club etablert som var en organisasjon for de som drev camping med hestetrukne campingvogner. I Frankrike 1910 ble en tilsvarende klubb etablert og fikk navnet Camping Club de France. Når selv franskmennene ikke tok seg bryet med å endre navnet ble ordet camping et internasjonalt begrep. Ordet kom også til Norge rundt disse tider. Det var mange som lurte på hvordan man skulle uttale det nye ordet. Det ble "shamping". Når den første campingvognen ble vist i 1935, var det på campingutstilling på Hamar. Den ble betegnet som en campingvogn, noe som tyder på at ordet camping var innarbeidet. Det eneste som har skjedd med ordet camping er at nå kan vi skrive ordet med "K" |
|
|||||||||||||||||||
 |